Å ta tilbake en kultur og et språk man har mistet, er et langt og strevsomt arbeid. De ledere, så vel lokallagsledere som sentralstyremedlemmer, som ikke vil å ta på seg denne oppgaven, må i anstendighetens navn tre til side og overlate sine plasser til de som ønsker å gjøre det, skriver tidligere leder av Norske Kveners Forbund, Bjørnar Seppola. Bildet viser kvengården Tørfosstunet i Reisadalen, en del av Nord-Troms Museum.

Kvenene jubilerer?

De kvener som skal jubilere i Tromsø den 5. desember sitter på ei grein de selv er i ferd med å sage av.

Den 5. desember i år er det 30 år siden 24 personer, mange av dem svært unge, kom sammen i Alta for å stifte en organisasjon for kvener. Dette ble starten på de to organisasjonene Norske Kveners Forbund og Kvenlandsforbundet. De to organisasjonene var nemlig i starten én organisasjon, men forskjellige veivalg og ulike synspunkter omkring hvilke strategier man skal følge, førte til en oppdeling i to organisasjoner.

NKF skal feire seg selv i Tromsø den 4 – 5 desember, sammen med UIT, mens Kvenlandsforbundet er mer tilbakeholden med å feire. Vi lurer oss selv og andre om vi skal stå fram og skryte av hvor godt det går, når sannheten er at det dessverre ikke går så veldig godt. Antallet språkbrukere, født i Norge, har rast ned med 80 – 90 % på de 30 år som er gått. På 1980-tallet var der anslagsvis 8000 norskfødte personer som snakket finsk/kvensk. I dag er det mindre enn 1000 tilbake.

Undertegnede var på stiftelsesmøtet. Jeg hadde med meg et utkast til de første vedtekter og utkast til handlingsplan. Jeg ble valgt inn det i første styret som bestod av: Terje Aronsen, Børselv; Venke Tørmænen, Kirkenes; Arne Osima, Båtsfjord; Bjørnar Seppola, Skibotn; Irene Andreassen, Alta og Helmer Mikkelsen, Børselv. At ikke en eneste en av disse av ildsjelene fra det første styret er funnet verdig til en plass på lista over de som skal få ordet på selveste jubileums-seminaret for det forbund de for 30 år siden dro i gang, forteller ganske mye om dagens utgave av NKF. Jubileums-seminaret kunne vært en passende anledning til å oppsummere hvordan vi tenkte den gang vi stiftet organisasjonen, hvilke forventninger vi hadde, hva er oppnådd og ikke oppnådd? Men en slik gjennomgang vil man kanskje helst unngå?

Den første store oppgaven styret i 1987 gav seg i kast med, var å få i gang opplæring i finsk/kvensk i skolene. Etter 3 års arbeid kom vi i 1990 i gang med et forsøksprosjekt med finsk som 2. språk (sidemål) ved tre skoler; Børselv, Skibotn og Pasvik med til sammen 51 elever. Fram til 1994 var det en vekst til 333 elever ved 25 skoler, og derfra fortsatte antallet elever å vokse fra år til år og nådde en topp med 1087 elever i 2003. I denne perioden skilte vi ikke mellom kvensk og finsk. Opplæringen foregikk både på finsk og på kvensk dialekt. Og ved eksamen ble ikke bruk av dialektord regnet som feil.

Det første styret så det slik at om man skulle inspirere folk til å ta tilbake språket, måtte lederne gå foran som gode eksempler. Alle medlemmene i styret lærte seg kvensk eller finsk og samtalen innad i styret kunne foregå på kvensk/finsk.  Men på begynnelsen av 2000-tallet skjedde en kursendring. Fokuset ble flyttet over på en debatt om hva språket skal hete. Kvensk eller finsk? Parallelt med dette ble det også mindre fokus på opplæring i skolen og mindre fokus på utvikling av egen språkferdighet. I dag er det en sjeldenhet å treffe på en kvensk tillitsvalgt i NKF som kan føre samtale på språket. Samtidig går antallet elever i grunnskolen som velger kvensk og finsk tilbake for hvert år. Det er nå nede i 522 elever. Vi må 20 år tilbake i tid for å finne tilsvarende lave tall.

Kvenene i Norge har i 300 år brukt finsk skriftspråk. Finske bibler og religiøse bøker har vært i omløp i Norge siden 1700-tallets begynnelse. Brev, dikt og bøker har kvenene skrevet på finsk. Men på 2000-tallet setter NKF plutselig i gang med å lage et alternativt kvensk skriftspråk. Det er vanskelig å se hva NKF vil oppnå ved å bruke tid og begrensede ressurser til å splitte opp kvenene i to forskjellige skriftspråk, når forskjellen mellom de to skriftspråkene er mindre enn forskjellen mellom bokmål og nynorsk, og når vi i århundrer har klart oss med ett skriftspråk, nemlig finsk? Og i tillegg vet vi at utviklingen av et nytt språk vil ta 20 – 30 år.

Det strategiske valg som imidlertid har gitt størst negative utvikling for i språksituasjonen blant kvener, er strategien med å isolere kvensk fra finsk. De kvenskfinske miljøene fungerte på den måte at det i hver eneste generasjon kom inn nye folk fra Finland og Tornedalen gjennom giftemål på tvers av landegrensene. Dette styrket gruppa og språket så lenge vi kalte språket for finsk. De nye som kom til, gikk naturlig inn i som en del av kulturen, tilførte den nye medlemmer og språket holdt seg. Etter at man skilte kvenene og kvensk språk ut som en egen gruppe, adskilt fra finsk, stoppet denne formen for nyrekruttering opp. De nye som nå kommer til, blir, ofte av kvenenes egne representanter, skjøvet ut og blir betraktet som egen gruppe, - nye finske innvandrere. Derved får vi en oppsplitting i to miljøer, - et «kvensk miljø” som snakker norsk og et “finsk miljø” som snakker finsk. Strategien med å isolere kvensk fra finsk fører således til at man sager over den greina man sitter på. Den bidrar til at språket ikke lengre får fornyelse og er i ferd med å dø ut av den grunn.

De kvener som skal jubilere i Tromsø den 5. desember sitter på ei grein de selv er i ferd med å sage av. Språket, selve grunnfjellet i kvensk kultur, er i ferd med å forsvinne. Forsvinner språket, forsvinner også kulturen, - før eller senere. Jeg har ingen tro på at språk, kulturelle skikker og identitetsfølelse kan videreføres gjennom gener og skolebøker alene. Språk og kultur overføres nemlig gjennom læring, - hovedsakelig fra person til person i muntlig i kommunikasjon. Kvenkulturen kan kun oppleves og tillæres gjennom språket og på språket. Skal kvenkulturen gjenreises må kvenenes etterkommere gjennom en læringsprosess. Lederne må gå foran i den prosessen.

Å ta tilbake en kultur og et språk man har mistet, er et langt og strevsomt arbeid. Det er forståelig at mange ikke vil ta på seg dette arbeidet. De er ikke dårligere enn andre av den grunn. Men de ledere, så vel lokallagsledere som sentralstyremedlemmer, som ikke vil å ta på seg denne oppgaven, må i anstendighetens navn tre til side og overlate sine plasser til de som ønsker å gjøre det. I tillegg må vi alle gjøre en innsats for å støtte opp de som arbeider med å lære seg språket og kulturen for å bære den videre. Bare gjennom en samordnet innsats hvor de som aktivt strever med å lære språket og kulturen, får full hjelp og støtte av de andre, også av de som ikke selv ønsker å ta på seg denne jobben, kan den kvenskfinske kulturen leve videre.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer