Kontrakten med staten er ikke bare av økonomisk karakter, den må også ses på som en samfunnskontrakt. Det er her Hurtigrutens ledelse snubler - igjen.

Hurtigrutens forhandlinger med Tromsø Havn har havarert. Nå vil ikke Hurtigruten benytte seg av Tromsø Havn sine tjenester, inkludert den splitter nye passasjerterminalen som er under bygging. I stedet vil Hurtigruten legge anløpene sine til Eidkjosen, halvannen mil utenfor bykjernen. Her er planen at rederiet skal investere millioner, vi må kunne anta godt over 100 millioner og vel så det, i et kaianlegg som i dag ligger til nedfalls.

Det skjer uten at Hurtigruten har noen ny avtale med staten. Den nåværende avtalen går ut i desember 2019. Hurtigruten vil gjerne ha en ny.

Er Hurtigrutens ledelse landkrabber uten det minste snev av landkjenning?

Avtalen med staten gjør at Hurtigruten mottar nærmere 800 millioner kroner årlig. Avtalen skal “sikre et tilbud for distansereisende mellom Bergen og Kirkenes, samt sikre frakt av gods nord for Tromsø.” Hurtigruten har altså inngått en kontrakt med den norske stat.

Denne kontrakten er ikke bare av økonomisk karakter, den må også ses på som en samfunnskontrakt. Det er her Hurtigrutens ledelse snubler - igjen.

For ikke lenge siden gikk rederiet på en smell som kunne sendt det nedover på de omdømmemålingene som konsernsjef Skjeldam er så stolt av. For om Hurtigruten ikke er villig til å betale 5,5 millioner årlig for å ligge til kai i Tromsø sentrum, så er rederiet tilsvarende raus når det gjelder ytelser til egen toppledelse.

Aksjeopsjonene til Daniel Skjeldam & co ga fin gevinst, da  det britiske selskapet Silk Bidco, eid av investeringsfondet TDR Capital, kjøpte seg inn i rederiet i 2014. Dermed kunne Skjeldam skilte med en skattepliktig inntekt på 26,7 millioner året etter, mens daværende finansdirektør Asta Lassesen og kommunikasjonsdirektør Anne Marit Bjørnflaten fikk henholdsvis 11 og 2,4 millioner i lønn og opsjoner.

Mange mente at denne lønnsfesten var usmakelig, all den stund Hurtigruten får så mye penger fra den offentlige felleskassen. Sett på bakgrunn av disse inntektssummene, blir havne- og anløpsavgiften til Tromsø Havn på 5,5 millioner ingen drøy affære. Og det blir garantert lagt merke til i politiske kretser at når et kommunalt foretak investerer i skikkelige fasiliteter for de som kommer sjøveien til Tromsø, så vil ikke den statsstøttede Hurtigruten være med og betale for det.

I Bodø er det også krangel. Nylig tapte Hurtigruten en sak de anla mot Bodø Havn, også det på grunn av størrelsen på havneavgiften. I Salten tingrett vant rederiet fram, mens Hålogaland lagmannsrett kom til motsatt resultat. Også i Geiranger har det vært strid om avgiftene.

Hva slags signaler er det Hurtigruten sender med alle disse konfliktene? Hva er det dere kommuniserer, Anne Marit Bjørnflaten?

For om ikke Hurtigruten klarer å opprettholde samfunnskontrakten med lokalsamfunnene langs kysten, er det rederiet selv som seiler i farlig farvann.

Hurtigruten står, med sine 124 år langs norskekysten, sterkt i kystfolkets bevissthet. Det er 124 års oppbygd merkevare dere forvalter, Daniel Skjeldam. Og denne merkevaren er først og fremst basert på tillit. Den ble ikke etablert av rå kapitalister, som hadde inntjening som sitt fremste hovedmål.

Richard With var ikke bare forretningsmann. Han var samfunnsbygger.

Hurtigruten bruker nå tilbudet til lokale reisende til og fra Tromsø i maktspillet mot Tromsø Havn. For det lokale tilbudet blir utvilsomt dårligere når skipene skal ligge til kai halvannen mil utenfor sentrum. Konsernsjef Skjeldam sier til Nordlys at rederiet vil utvikle området i Eidkjosen til ny hurtigruteterminal og turistsenter for opplevelsesbasert reiseliv. Med kajakkpadling, ribb-turer og skibakke. Det kan nok bli veldig bra for turistene og for reiseliv og næringsliv i Tromsø.

Men Skjeldams planer er tilbud til rundreisepassasjerer og langveisfarende turister. Da blir det store spørsmålet: hvorfor skal den norske stat fortsette å bruke 800 millioner i året på å subsidiere  ferieturen til velstående tyske pensjonister?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Åpent brev til Frank Bakke-Jensen, vår nye forsvarsminister

1
276

Regjeringen forsikrer at norsk forsvars- og utenrikspolitikk er i sin skjønneste orden i en «uforutsigbar» og «komplisert» verden.. Sist ute var tidligere forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i Adresseavisen 16.10.

2
90