Politiske dårer og investorer som ikke er villige til å trekke seg ut av fossil energi-økonomi må isoleres og plasseres på historiens skraphaug.

Debatten om menneskeskapte klimaendringer og hvordan vi skal håndtere dem får ofte fokus på de uviktige tingene. Det skyldes i hovedsak en vrimmel av seiglivete myter som vedlikeholdes av begge ytterfløyer, og særlig av dem som konsekvent fornekter at menneskelig økonomisk aktivitet påvirker klima og skader naturmiljø. 

Jeg skal ikke bruke mye plass på tøvet til Carl I. Hagen og de såkalte ”klimarealistene.” De er levninger fra den tiden da oljebransjen og tobakksindustrien finansierte kampanjer for å diskreditere etablerte vitenskapelige fakta om sammenhengen mellom tobakksrøyking og sykdom og CO2-utslipp og global oppvarming. Det  sprøytes fortsatt penger inn i dette propagandamaskineriet, og nettstedene deres er  fortsatt oppegående. Men tendensen er klar; både oljebransjen, kapitaleiere og det politiske etablissementet erkjenner nå de naturvitenskapelige fakta.

På den annen side  tegner enkelte mer ytterliggående naturvernerne et urealistisk skremmebilde av skadene fra  ukontrollerte CO2-utslipp. Dette følges opp med  teorier om null-vekst som eneste løsning for menneskeheten. Disse standpunktene bygger på manglende forståelse for historiske realiteter omkring økonomisk utvikling.

Når man skal vurdere skadevirkninger på de ulike systemene som utgjør planeten vår, så kan det være nyttig å trekke et skille mellom administrerte systemer og de som i praksis ikke lar seg administrere av mennesker. Eksempler på administrerte systemer er energi- og industriproduksjon, handel, land- og havbruk, fiskeri, helsetjenester, transport og byutvikling. Skader som vanskelig lar seg administrere er tap av habitat og artsmangfold på grunn av havnivåstigning og forsuring av havet som følge av  økt CO2-konsentrasjon. Det er også lite mennesker kan gjøre for å forhindre økt intensitet av orkaner og tropiske sykloner og endrete nedbørsmønstre, selv om mye kan gjøres for å tilpasse seg disse endringene. 

Brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger summert over hele verden er for tiden 1.5 prosent per år.  Selv om denne vekstraten har vært synkende siden 1970,  er klimaøkonomene enige om at kostnadene forbundet med  klimaskader sannsynligvis ikke vil komme til å utgjøre en stor andel av BNP. Mange av skadene på administrerte systemer som bygninger og infrastruktur, matproduksjon og helse vil kunne kompenseres av den økonomiske veksten som muliggjør større investeringer i disse sektorene. Det er heller ikke særlig sannsynlig at klimaendringer i seg selv vil utløse massive folkevandringer. Folk flykter fra krig og økonomisk elendighet, ikke klimaendringer, og økonomisk vekst er hva  som skal til for å få en slutt på dette. 

De viktigste grunnene til at vi må få utslippene ned er altså ikke en overhengende fare  for at vi vil bli materielt fattige eller oversvømt av klimaflyktninger, men snarere at de raske klimaendringene ødelegger økosystemer og utrydder arter i et tempo vi ikke har sett på jorda de siste 66 millioner år. På den annen side kan vi ikke se bort fra risikoen for at vi skal nå et farlig vippepunkt i klimasystemet. Et vippepunkt betyr at vi driver klimasystemet over en terskel der selvforsterkende prosesser tar over. Vi vet lite om sannsynligheten for en slik hendelse og om hva den vil føre til. Men vi kan ikke utelukke at den skjer og at den kan føre til en total kollaps av global sosial og økonomisk orden. Fra et økonomisk ståsted er det ikke særlig fornuftig å overse denne risikoen, siden klimaøkonomene mener at kostnadene som er forbundet med raskt å eliminere utslippene vil beløpe seg til mindre enn en skarve prosent av global BNP. Det er en liten forsikringspremie å betale for å la barnebarna våre få sove trygt. 

Nullvekst som modell for å forebygge klimaskader er problematisk av flere grunner. For det første har den økonomiske veksten ført til at BNP per innbygger i verden er sju-doblet siden år 1900, og dette har medført at andelen av jordas innbyggere som lever i ekstrem fattigdom har sunket fra 90% til 10%. FNs mål om å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030 er absolutt realistisk. Men dette er ikke mulig uten økonomisk vekst. Dessuten vil nullvekst i seg selv ikke  få slutt på klimautslippene, men bare stabilisere dem på dagens nivå, og det er på langt nær tilstrekkelig til å stabilisere global temperatur på et akseptabelt nivå.   

Klimapolitikk bør ikke lenger handle om tvil eller tro om realiteten av menneskeskapte klimaendringer eller om personlig moral og enkeltpersoners CO2-avtrykk. Vi trenger  økonomisk vekst for å skaffe tilstrekkelige muskler til omstillingen som skal til for å eliminere utslippene, men det må være en styrt vekst der ressurser konsekvent allokeres til grønne sektorer i økonomien. Det handler om å finne politiske og økonomiske virkemidler som fungerer. Politiske  dårer og investorer som ikke er  villige til å trekke seg ut av fossil energi-økonomi må isoleres og plasseres på historiens skraphaug. Vi andre bør fokusere på å få plassert dem der og på å støtte opp om ledere som vil satse på en grønn økonomi.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Hurtigruten elsker Tromsø og Nord-Norge. Og vi forstår hvordan samfunnsoppdraget vårt forplikter. Derfor er det så frustrerende å kjempe en utmattende kamp mot Tromsø havn.

5
298

Ekaterina Sharova retter kritikk mot Arctic Arts Summit i Harstad, der hun mener de nordlige delene av Russland ble usynliggjort.

0
47