Hvis Forsvaret skal bidra til å forhindre krig, må det være lokalisert der spenningen oppstår. Og ingen er vel i tvil om at dette fortsatt er i nord?

Langt mot nord...

Et militært vakuum i Nord-Norge er verken forebyggende eller stabiliserende, skriver Erik Otto Evenstad.

”Bastionen” er blitt et nytt begrep på en gammel sannhet; nordområdenes betydning for russisk sikkerhet og den strategiske balansen mellom Russland og andre stormakter.

«…på nesten 70 grader ser du Tromsø i et lite glimt». Slik synger vi hver 17. mai om et vakkert område her i vårt langstrakte og kjære land.

Forsvaret skal sikre våre områder på land, sjø og i luft slik at vi kan beholde vår frihet slik vi tar den som en selvfølge hver eneste dag.

Støtte i en ekstrem krisesituasjon?

Vi leser om et Russland som legger store verdier inn i oppbygging av baser i Arktis med fly, fartøyer og mannskaper. Hva betyr det for oss som bor og virker langt mot nord? Har Forsvaret evne til å komme oss til unnsetning om en ekstrem krisesituasjon skulle oppstå?

Selv om vi ikke kan regne med en militær balanse i vår egen operative slagstyrke sammenlignet med vår (hittil) fredelige nabo i øst så skylder vi dem kanskje, som gode naboer, likevel å demonstrere troverdig evne til å ha kontroll på våre egne områder og nærområder på en slik måte at ingen skal bli fristet til å gå til drastiske tiltak for å hindre at våre områder kommer i spill og at andre evt. tar seg til rette i disse strategisk følsomme nærområdene? Et militært vakuum i Nord-Norge er verken forebyggende eller stabiliserende.

Vi får håpe at vår øverste politiske ledelse gjennom Forsvaret sørger for at vi i nord også i fremtiden forblir en selvfølgelig del av Norge, og at vi kan være trygge på at selv om vi bor nord for polarsirkelen i en buffersone mellom det sårbare Barentshavet og «resten av Norge» så blir vi aldri overlatt til oss selv. I Oslo setter man sin lit til NATO; i nord må vi i første omgang sette vår lit til at den nasjonale forsvarsterskelen både forebygger og fanger opp.

Ressurser til Forsvaret (av Norge)

Våre politikere har kanskje slått seg til ro i den tro at vår forsvarsevne har vært bedre enn antatt. Det har jo vært bevilget betydelige midler er til forsvar av landet, og forut for hver ny langtidsplan har vi jo fått høre at Forsvaret stadig blir mer operativt og mer effektivt? Vi er nok mange som er blitt offer for retorikk og honnørord. Er vårt nærvær i nord, til tross for gjentatte og kostnadskrevende omstillinger av Forsvaret de siste 10-15 år, blitt styrket med flere seilingsdøgn, øvelser, overvåkningsoppdrag, kontroll av fremmede fly og fartøyer?

De internasjonale operasjonene ute har nok bidratt til å gi Forsvaret viktig erfaringer for fremtiden, men klarer vi likevel med denne kunnskapen om bord å se hele Norge og områder som Norge kontrollerer som en helhetlig satsning? Har ressursutnyttelsen vært et overordnet mål i investeringsprosjekter kjørt i regi av Forsvaret? I 2003 hadde generalløytnant Sverre Diesen en kronikk i Aftenposten hvor han med nokså stor skråsikkerhet hevder at «faren for en ny storkrig mellom Europas stater ikke lenger er en mulighet som kan tas alvorlig». Var det denne «analysen» som var utgangspunktet for at vi i dag står igjen med et forsvar, spesielt i nord, som ikke har hensyntatt at Nord-Norge fortsatt er Europas mest strategisk viktige område? Den strategiske verdien av Nord-Norge har vel ikke blitt redusert etter at Diesen gikk av som forsvarssjef? Hvis Forsvaret skal bidra til å forhindre krig, må det være lokalisert der spenningen oppstår. Og ingen er vel i tvil om at dette fortsatt er i nord?

