Er det en ting jeg synes er skumlere enn en offentlig ekstremist med kamptrening, er det en anonym ekstremist som arbeider i det skjulte.

Det er tirsdags ettermiddag. Tåka har lagt et lokk over sommeren. Vi bruker tiden til en ryddesjau. Innerst i en bod dukker det opp et minne som sender tankene til både 22. juli, Anders Behring Breivik og til nazistene som i disse dager ønsker å marsjere rundt i norske nabolag.

Det er en sekk. Den er blå og grønn og fortsatt skitten av jordrester. Den er nesten tom, men i et par av lommene finner jeg små gjenstander og klær fra sommeren 2011. På bagasjelappen står det, med skjelvende sprittusj-skrift: LEVER.

Sekken er det eneste håndgripelige jeg har etter 22. juli 2011. Den ble sendt til Tromsø mange måneder senere. Mange sykehusdøgn, fire alvorlige skuddskader, en serie operasjoner, begravelser og smerter senere.

Når jeg ser gjennom dette nesten glemte minnet – spør jeg meg selv: Hva ville nynazistene som preger nyhetsbildet denne sommeren tenke om denne sekken og lappen «LEVER». Ville de beklage at det sto «lever» – og ikke «død» – på sekken? På 69 av bagene og sekkene som ble sendt fra Utøya sto det nemlig akkurat det. Død.

Hva ville de tenkt om våpenbruk og vilje til maktbruk – de som nylig marsjerte i Kristiansand og kanskje snart vil marsjere i Tromsø og andre norske byer, selv om både Kristin Røymo og de fleste andre ordførere ikke liker det?

Det vi vet er at nynazistene i 2017 deler det samme tankegods som Anders Behring Breivik og som nazister før ham. Det andre vi vet er at verken ABB eller deltakere i toget i Kristiansand er fremmede for våpenbruk. Flere av dem har vært på våpentrening i Russland, rapporterer TV2.

Er de villige til å gå like langt som ABB? Er de villige til å omsette sin ideologi, ikke bare til våpentrening, men også til våpenbruk? Det er dette spørsmålet vi ikke har svar på.  Jeg er i tvil om de skulle ønske sånne som meg – en tolerant feminist som støtter både homofile og mennesker med annen hudfarge – levende. Men vi vet jo ikke.

Men er det nok til å forby dem å marsjere? Selv er jeg splittet. Den ene siden vil lukke øynene og nekte for at det fortsatt eksisterer slike meninger kun et par generasjoner etter nazistenes herjinger under krigen. Jeg vil ikke tenke på at de er organiserte og marsjerer i samlet tropp med medlemmer som har vært på paramilitærleir for å lære å skyte. Det ville vært et tydelig signal fra det norske folk dersom vi beslutter å forby demonstrasjoner av slike voldsorienterte organisasjoner.

Den andre siden er uenig. «Knus homolobbyen» synes jeg er en parole som hverken er akseptabel eller mulig å forsvare. Likevel er det viktig å se på hva det beste utfallet vil bli når vi skal håndtere en eksisterende ekstrem gruppe som har valgt å komme ut i offentlighetens lys. Dersom vi skulle forby mennesker med nynazistiske holdninger å uttale seg offentlig, å marsjere - vil vi egentlig være bedre tjent med det? Jeg tviler.

For det første vil ekstreme holdninger alltid eksistere - uansett samfunn, også det norske. Og i forskjellige fløyer. Historien vi deler med arven etter andre verdenskrig og Utøya burde lære oss en viktig lekse:

Under krigen kom ikke nazismen plutselig, men heller snikende som en kald vind gjennom Europa. Det å nekte nynazistiske holdninger å komme ut i lyset gjør det ikke bare nødvendig å jobbe i det skjulte - det kan også skape videre frustrasjon som i verste fall kan ende med et nytt 22. juli.

Etter Utøya sa vi at vi skulle møte slike holdninger med dialog. Vi skulle utfordre og diskutere. Den tankegangen er nærmest ikke-eksisterende dersom vi bestemmer oss for å lage et forbud mot holdninger vi ser på som potensielt farlige.

Er det en ting jeg synes er skumlere enn en offentlig ekstremist med kamptrening, er det en anonym ekstremist som arbeider i det skjulte. Dermed finner jeg det vanskelig å forsvare et forbud, selv om budskapet som meldes er hatefullt.

For det andre må vi tenke på hvilket samfunn vi vil ha i framtida. Ideelt sett burde ekstremistiske meninger ikke vært en problemstilling, men i en reell verden ser det ut til å være umulig å unngå. Jeg tror vi skal være ytterst forsiktig med å forby meningsytringer, selv av den ekstreme sorten. Det setter en standard for framtiden, og det siste vi vil er å gjøre terskelen for sensur lavere.

Vi burde heller møte disse holdningene med motargumenter, motdemonstrasjoner og videreføring av kunnskap heller enn å feie det under teppet. Ta med barna til Sydspissen, vis dem hva som skjedde under andre verdenskrig. Forklar hvorfor så mange nordmenn indirekte eller direkte deltok i medvirkningen til Holocaust, for vi må vite hvordan vi kan unngå det i framtida.

Det er ikke så lenge siden krigen. Det er fortsatt levende mennesker som har opplevd den. For ikke å snakke om 22. juli. Vi må vite hvor farlig ekstreme meninger kan være, dersom det omsettes i handlinger. For meg er ikke Norge et samfunn der vi skal hysje ned og forby andres meninger, og jeg håper heller ikke vi blir det.

Disse holdningene vil ikke forsvinne uten dialog. Det er vanskelig når det er forbudt å ytre dem.

Og sekken? Ja, den overlevde også denne ryddesjauen. Den skal få henge der for framtiden – og dersom noen noengang forsøker å fornekte Utøya slik noen nå prøver å fornekte Holocaust, ja da får den grønne og blå sekken med bokstavene LEVER henge der som et taust tidsvitne.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Stig Hansen (Nordlys 19.8, iTromsø 21.8) - og bladet Nordlys (17.8) kommer med voldsomme angrep på meg etter pressekonferansen på

0
248

Høyre og Arbeiderpartiet har lenge vært noen få knepp unna sitt idealsamfunn. Små justeringer gjenstår.

2
12