EVENTYRSTUND: Muntlig språk består ikke bare av ord, men også av stemmebruk, tonehøyde, volum, rytme, pauser, repetisjoner, mimikk og gester. Her er Stina Fagertun i aksjon med eventyrstund på Skihytta i Tromsø under Nordlysfestivalen i 2010. Foto: Yngve Olsen

Kunsten å fortelle

Både filmskapere, journalister, forfattere og fotografer kan kalle seg historiefortellere. Likevel lever også den muntlige fortelleren i beste velgående.

Muntlig fortellerkunst er å bruke det muntlige språket for å fortelle en historie for tilstedeværende lyttere. Mennesker har fortalt historier for hverandre siden tidenes morgen. Gjennom fortellinger har folk skapt og funnet mening i tilværelsen. Fortellingene har vært en måte å konservere og videreføre kunnskap tro og kultur i tider da alt som skulle overføres videre til neste generasjon måtte formidles muntlig. I våre dager kan en historie formidles på mange måter. Både filmskapere, journalister, forfattere og fotografer kan kalle seg historiefortellere. Likevel lever også den muntlige fortelleren i beste velgående.

Siden 90-tallet har muntlig fortelling som kunstform hatt en oppblomstring i Skandinavia. Det blir arrangert fortellerfestivaler, fortellere dukker opp på ulike scener og forteller både for voksne og barn. I 1995 startet Høgskolen i Oslo opp et halvårsstudium i fortellerkunst, og i 2004 fikk vi et tilsvarende studium i muntlig fortelling ved UiT Norges arktiske universitet. Mange moderne fortellere har ikke en direkte forbindelse til en muntlig fortellertradisjon. Det har bidratt til at de har hentet inspirasjon og kunnskaper fra ulike retninger, både fra folkelig fortellertradisjon og skuespillerkunst.

Den muntlige fortellerens praksis kan minne om skuespillerens eller høytleserens praksiser. Selv om en forteller bruker en nedskrevet historie som kilde til sin fortelling, vil ikke en muntlig forteller lære seg teksten ord for ord og overføre den direkte til tale.  Fortelleren er gjerne tro mot formen og handlingsgangen i historien, men ikke teksttro, slik høytleseren er. En forteller kan bruke ulike stemmer og innta ulike roller i løpet av en fortelling, men er i utgangspunktet seg selv når han eller hun forteller. Dette skiller fortelleren fra skuespilleren, selv om det finnes gråsoner i dette landskapet.

Fortellerens arbeid med å fortelle en historie kan ses som en prosess som starter med å finne historien som skal fortelles, bearbeide den, øve på å fortelle den muntlig og til slutt fremføre den for et publikum.

Fortelleren kan få sine fortellinger fra skriftlige eller muntlige kilder. Ofte brukes fortellinger som har en muntlig opprinnelse som sagn, eventyr og myter. Mange fortellere bruker også egne opplevelser som utgangspunkt for sine fortellinger eller kombinerer egenopplevde fortellinger med tradisjonsstoff. Avhengig av hva som er kilden, må fortelleren i større eller mindre grad arbeide med fortellingens struktur – hvilke handlingssekvenser fortellingen skal bestå av, og hvilken rekkefølge de skal fortelles i. Tradisjonelle fortellinger har en kronologisk og handlingsbundet form, som eventyrene. Dette er en form som har utviklet seg gjennom muntlig overlevering i generasjoner. Den stramme formen gjør det lettere for fortelleren å huske historien, og lettere for lytterne å følge med og huske innholdet. Mange moderne fortellere eksperimenterer likevel med å bygge opp sine fortellinger etter former inspirert av skriftlig litteratur eller film. 

Når handlingsskjelettet er på plass, må fortellingen få «kjøtt på beinet». Mange fortellere arbeider med dette gjennom muntlige øvelser der de forsøker å se for seg historien, og deretter beskrive figurer, omgivelser og hendelser. Fortelleren må også finne ut av hvilke deler av historien som skal utbroderes, og hvilke som skal fortelles på en strammere måte. Underveis i denne prosessen lærer fortelleren historien utenat, ikke ord for ord, men handling for handling. Det er betraktelig lettere å lære seg handlingsgangen i en fortelling og fortelle den med egne ord, enn å lære seg en tilsvarende lang tekst ordrett utenat. Å lære seg fortellingene på denne måten gjør også at fortelleren lettere kan justere fortellingen i den enkelte fortellersituasjon.

Muntlig språk består ikke bare av ord, men også av stemmebruk, tonehøyde, volum, rytme, pauser, repetisjoner, mimikk og gester. Dette er virkemidler en forteller må bruke på en slik måte at de bygger opp under historien, gjør den forståelig og spennende å lytte til. En svakhet ved muntlig overlevering er at lytterne ikke kan «bla tilbake» og lese noe på nytt dersom de gikk glipp av noe. Fortelleren må derfor forsøke å kompensere for dette gjennom fortellingens struktur, gjentagelser og andre muligheter det muntlige språket gir.

En fortellersituasjon er et direkte møte som involverer både fortelleren, fortellingen og lytterne.

Fortelleren må på den ene siden tilpasse språk, stemme og kroppsbruk til den konkrete situasjonen. På den andre siden kan fortelleren ved enkle grep som f.eks. publikumsplassering, innledende oppvarmingssnakk eller annen aktivisering av publikum forsøke å legge til rette for en god fortellersituasjon. Fortellere vil i ulik grad ønske å ha en åpen dialog med lytterne, men vil uansett være avhengig av god publikumskontakt. Å fortelle en historie til noen som ikke hører etter, er en krevende øvelse. Å fortelle handler om å være tilstede to steder på en gang – både i historien som fortelles og i det direkte samspillet med lytterne. Som fortellerne Ulf Ärnstrøm og Peter Hagberg sier det: «Når fortelleren ser at historien lever i lytternes øyne, får historien luft under vingene. Da svever den på lytternes innlevelse».

  • Du kan høre mer om forskningen til Marte Liset i UiTs forskningspodcast ”Observatoriet” som du finner på uit.no/50 og på iTunes, SoundCloud og andre podcast-kanaler.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse