«Generasjon prestasjon» er ikke en myte for å øke prislappen på norske skoler med helsesøstre, rådgivere, og flere lærere per elev; for en voksende andel elever er det blodig alvor, skriver Atle Lien (bildet). Foto: Privat

La oss snakke om elever

Elever sees på som en byrde for staten, når de heller burde anerkjennes som den største ressursen vi har.

Debatten rundt skolen og eleven råder vilt i norsk presse for tiden. Hovedpunktene i debatten er frafall, fravær, legeerklæringer, karakterer, eksamen og den omstridte fraværsgrensen. Selv går jeg på Universitetet i Tromsø, og er i stor grad uberørt av endringene i videregående skole. Likevel reagerer jeg på måten det snakkes om norske skoleelever.

I avisene kan vi lese om elever som kranglete, umodne og dyre utgiftsposter. Dette reagerer jeg sterkt på. Når elever i debatten blir beskrevet som «700 kroner per dag» angriper man noe som ikke burde angripes. Elever sees på som en byrde for staten, når de heller burde anerkjennes som den største ressursen vi har.

Opp gjennom hele oppveksten har jeg hørt den eldre garde omtale barn og unge som «fremtiden». Dermed stusser jeg på hvordan den norske politikken har greid å bli så opphengt i elever som en utgift, ikke individer. Barn og unge har flere psykiske lidelser enn noen gang i kjent historie, og selv med kjente tall som er grensesprengende kan mørketallene være enda større. «Generasjon prestasjon» er ikke en myte for å øke prislappen på norske skoler med helsesøstre, rådgivere, og flere lærere per elev; for en voksende andel elever er det blodig alvor.

Jeg tror ingen i Norge ønsker en skole hvor elever føler seg som maskiner. Alle, særlig de med barn, vet hvordan barnet sitt fungerer og hva de forventer av det. Dette er helt greit, selvfølgelig skal man ha forventninger. Likevel må foreldre huske at for hver forventning barna ikke innfridde, var de der for å få dem gjennom den problematiske perioden. Når det er skole og stat som stiller skyhøye krav for å få prestisje internasjonalt, hvem skal vise omsorg for eleven?

Etter hvert som jeg gikk gjennom skolegangen merket jeg at foreldrene mine kunne hjelpe meg mindre og mindre. Pluss, minus, gange og dele ble erstattet av Pythagoras, ABC-formelen og derivasjon. Likevel var det betryggende å ha foreldre som spurte hvordan fremgangen min var. Om de ikke kunne støtte meg faglig var de alltid der for å gi moralsk støtte. De både var, og er fremdeles, min største motivasjonskilde som elev og student.

Ikke alle har det som meg. Mange elever må gå gjennom en skolegang med økte krav, mer testing, mindre tillit og manglende tid til å finne seg selv; uten den støtten og motivasjonen jeg var så heldig å ha. For dem må skolen og samfunnet ta omsorgsrollen.

Jeg sitter i fylkesstyret til AUF i Troms, men det er på tide med en tverrpolitisk enighet hvor man behandler eleven for hva den er. Et menneske, et individ, en sønn, en datter.

Når vi ser på vår felles fremtid som utgiftsposter og statistikk er det ikke elevene som kommer til å stå med skjegget i postkassa, men nasjonen Norge.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer