Det er når verden utenfor framstår tapetsert av hets, latterliggjøring, ubehjelpeligheter og uforstand at det er vanskelig å holde fokus på mål, visjoner og grunnleggende verdier.

I tørre klær og trygt på land observerer jeg i disse dager en skipper i hardt vær – som jeg ville dratt til sjøs med når som helst.

Akkurat nå står han der ved roret i en ganske beskjeden båt – på åpent hav og i en kolossal storm. Bølgene kaster ham fra side til side, og noen ganger tror jeg fartøyet hans kommer til å gå rundt og ned, men på brua står altså skipperen rak i ryggen og med én eneste ting for øyet; målet der framme som ble satt før avreise.

Han snur derfor ikke, eller endrer målet, for han visste det kunne komme – uværet som riktignok stjeler sårt tiltrengt energi, men som aldri skal få endre planen han ble enig med mannskapet om før de sammen forlot land.

Det er når verden utenfor framstår tapetsert av hets, latterliggjøring, ubehjelpeligheter og uforstand at det er vanskelig å holde fokus på mål, visjoner og grunnleggende verdier. Det er da testen kommer; på virkelig lederskap og mot.

Å være landslagssjef i fotball er blant de tøffeste testene du kan ta på hvordan det står til med lederegenskapene dine.

Uværet har vært formidabelt for Per-Mathias Høgmo i lang tid allerede. Og da Norge tapte bortekampen mot Aserbajdsjan i helga, økte stormen til orkan, i hvert fall i kastene.

Hva gjorde Høgmo da? Jo, han samlet mannskapet på brua. Uten å slippe roret et sekund, tok han initiativ til en samtale om verdiene de hadde valgt sammen for landslaget, og som skal stå fast uansett vær.

– Vi snakket om alt fra samhold til stolthet og råskap, som skal kjennetegne landslaget. Enkelt og greit ble vi enige om at der har vi litt mer å gå på, sa Haitam Aleesami til NRK dagen derpå.

Også resten av laget valgte å stå bak sin leder noen timer etter tapet i Baku. De uttrykte sin tillit til Høgmo og planen de har lagt sammen.

– Vi skal stå sammen i det. Ingen er tjent på å peke på hverandre. Det er en lett og enkel måte å gjøre det på, men det er vi som gruppe som skal snu det her. Det er det ingen tvil om, sa RBKs Pål André Helland, som også målbar selvkritikk: – Planen var god, det er vi på banen som ikke utfører den godt nok.

Enkelte i mannskapet uttalte seg kritisk om laguttak i forkant av kampen, uten at Høgmo lot seg bringe ut av fatning av den grunn. Tvert imot forsvarte Høgmo deres rett til å være kritiske. Han kaller det takhøyde, og er noe han ønsker velkommen.

Kritikk fra sine egne kan være krevende å forholde seg til, men likevel avgjørende for tillit og som grunnlag for gode resultater. En god leder lytter altså til kritikk, også fra sine egne.

Dessverre falt fotballpresident Terje Svendsen totalt igjennom på testen i helga. Da det begynte å storme etter tapet for Aserbajdsjan, valgte presidenten å bukke under for presset og melde at han ville framskynde evalueringen av Høgmos jobb til etter San Marino-kampen i går.

Han endrer altså sine planer som følge av et enkeltresultat. Det er skuffende lederskap, selvsagt, men Høgmo lot seg ikke provosere. Høgmo valgte heller å rose presidenten for å gjøre jobben sin.

Han har heller aldri valgt å snakke om skadesituasjonen som til tider har vært prekær – eller om en spillerstall som i seg selv ikke er spesielt sterk. Ståle Solbakken, som mange nå vil ha inn, uttalte seg derimot om dette til Dagbladet for et par uker siden:

«Per dato spiller det ikke så veldig stor rolle hvem som er Norges trener. Høgmo, Guardiola eller meg - det er ikke der det ligger.»

Høgmo har skapt en visjon sammen med mannskapet sitt. Alle vet hvor de skal – kursen er staket ut i fellesskap, og det er heller ingen som er i tvil om verdiene som skal ligge til grunn for reisen.

