SENDt UT: Norge sender ut både dødssyke og mennesker som trues av krig og vold der de kommer. Men vi har ryggen fri, skriver samfunnsredaktør Lasse Jangås.

Døden får lære dem ei lekse

Snart kommer det første dødsbudskapet. Og da må vi være mentalt rede, ikke ty til følelser, etterpåklokskap eller påtatt anger. Vi må ikke føle skyld.

Sånn. Da var også han ute. Sendt ut - til døden i Sudan. Vi får håpe han har lært nå.

Mohammed Ahmed Ibrahim (42) vil krepere i løpet av fem år hvis han ikke får ny lever, skriver VG. Og noen ny lever får han selvsagt aldri i Sudan.

«Dette kan kun ivaretas i Norge eller andre vestlige land», skriver overlege Håvard Wiig ved Sørlandet sykehus Kristiansand i en rapport – uten at det ser ut til å bevege folk i Utlendingsnemda (UNE). Det gjorde heller ikke brevet fra en annen lege, som i en anbefaling skriver at Ibrahim «av medisinske grunner sannsynligvis vil ha livsviktig nytte av å forbli i Norge.»

Men-men, kanskje slipper han å lide så lenge, kanskje er det over mye raskere enn de fem årene. Det er uansett ikke vårt ansvar, han er jo ikke her lenger. Og det kan vi takke et kontant regelverk og et nådeløst system i UNE for.

Seksjonssjef Hanne Bjerkan Johnsen viser til en paragraf som sier at for å gi opphold i Norge av helsegrunner må det foreligge «en akutt og livstruende sykdom som må behandles her». Så velger hun å vurdere det slik at «det ikke er tilfelle i denne saken, og at en retur ikke bryter med menneskerettslige forpliktelser».

Så da så. Da har vi ryggen fri. Ingen kan ta oss på noe når han stryker med.

Og det beste av alt: Norske myndigheter har lært både Ibrahim og andre dødssyke ei lekse.

Hva trodde de vi er her i Norge? Humane? At folk bare uten videre kan komme hit med dødelige sykdommer eller trusler om tortur og henrettelse hengende over seg?

Har de ikke hørt om hvordan vi så resolutt behandlet alenemoren Mary (30), som ble fengslet, torturert og voldtatt som opposisjonell hjemme i Etiopia, og som ble hiv-smittet da hun på nytt ble voldtatt av menneskesmuglere på vei gjennom ørkenen fra Sudan til Libya?

Mary og sønnen Joshua har fått bo i mange måneder på Kirkens Bymisjons senter Aksept i Oslo, der botiden normalt er 2-4 uker.

– Denne saken er så vond og så spesiell at vi ikke kunne si nei. Med dagens behandling blir Marys immunforsvar sterkere og sterkere, og hun vil kunne leve et langt liv som mor, sa sykepleier Gro Aunaas ved Aksept til VG i januar.

Hiv-behandling får Mary fra Ullevål sykehus.

– Hvis behandlingen avbrytes eller endres så vil hun få aids, immunforsvaret vil svikte og Mary vil dø en langsom og smertefull død. Og Joshua vil bli barnehjemsbarn, fortsetter Aunaas.

– Den tristeste saken jeg har hatt, sier advokat Karstein Egeland, som har tatt den gratis.

Men enda en gang kommer norske myndigheter oss til unnsetning. Mary kom nemlig først til Italia, og dermed er hun Italias problem. Ikke vårt. De får heller ta seg litt sammen, italienerne, for sist gang Mary og Joshua var der, måtte de flytte fra hospits til hospits, sov noen ganger på gata, og var på evig jakt etter mat og neste resept.

Det stemmer bra med det Europarådets kommisjonær for menneskerettigheter har slått fast; at Italia står overfor et alvorlig menneskerettsproblem. At nyankomne lever i nød, uten tak over hodet, uten sjanse til å realisere sine rettigheter.

Og det er jo dumt, med tanke på at Mary dermed kommer til å utvikle aids og dø. Spesielt leit vil det være for lille Joshua, men det var altså ikke vi som ba ham komme hit med sin syke mor, og de kom til Italia først. Vi har ryggen fri.

Det samme gjelder asylbarnet Shaimaa. Riktignok hadde hun bodd i Norge de sju siste av sine ti år, men verken moren hennes eller noen av Shaimaas tre yngre søsken hadde krav på opphold her. Vi visste jo om borgerkrigen i Jemen, så at mor og barn nesten umiddelbart måtte løpe for livene sine under bombingen av nabohusene etter at vi sendte dem ut, var ingen overraskelse. Men dette får de nesten ta på egen kappe. De kom uten invitasjon.

Nå har jo Krf og Venstre tvunget regjeringen til å behandle saken deres på nytt, men her viser justisminister Anundsen seg prinsippfast som ikke slipper dem inn i varmen fra krigen der nede mens de venter. Si hva du vil om justisministeren vår, men soft er han ikke.

Men alt dette gjør også at vi må forberede oss på én liten ting, folkens: Snart kommer det første dødsbudskapet. Vi sender tross alt ut mange flere enn disse, som vi vet enten er dødssyke når de drar eller i livsfare der de kommer. Og da må vi være mentalt rede, sterke og offensive, ikke ty til følelser, krokodilletårer, etterpåklokskap eller påtatt anger. Vi må ikke føle skyld.

For husk at i motsetning til alle de som ble truet til bare å se på eller bidro til at jøder ble uttransportert til tortur og død under krigen, så har vi loven på vår side. Paragrafer. UNE. Og politikere fra de største partiene.

Vi har ryggen fri.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse