I forsvarspolitikken er grensen mellom distriktspolitiske hensyn og forsvarsfaglige vurderinger lette å se, men vanskelige å håndtere. Særlig for politikken fordi det er tross alt flere stemmer å hente i HV enn det er å hente i kampfly, skriver Tor Arne Morskogen. Bildet er fra Øvelse Hovedstad i 2016. Foto: Olav Standal Tangen, Forsvaret

Langtidsplanen for Forsvaret og forståelsesrammer

Spillet mellom partiene kan fort sette LTP i press mot andre prioriterte områder – noe som øker sannsynligheten for at planen uthules i sin levetid. Dette understreker behovet for et bredt forlik i en så viktig sak.

Fredag 3 november 2017 landet langtidsplanen for forsvaret(LTP) sitt fremste symbol på Ørlandet. Ni år etter (20.11.2008) Regjeringen Stoltenberg II offentliggjorde sin innstilling til Stortinget. I dag (fredag 10.11) overtas de formelt av Forsvaret etter gjennomgang og kontroll. Ut fra hva man mener danner grunnlaget for å starte prosessen kan man si at dette er 20 år etter Norge tok de første stegene mot denne dagen (1997).

Begge beslutningene var (og er) kontroversielle. Langtidsplanen fordi den endrer forsvaret. Kampflykjøpet fordi det binder opp ca. 270 milliarder kroner over flyenes levetid, og fordi kapasiteten til flyet skal erstatte flere andre kapasiteter Forsvaret har i dag.

Det er mange påstander om langtidsplanen for Forsvaret, en plan som skal gi retning for Forsvarets investeringer og dimensjoneringer frem mot 2034. Prosessen med en slik plan startet ved at Forsvarssjefen over tid har påpekt at Forsvaret er dimensjonert på en måte som er lite egnet til å forsvare landet, sammen med endringer i den sikkerhetspolitiske situasjonen medførte dette et behov for å gjennomgå helheten i Forsvaret. Dette medførte at Forsvarsministeren bestilte et nytt faglig grunnlag for sammensetningen av Forsvaret. Forsvarssjefens råd ble overlevert i oktober 2015. Dette er et offentlig dokument som oversendes Forsvarsministeren og som danner grunnlaget for det politiske arbeidet med planen.

Statsråden har da et offentlig faglig grunnlag å arbeide videre med frem mot Stortingets behandling av den politiske saken – som er en langtidsplan for Forsvaret(LTP). I denne vedtar Stortinget hvilke investeringer som skal gjøres og hvordan man ser for seg finansieringen av planen i årene som kommer.

Finansieringen av en slik plan er en nøkkel for å kunne gjennomføre intensjoner og investeringer i planen. Heri ligger også en av de «store» utfordringene i denne arbeidsformen. Stortingets budsjetter varer i ett år av gangen. Planen varer altså i ca. 17 budsjetter. Dette er spesielt utfordrende når flertallet bak langtidsplanen i Stortinget består av Ap, H og FrP. De andre partiene på Stortinget har sprikende målsetninger, men felles agenda: å åpne LTP. Spillet mellom partiene kan fort sette LTP i press mot andre prioriterte områder – noe som øker sannsynligheten for at planen uthules i sin levetid. Dette understreker behovet for et bredt forlik i en så viktig sak.  

Debatten om effekten av LTP er, som ventet, hard og med mange ulike agendaer involvert. Dessverre får disse agendaene spille seg fritt ut i det offentlige rom, ofte tilnærmet helt uten kritiske spørsmål. En av årsakene til dette kan være at norsk presse i liten grad har vært opptatt av forsvarspolitikken – ikke fordi de ikke har dekket dette politikkområdet, men fordi man utelukkende fokuserer på enten det tekniske aspektet (hvilke egenskaper ulike våpensystemer har osv.) eller det utenrikspolitiske/sikkerhetspolitiske aspektet (allianser, USA osv.). I spennet mellom disse ligger den egentlige forsvarspolitikken. Sjelden er denne mer teknisk enn når man skal evaluere ulike systemer og infrastruktur.

I debatten etter LTP ble lagt frem og vedtatt er det lett å se de to meningsrammene som er etablert. Den ene er en teknologioptimistisk ramme. I denne er det vedtatte forslaget et stort skritt i riktig retning, men det er utfordringer med å få finansiert opp hele den strukturen som er vedtatt. Altså: planene er lagt, men man mangler muligens finansiering. Kampen om å få et troverdig forsvar består derfor å i jobbe mot NATO sitt 2% mål og med denne begrunnelsen kjempe inn økninger i forsvarsbudsjettene i årene som kommer.

I den andre rammen er LTP et steg tilbake. Jeg kaller den territorialforsvarsrammen. I denne handler forsvar mindre om teknologi og mer om «boots on the ground». Forsvaret må ha soldater på bakken for å kunne forsvare. Den mest sentrale delen av Forsvaret, i denne rammen, er hæren.  Bekymringen er at hæren nedprioriteres til fordel for mer teknologiske systemer – i særdeleshet F-35. Løsningen er da å kjøpe færre F-35(40 ned fra 52 fly) og bruke midlene på en «sterkere» hær.

Påkoblet den siste rammen er også de som har andre agendaer mot LTP. Disse skilles enkelt forklart i to kategorier. Først er det folk i Forsvaret som opplever at det systemet (eller strukturen) de bemanner eller er en del av, nedprioriteres. Denne gruppen lanserer alternative strukturer som bevarer den strukturen de selv er en del av. Dette kan virke paradoksalt gitt at Forsvarssjefen er øverste leder for disse, og at han skriver i forordet til sitt fagmilitære råd: «Rådet er behandlet i forsvarssjefens ledergruppe og en samlet forsvarsledelse står bak anbefalingene».  Som sådan står hele Forsvaret bak rådet Forsvarssjefen har gitt. Når pressen skriver «fagmilitære råd sier» bidrar de til å vanne ut det som er det eneste fagmilitære rådet som gis til politikken: Forsvarssjefens. Andre «fagmilitære råd» bør være gitt internt til FSJ. Og veid i prosessen frem. Dersom disse ikke kom gjennom nåløyet, må man legge til grunn at det er fordi argumentene er veid og funnet for lette i den helheten LTP skal representere.

Den andre påkoblede debatten er den distriktspolitiske. Aktører som bor eller tjenestegjør ved Forsvarets installasjoner som «trues» av LTP. De deler målsetning med territorialforsvarsrammen fordi denne ivaretar en mer spredt forsvarsstruktur enn Forsvarssjefens råd åpner for.

Samlet sett er det vanskelig å si at en side har rett. Men det er vesentlig i helheten å merke seg mengden utspill med utgangspunkt i at en base, eller et system, er for viktig til å legges ned. På tross av at det fagmilitære rådet sier det motsatte. I forsvarspolitikken er grensen mellom distriktspolitiske hensyn og forsvarsfaglige vurderinger lette å se, men vanskelige å håndtere. Særlig for politikken fordi det er tross alt flere stemmer å hente i HV enn det er å hente i kampfly. De siste stemmer tross alt ikke ved valg. Den vurderingen trenger ikke Forsvarssjefen å gjøre.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!