Dette er ABC for ledere, men punkter det svært ofte syndes mot. Og det er først og fremst punkter mange av de tørrskodde på land ikke har forståelse for betydningen av.

De bruker i stedet energien sin på å fylle sosiale medier med hets og latterliggjøring, og vi ser det til og med fra såkalte «fagfolk», trener- og spillerkolleger og de alltid intervjuvennlige «fotballpersonlighetene».

Aller mest fra aviskommentatorer, selv om deres reelle kompetanse er så underlegen den nåværende landslagssjefen at «absurd» blir et altfor mildt ord i møtet med alvoret de krever å bli tatt på.

Har de kommet med noen alternativ plan eller kurs, eller har de begrenset kompetansen sin til å telle scoringer – og samfunnsoppdraget sitt til å formulere ønske om en annen landslagssjef?

Det er disse jeg er så forsynt med nå. De som vil skifte kurs, snu, endre målsetting, kaste visjoner over bord og som ser på verdier som bortkastede honnørord – så fort motgangen og uværet melder seg.

Det er jo ikke slikt lederskap det er mangel på. Det tror jeg også at folk flest mener innerst inne. De ser det skrikende behovet for ekte lederskap, den som etterlyses daglig, i politikken, næringslivet, offentlig sektor og ikke minst i idrettsorganisasjonene.

Da drømmes det om ledere med integritet og rak rygg; om ledere som ikke vakler når presset utenfra blir for sterkt, som ikke viker fra de mål og visjoner alle var enige om før reisen startet, som har mot nok til å holde seg til planen i møtet med kritikk som ikke er relevant.

Hver eneste dag etterlyses ledere som står bak mannskapet sitt i med- og motgang fordi de sammen utgjør en enhet som presterer bedre sammen. Og fordi det da aldri gis rom for tvil om hvor de skal, hvorfor og hvordan.

Men hva skjer når det omsider dukker opp en leder av dette formatet?

Jo, det viser seg at folk samler seg på land, riktignok med en million forskjellige teorier om hva som må gjøres, men tross alt sammen om én ting. At kapteinen, mens han manøvrerer skuta i orkan fra alle kanter, bør gå planken. Hoppe på havet.

Presset han har stått i de siste ukene har vært kolossalt, men han står oppreist enda, og det både forbløffer og imponerer meg. Denne mannen må virkelig være trygg på prosjektet sitt.

Så står da heller ikke kritikken i forhold til resultatene han har oppnådd. For å si det mildt.

I den siste EM-kvalifiseringen endte Norge med 19 poeng, mest på 2000-tallet av et norsk landslag. Det holdt til play-off mot Ungarn, som Norge tapte knepent for over to kamper.

Helvetet brøt likevel løs, men mest fordi keeperen til det andre laget spilte i joggebukse. «Ekspertene» var dessverre ikke i stand til å registrere at Ungarns faktisk hadde et ganske godt lag. Under det påfølgende EM i sommer vant Norges overmenn komfortabelt mot Østerrike, før det ble 1-1 mot sensasjonslaget Island og 3-3 mot Portugal, som altså til slutt ble Europamester.

Ubeseiret i gruppespillet gikk Ungarn altså videre til finalespillet.

I den pågående VM-kvaliken har Norge tapt mot regjerende verdensmester Tyskland, før det altså ble nederlag 0-1 borte mot Aserbajdsjan i helga, en kamp Norge dominerte både spillemessig og sjansemessig, men der det ikke lyktes de norske spillerne å score, mens motstanderen scoret på sin ene sjanse. Den kampen har du sett mange ganger før, bare med andre lag. Sånn er fotballen.

Så kom Norge i skade for å slå San Marino 4-1 i går kveld. Det er fasiten så langt, etter en kveld der fotballandet Tsjekkia bare klarte 0-0 hjemme mot nevnte Aserbajdsjan, da England bare klarte 0-0 mot Slovenia. Og Danmark tapte 0-1 hjemme mot Montenegro.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Svaret på noen av de neste tiårenes mest sentrale utfordringer finnes i havet, skriver Edel Elvevoll.

0
15

Mads Gilbert tar feil. Vi skal ikke legge ned de små akuttsykehusene, men bevare og videreutvikle dem, skriver helse- og omsorgsminister Bent Høie (H).

0
105