Amerikanske marineinfanterister går på ski i Porsangmoen leir som en del av forberedelsene til Cold Response i 2016. Foto: Ida Nyås Moe, Forsvaret

Kursendring i forsvarspolitikken - hvor blir det av debatten?

Det vi nå ser er en faktisk kursendring i forsvarspolitikken, som ledsages av et politisk spinn om at Forsvaret styrkes, særlig i nord.

Det har blitt klarere og klarere at Erna Solberg og Siv Jensen ikke vil forplikte seg til å nå målet om et forsvarsbudsjett som utgjør minst to prosent av BNP innen 2024. Til og med på tross av en betydelig uro i partiorganisasjonene både i Høyre og Frp. I stedet for klar tale og en tydelig forpliktelse til NATO-vedtaket fra Wales i 2014, driver man nå med en nesten komisk omfortolkning: Målet er å «bevege seg mot» to prosent frem til 2024. Det må da bety at dersom det norske forsvarsbudsjettet løftes fra 1,5 prosent til 1,6 eller 1,7 prosent av BNP, så har man jo beveget seg og liksom oppfylt Wales-vedtaket. Slik fungerer den forsvarspolitiske nytale anno 2018.

Regjeringens uvilje til å finansiere det Forsvaret vi trenger i en tid med tiltagende sikkerhetspolitisk usikkerhet og stadig skiftende og overraskende trusselscenarioer på den internasjonale scenen, er svært bekymringsverdig. Erna Solbergs vegring og hennes stadige gjentakelser om at Forsvaret må finne seg i å konkurrere med alle andre «gode formål» om budsjettkronene, får nemlig åpenbare konsekvenser.  Det vi nå ser er en faktisk kursendring i forsvarspolitikken, som ledsages av et politisk spinn om at Forsvaret styrkes, særlig i nord. I virkeligheten ser det ut til at regjeringen planlegger å outsource og privatisere viktige kapasiteter, med en offisiell begrunnelse om at dette handler om å forsterke totalforsvaret.

Nå oppretter Forsvaret et nytt landforsvar i Finnmark. En ny kavalleribataljon skal opp å stå i Porsanger, og et jegerkompani skal stasjoneres hos GSV i Sør-Varanger. Dette viser at regjeringen styrker Forsvaret i nord, får vi høre. Men sannheten er jo at alt personell og det meste av materiell som skal til Finnmark hentes fra andre deler av den lille landmakten vi fortsatt har igjen. Den eneste endringen som skjer er at vi smører de små ressursene vi har, tynnere utover kartet. I tillegg legger man 2. bataljon på Skjold delvis i «møllpose» ved å omgjøre den til en mobiliseringsbataljon. Det er dette regjeringens talspersoner kaller «styrking av Forsvaret i nord».

Nå skal det også sies at Forsvarsdepartementet (FD) åpenbart ser etter kompenserende tiltak, blant annet i indre Troms. Det har lenge vært snakket åpent om fra forsvarshold at vi må styrke samarbeidet med US Marines. Som kjent har vi en tid hatt en kontingent med ca. 300 amerikanske marinesoldater forlagt på Værnes. Sentrale ledere i Forsvaret er ganske åpne på dette punktet.  Under årets Luftmaktseminar i Trondheim uttalte stabssjefen ved Forsvarets operative hovedkvarter (FOH), generalmajor Lars Christian Aamodt, dette: «Vi skal arbeide tett med US Marines. Det er beste måten å få et godt grep om nye operasjonsrutiner». (Kilde: tidsskriftet Norges Forsvar nr. 2/18).

Alt tyder på at dette er en ordning som både Forsvaret og regjeringen ønsker, ikke bare å videreføre, men også å utvide. Etter det Nordlys kjenner til planlegges det nå på fagmilitært hold å legge forholdene til rette, med mannskapskaserner/boliger/kvarter, for en kontingent US Marines i indre Troms, etter mønster av basen på Værnes. Ved henvendelse til FD om denne saken er svaret at «En evt. videreføring eller utvidelse av ordningen er ennå ikke politisk behandlet».

Erna Solbergs sparekniv kan altså få som følge at vi outsourcer forsvarskapasiteter i nord til de amerikanske marinesoldatene. At Forsvaret styrkes ved en kontinuerlig tilstedeværelse av US Marines, der mannskapene riktignok skal rulleres, er hevet over tvil. Men om dette er klok forsvarspolitikk, er et annet spørsmål. Det samme kan man spørre om når det gjelder FDs løsningsforslag på den manglende helikopterstøtten til både Hæren og Kystvakten, nemlig innleie av sivile helikopterkapasiteter. Privatisering av Forsvarets infrastruktur er også en forsvarspolitisk nyskapning, selv om regjeringens talspersoner foretrekker å omtale det som et bidrag fra totalforsvaret. Her skapes det uklare skillelinjer mellom det sivile og det militære domenet – i fredstid. Er dette virkelig uproblematisk? Og hvor realistisk er det at sivile piloter skal kunne overta jobben som de militære pilotene har brukt år av øving og flyerfaring for å mestre?

Det skal investeres i nye ubåter, kystvaktskip, maritime overvåkningsfly og kampfly de neste årene. Det er vel og bra. Men i landmakten er det mange hull som ikke ser ut til å bli tettet. I stedet bygger man ned kampevnen ved valg som å omgjøre 2. bataljon til en mobiliseringsbataljon. Hvis dette så skal bøtes på ved en konstant tilstedeværelse av amerikanske tropper i nord, er det en kursendring som bør bli gjenstand for debatt. Likedan den tvilsomme privatiseringen av det som har vært et rent militært domene til nå, helikopterstøtten. Regjeringen sparer kanskje penger på dette viset. Men Erna Solberg burde minnes på ordtaket om «å spare seg til fant».

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse