Mye tyder på at Sveriges regjering ikke vil ta de svenske reindriftsamene i nakken og fortelle hvor skapet skal stå!

Jeg syns det var fint at Fylkesmannen i Troms like før påske ba om at påskeutfarten måtte ta hensyn til reinen og reindriftsamenes virksomhet. Det kan nok herske tvil om hvem som kom først, samene eller nordmenn. Men det er neppe så viktig i alle fall, for samene har historiske rettigheter fra århundres bruk av reinbeite. Det hersker det ikke tvil om. En slags grunnlovsrett ble derfor nedfelt i den såkalte «Lappekodisillen», også i erkjennelsen av at bl a Indre Troms fikk bofaste Østerdøler lenge etter at samene hadde brukt landet i generasjoner før dem. 

Hamsun beskriver i 1917 i «Markens Grøde» at Isak fra Sellanraa skuer utover det jeg innbiller meg er Målselvdalen, og under seg over hvem som hadde tråkket opp stien han ser henover moer og myrer. Og Hamsun gir nybrottsmannen Isak svaret «Mannen, mennesket, den første som var her», og Hamsun legger ordene i Isaks munn: «og siden igjen begynte en og annen lapp å snuse stien opp og gå den når han skulle fra fjell til fjell og se til sin ren. Slik ble stien til gjennom den store almenning som ingen eiet, det herreløse land».

Da Danmark/Norge og Sverige/Finland gikk opp grensen mellom de to tvillingslandene i 1751 anerkjente man samenes sedvanerett til å bruke beiteland på tvers av de nasjonsgrenser som da ble trukket opp fra Østfold til Barentshavet. Slik ble landet delt, det som samene hadde brukt så langt tilbake at ingen visste når det begynte. 

Kloke embetsmenn og to konger ble for nesten 270 år siden likevel enige om å sikre berørte samers grunnleggende rettigheter, og dermed ble Lappekodisillen skapt, traktaten som slår fast at «begge Siders Lapper behøve begge Rigers Land til deres Rehns-Dyrs Opphold saa man i henseende til dennem kommet overeens om saadanne Indretninger, som udi denne Grense-Tractats første Codicill eller Tellæg indeholde».

Slik ble teksten fra 1751 førende for reindriftssamer på begge sider av den nytrukne grensen. Den inneholder bestemmelser om statsborgerskap og skattlegging, så vel somreindriftssamers rett til å føre reinsdyr over grensen mellom Norge og Sverige. Traktaten har også hatt stor betydning for anerkjennelse av samene som en egen folkegruppe.  

Lappekodisillen er senere reforhandlet, men reindriftssamers rettighet til å krysse grensen står fast. For tiden har Norge og Sverige ikke klart å bli enige om en nyformulert reinbeitekonvensjon, hvilket gjør at de svenske samer demonstrativt forholder seg bokstavelig til kodisillens tekst fra 1751. Det skaper betydelige problemer både for Bardu kommune som arealforvalter, og for reindriftssamer i Troms som er fortrengte innen sine beitedistrikt. I tillegg kan ikke norsk rein bruke vinterbeiter i Sverige. 

Her kan det være grunn til å minne om at hensikten var, som det står i kodisillen, å regulere «Lappenes sædvanlige Over-Flytninger». Avtalepartene trodde at de dermed hadde forhindret «nogen Anledning til Trette og Misforstaaelse».  Så viste seg 270 år senere ikke å være tilfelle, dessverre!

Egentlig er det pinlig at Norge og Sverige ikke er kommet til enighet. Fra da 1972-konvensjonen opphørte å gjelde i 2005 har man ikke hatt noen felles regler i de to landene for den grenseoverskridende reindriften. Forslag til ny konvensjon forelå i 2009, men denne er ennå ikke ratifisert. Både Sametinget i Norge og Sverige har prøvd å finne løsning, men mislyktes. Mye tyder på at Sveriges regjering ikke vil ta de svenske reindriftsamene i nakken og fortelle hvor skapet skal stå! Og det svenske Sametinget har i tillegg frarådd svensk ratifisering.

I 2014 ble det lagt frem et felles forslag fra en samisk norsk-svensk arbeidsgruppe til visse endringer i den fremforhandlede konvensjonen. Det førte ikke til noen utvikling. At Sverige legger til grunn en traktat fra 1751, mens Norge forholder seg til en avtale fra 1972 har ført til svært uheldige utslag av manglende felles forvaltning av den grenseoverskridende reindriften. Dessverre er det ærlig reindriftsutøvere og kommunal arealplanlegging i Troms som er taperne i denne ulykksalige situasjonen.

Det tjener de to regjeringer til liten ære at de ikke klarer å finne frem til en avtale når partene i 1751 klarte å bli enige både om hvor landegrensen skulle gå, og at den ikke skulle gjelde fullt ut for det samiske folket. Det tjener også de to Sameting til liten ære at de ikke står sammen som pressgruppe overfor Riksdagen og Stortinget på vegne av det Kong Christian V av Danmark-Norge i 1749 kalte den «Lappiske Nation».

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Jeg registrerer at Tove Karoline Knutsen (Ap) på tampen av sin stortingskarriere engasjerer seg for å frata folk i Tromsø valgfriheten innen pleie og omsorg.  I et leserinnlegg i Nordlys 15.

1
42

De 2 fylkeskommunene er uenige om det meste i prosessen om sammenslåing. I saken om regionhovedsete er man tilsynelatende enige om en vidtgående desentralisering og spredning av funksjoner og arbeidsplasser.

4
33