Hvor lett er det egentlig å få nyskapende og sultne teaterfolk til å etablere seg i Kautokeino – eller på Mo i Rana for den del

Fukt, råte, forfall og helseskadelig inneklima: I flere år har Norges samiske nasjonalteater arbeidet under elendige vilkår i Kautokeinos kulturhus. Rett før helga skrev skuespiller Sven Henriksen (i et innlegg i Nordlys/Nordnorsk Debatt) at nok var nok. At nå må samene slutte med å ”holde kjeft og joike”. I stedet må de opp på barrikadene og brøle om et nytt bygg.

Jeg er enig med Henriksen. Beaivváš er et viktig teater, og trenger et bedre hus. Men jeg tror verken Beaivváš eller publikum er tjent med at dette teaterhuset skal ligge i en bygd med knappe 3000 innbyggere. For å forstå hvorfor det i det hele tatt er der, må vi snakke om tre ting: kunstpolitikk, distriktspolitikk og samepolitikk. Vi begynner med det siste.

Det er lett å tenke at samenes teater bør ligge der samene bor. Kautokeino er en bygd der mesteparten av innbyggerne er samiske. Men det er samer over hele landet. Det er nordsamer og det er sørsamer, det er lulesamer og skoltesamer. Det er minst tre ulike samiske språk i Norge, og hvem som har størst rett og behov for et teater i nabolaget, kan altså diskuteres. Nordsamene, som er i flertall, har fått alfa-posisjonen, og de andre må leve som minoriteter i en minoritet. Men det mest interessante spørsmålet i en lokaliseringsdebatt er allikevel dette: Et teater som skal synliggjøre samisk identitet og bevisstgjøre publikum om den samiske kulturens plass i storsamfunnet; bør ikke det ligge der storsamfunnet er?

Da er vi over på neste utfordring: Distriktspolitikken versus kunstpolitikken.

Kunstfeltet utenfor hovedstaden er nemlig i stor grad styrt av alt annet en kunstfaglige hensyn. Ja, i så stor grad at kunstpolitikk nærmest er synonymt med distriktspolitikk. Alle skal ha litt og ingen skal ha mye. Dette er en holdning som kan spores tilbake til 70-tallet og kampen for ”å få høre tell”. Kunstinstitusjonene skulle opprettholde bosetning, hindre lokaliseringsstrid og mindreverdighetskomplekser. De skulle gi en aura av dannelse og eget identitetsfundament til så mange småsamfunn som overhodet mulig. Dette rammet i særlig grad Nord-Norge, og det pågår fortsatt.

Jeg bruker Nordland som et eksempel: Bodø er fylkeshovedstaden, og har et innbyggertall på mer enn 50.000. Allikevel finnes det svært få kunstinstitusjoner her. Nordnorsk kunstnersenter ligger i Svolvær, Musikk i Nordland ligger i Narvik, Nordland Figurteater ligger i Stamsund, Nordland Teater ligger på Mo i Rana. For tre år siden åpnet fylkeskommunen Adde Zetterquist Kunstgalleri. Det er et fantastisk vakkert galleri, og Per Adde er en kjempe av kunstner. Hvor galleriet ligger hen? På Storjord i Saltdalen. Stedet har knapt nok fastboende.

Det er alltid hyggelig å ha litt kunst i nærheten, men kunstfeltet er som andre fagfelt. For å utvikle seg trenger det et hverdagsliv med rik tilgang på impulser, diskusjoner og ideer gjennom nær kontakt med fagfeller og andre kunstnere. Det trenger fysisk tilgang på faglige møteplasser uten at det involverer en flyreise. Kunstnere trenger å bryne seg i et sammensatt og komplekst samfunn. Og for at kunsten skal bli stor nok til å stå litt stødigere på egne økonomiske bein trenger den et visst publikum. Dessuten trenger publikum kunsten.

Beaivváš er et nasjonalteater. I 2015 kunne de notere seg 8600 publikummere. Teateret mottok om lag 20,4 millioner kroner i offentlig støtte. Til sammenligning hadde Hålogaland Teater mer enn 60.000 publikummere og 68 millioner fra det offentlige. Hålogaland Teater er betydelig større enn Beaivváš, og kan ikke enkelt sammenlignes. Men hva kunne Beaivváš fått ut av pengene sine hvis de droppet nybygg, flyttet til Tromsø og delte husly med Hålogaland Teater? Hva ville samarbeid og et rikt teater- og kunstmiljø betydd for den kunstneriske utviklingen? Og hva ville det betydd for rekrutteringen? Hvor lett er det egentlig å få nyskapende og sultne teaterfolk til å etablere seg i Kautokeino – eller på Mo i Rana for den del?

Men kanskje aller viktigst for et teater som har som hovedmål å synliggjøre det samiske perspektivet på tilværelsen: Hva ville en mer sentral lokalisering betydd for å få storsamfunnet til å løfte navleblikket og engasjere seg i en felles debatt om identitet, kultur, fellesskap og konflikt?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Til kommunepolitikerne i Tromsø kommune – vedr. asfaltverk:

0
154

Jorda er dekket av over 70 prosent vann, mens bare 5 prosent av energien vi spiser kommer fra havet. Her har Norge et globalt oppdrag for framtidas matproduksjon.

0
300