Det gjør inntrykk når 150 personer stiller på et folkemøte på Arnøya. Det er halvparten av øyas befolkning, de frykter for framtida, og det er de ikke alene om. Det finnes etter hvert mange eksempler på kystbygder i Nord-Norge som sliter med elendig infrastruktur: rasfare og nedslitte og trafikkfarlige veier. Foto: Ola Solvang

Suksesser krever også offentlig innsats

Gode veier koster penger, ja. Men de er avgjørende for ei næring som også landets statsminister ser på som en solid del av ryggraden i norsk økonomi.

God infrastruktur er avgjørende for sjømatnæringa, som i politiske festtaler hylles som en suksess og en viktig del av Norges framtidsrettede næringsliv.

_ Havet vil være en sentral kilde til framtidig verdiskaping og sysselsetting, en viktig drivkraft i den omstillingen i norsk økonomi som vi allerede er godt i gang med.

Ordene tilhører statsminister Erna Solberg. Hun skrev dette i en kronikk i Aftenposten i fjor. Hun skrev også at havet, og havnæringer som fiskeri og oppdrett, utgjør ryggraden i norsk økonomi. Sett i lys av dette, mener vi at regjeringen for alvor bør sette på dagsorden vilkårene som sjømatnæringene enkelte steder må leve med.

Arnøya i Nord-Troms er et godt eksempel. Her bor det drøyt 300 personer, men øya har likevel 120 arbeidsplasser i sjømatindustrien. Øya har fiskebåtrederi, hvitfiskproduksjon og lakseoppdrett. Hvert år skaper dette lille kystsamfunnet verdier for 1,5 milliarder. Men for å kunne fortsette å gjøre dette, er man avhengig av at transportårene fungerer. Det gjør de ikke i dag.

Veinettet på øya er ekstremt skredutsatt. Hver eneste vinter går det farlige ras, og det er bare flaks at det hittil ikke har gått menneskeliv når snømassene har begravd veien. Nå frykter øyfolket at flaksen er «oppbrukt», at det bare er et spørsmål om tid før tragedier vil inntreffe. Derfor vurderer mange å flytte herfra. De vil ikke sende barna sine på den rasfarlige skoleveien.

De som jobber i sjømatnæringa er også bekymret. I vinter var transportårene på øya stengt i 30 døgn. Lederen ved lakseslakteriet beskriver situasjonen som svært vanskelig. Arbeidsfolkene hans kommer seg ikke til bedriften og laksen kommer ikke ut. Det er krevende å forklare kresne kunder i Europa at varene ikke kommer som avtalt. Det er til syvende og sist dårlig butikk, på tross av at dette er fisk av ypperste kvalitet.

Det gjør inntrykk når 150 personer stiller på et folkemøte om situasjonen. Det er halvparten av øyas befolkning, de frykter for framtida, og det er de ikke alene om. Det finnes etter hvert mange eksempler på kystbygder i Nord-Norge som sliter med elendig infrastruktur: rasfare og nedslitte og trafikkfarlige veier, anlagt under helt andre forutsetninger enn å bære tungt lastede vogntog med fisk.

I Troms er etterslepet på disse veiene beregnet til 8 milliarder, i Nord-Norge som helhet 20 milliarder. Med dagens rammer vil det ta 40 år å ta inn hele etterslepet. Det sier seg selv at dette tidsperspektivet er meningsløst. Dette må regjeringen gjøre noe med.

God infrastruktur er avgjørende for sjømatnæringa, som i politiske festtaler hylles som en suksess og en viktig del av Norges framtidsrettede næringsliv. Å sørge for blodfersk vare fra et rent hav til et verdensmarked som er enormt, krever at fisken kan leveres effektivt og stabilt. Gode veier koster penger, ja. Men de er avgjørende for ei næring som også landets statsminister ser på som en solid del av ryggraden i norsk økonomi.

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse