Marianne Telle og resten av styret i Helse Nord tok en avgjørelse uten samfunnsansvar, og har skapt sterk splid i landsdelen, skriver Knut Bjørklund.

Ledelse uten samfunnsansvar i Helse Nord

Marianne Telle har feilet som styreleder i Helse Nord, hun har gjort seg selv til sentrum i saken, og svekket Universitetssykehuset vårt, skriver Knut Bjørklund.

Det siste halvårets daglige nyheter om Helse Nord-styrets disposisjoner har skapt harme i en hel landsdel. Hvordan kan dette skje? Hvordan kan vår alles kjære landsdel langt, langt mot nord bli satt tilbake til en tid hvor vi hadde vardebrenning som beredskap ved synet av mulige fiender?

Styresammensetningen sier sitt. På et tidspunkt har overordnete organer sett seg mindre tjent med regionale politikere i styrerommene, og erstattet disse med folk fra næringslivet. CV-ene til styremedlemmene oppnevnt i 2016 er upåklagelige, og den målrettede rekrutteringen til lederverv av kvinner skinner igjennom.  Helseminister Høies uttalelse til pressen 12.1.2016 er ikke til å ta feil av. Han smykker seg med Marianne Telle som leder.

Men hvem er Marianne Telle, Inger Lise Strøm, Kari Jørgensen, Arnfinn Sundsfjord, Svenn Are Jenssen, Johnny-Leo Jernsletten, Line M. Sandberg? Line M. kjenner vi til som tidligere Frp-fylkesråd, men hvilken samfunns- og organisasjonsmessig opplæring har de andre? Igjen; solide utdannelser, og gode referanser. Men til hva? Hvilken kunnskap har de om landsdelen i dag og dets politiske, sosiale og kulturelle historie. Hvilken ryggmargsrefleks har de til å ta hensyn til helheten, til deg og meg, til folk i Berlevåg og Hattfjelldal, til det overordnete behovet for å sette helheten til landsdelen foran det enkelte, til å sette saken foran sin egen person. ”Og eg veit meg et land…”

Uten slike grunnleggende reflekser kan Marianne Telle styre skuta som ”Hortensia”, langt opp på land i Sørvika. Og hun våkner opp med et wienerbrød i handa, uten å forstå hva som har skjedd.

Var det dette en arbeidstynget Tor Ingebrigtsen formidlet i sin telefonsamtale med Telle i desember? Han, mer enn noen annen visste at et vedtak om delt PCI – behandling med filial i Bodø, ville utløse et konflikt med egne ansatte. Nye håndplukkede folk med spesialkompetanse fra Gud vet hvor, måtte ansettes og opplæres. Det måtte fremforhandles nye ansettelsesavtaler. PCI-behandling er ikke korridorvask, men spesialkompetanse som er fremforedlet over mange tiår.

Han hadde fremført dette i lang tid, men hver gang opplevde han og UNNs ansatte at saken ble tatt opp på nytt av direktør Vorland og styreleder Telle, ikke bare to, men tre ganger. De ga seg ikke før de fikk landet vedtaket i sin favør. Og for hver eneste utsettelse og ny behandling økte trykket mot Tor Ingebrigtsen. Han visste at han og UNN ville få det velmente vedtaket til effektuering, men han så bare en svart vegg. Kanskje var det dette han ga uttrykk for i en opphetet telefonsamtale med Telle, som en sliten og oppgitt menneske også en sykehusdirektør må kunne være.

De to må jo ha møtt hverandre før, og han følte seg muligens trygg nok til å si at nok er nok på en primitiv måte. Det kunne vi vel alle gjort i en fortvilt situasjon, uten å ha inngått pakt med noen hinsidige. Og uten å mene det bokstavelig.

Og mange har opplevd befrielsen av å møte en person eller to i enerom, snakke ut om hva det gjelder, oppklare mulig misforståelse, si unnskyld, og ta hverandre i hendene, og på den måten legge en fortvilt episode bak seg. Uten at dette kringkastes til hele verden, for dermed er enigheten forgjeves. Styreleder UNN Jorill Andreassen har utvist den samfunnsmessige ryggmargsrefleks som jeg etterlyser. Hun var i dette enerommet sammen med Ingebrigtsen og Telle. Hun holdt sitt ord om å la dette bli i et enerom, til fordel for fellesskapet og saken. Hun gikk av, fordi hun syntes at hun måtte.

Telle satte derimot seg selv foran fellesskapet, gjorde seg selv større enn saken, og ville polere sin egen smykkestein så den skinte helt inn i departementet, til fornyet glede for statsråd Høie. Og hva vet han om landet og folket langt, langt mot nord? Svært lite, men metoo har også han fått med seg, og trykker derfor sitt smykke inntil seg enda en gang.

UNN, som burde være den faglige ryggstammen i helseforetaket med ribbein ut til lokalsykehusene, forsøkes marginalisert i den offentlige debatt til kun å være et nødvendig onde. UNN, som vi kan takke for at landsdelen i dag har landets største overlevelse på hjerterelaterte lidelser, fremstilles som navlebeskuende egoister som bare bryr seg om Tromsøs lokalbefolkning. I løpet av uker er UiT kastet ut av Helse Nords styre, og UNNs ledelse er rasert. Mens Marianne Telle sier seg fornøyd.

At landsdelen ligger igjen som en slagmark bryr ingen seg om. Hvor er våre folkevalgte? Nordlandsbenken, Tromsbenken og Finnmarksbenken på Stortinget må våkne opp og forstå at landsdelen er satt i brann på grunn av systematisk uforstand. Folk og byer er satt opp mot hverandre. Redaktører og journalister som har i oppgave å formidle hva som foregår, og som skal være kritiske røster mot maktutøvelse gjør sitt beste. Men også de er mennesker. De har vært forberedt på en ordinær sak (PCI) i to ganger 45 minutter med musikk i pausen, og om nødvendig med forlenget spilletid. Men også de har vært totalt uforberedt på flere kamper, som en ”never ending story”.

Og hvor utvisninger av sentrale spillere skjer en måned etter at lysene på stadion er slukket. Slik ender også de i strupene på hverandre, og bærer på sin måte bensin til bålene. Med å klandre de blir ”å skyte pianisten”. Budbringerne gjør sitt beste, også de har sin ryggmargsrefleks i å tenke helhet for landsdelen. Nå er de – mot sin innerste vilje - satt til å gjøre det motsatte, og det blir det bare galskap av. Fordi det brenner overalt.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!