Gjennom flere tiår er baser blitt bygget opp for milliarder av skattekroner for så å bli lagt ned etter kort tid da det ikke passet inn i den rådende militære langtidsplan. Den ene hånden har ikke søkt eller hatt kunnskap om hva den andre skulle gjøre. Resultatet har vært en ressursbruk gjennom investeringer som ikke er til å fatte. Eksemplene her er dessverre svært mange. Ny hovedbase for helikopter ble i 2014 lagt til Bardufoss, og nytt bygg til mange hundre mill. kroner er snart ferdigstilt. Er det da rart at det stilles spørsmål når 12 helikoptre som i dag utgjør en viktig støtte til Hæren i Troms nå vurderes for flytting til Rygge utenfor Oslo? Det tar lang tid og store ressurser å endre Forsvaret. En forsvarsutvikling basert på det sikkerhetspolitiske øyeblikksbildet kan verken bli kostnadseffektivt eller trygt.

Det er ikke nytt at Stortinget debatterer og godkjenner langtidsplaner for forsvaret av landet vårt. Det som (heldigvis) nå er nytt, er at den nye generasjonen av generaler og admiraler (og ditto tidligere) tar bladet fra munnen for å beskrive tilstanden til Forsvaret slik den faktisk er i dag. Kanskje er tiden for skjønnmaling og propaganda på hell? Kanskje kan man spare litt inn på informasjonssiden, og få råd til noen soldater i Finnmark isteden? Det ville øke forsvarseffekten - og redusere evnen til å omskrive virkeligheten.  

Lytt til Robert

Nylig fikk general Robert Mood «Fritt Ord» prisen. Den henger meget høyt i Norge. Mood er blitt symbolet på en general som «tør å si fra». Slik han i forbindelse med langtidsplanen i 2007/2008 spissformulerte slagkraften til Hæren i Norge kun å være stor nok til å holde en akse fra Majorstua til Røa – to nærliggende bydeler i hovedstaden. Det er snart 10 år siden. Hæren er ikke blitt større i mellomtiden. Skal Hæren nå slankes ytterligere? Vil langtidsplanen som legges frem 17. juni ta konsekvensen av at det meste er langt mot NORD?

Forsvaret må styrkes i nord

I Nord-Norge har vi levd fredelig med Russland som nabo i alle år, men vi ser jo at Kolas og nordområdenes betydning for Russland ikke har minket. På nettsidene til Nye Barents Observer har vi over mange år kunnet holde oss orientert om utviklingen på russisk side.

Mye har minnet om områdenes strategiske betydning slik den ble opplevd tidligere. I snart 15 år har øvrigheta brukt  krefter på å forklare at disse områdene mistet sin betydning etter den kalde krigens opphør. Nå har sentralmakten i Oslo forklart oss at dette ikke lenger er riktig: ”bastionen” er blitt et nytt begrep på en gammel sannhet; nordområdenes betydning for russisk sikkerhet og den strategiske balansen mellom Russland og andre stormakter.

Man kan derfor spørre seg: Er det ikke rart at forsvarsutviklingen har pågått i mer enn 15 år uten at denne åpenbare kjensgjerningen synes å ha hatt den ringeste innvirkning på utformingen og lokalisering av Forsvaret? Det blir interessant å se om den nye langtidsplanen endelig tar konsekvensen av denne virkeligheten: Lokalisering i nord er nødvendig forsvarspolitikk – og ikke distriktspolitikk slik det ofte hånlig har vært hevdet de siste 10 -15 årene. Forsvaret trenger nok mer ressurser; det kommer vi ikke utenom hvis vi virkelig ønsker å verne om Norges kystnære landområder her nord, våre rike og sårbare ressurser over og under havoverflaten i nord, og sikre de svært viktige strategiske postene og utpostene i det arktiske Norge. Men med økte ressurser må det kunne forventes at man innretter seg langsiktig for å utnytte ressursene mye bedre enn det vi har opplevd de siste 10-15 årene.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!