Listhaug som offer

Sylvi Listhaug har regissert egen avgang slik at hun kommer styrket ut blant egne tilhengere.

Sylvi Listhaug er en til fingerspissene medieskapt politiker, og har iscenesatt sitt politiske liv deretter. Innimellom skimter vi også tydelig inspirasjon fra kampanjene bak Trump og Brexit.

Hun er drevet frem på en stemningsbølge og sin suksess i sosiale medier, med en retorisk kokebok som inneholder oppskriften på å gjødsle stadig mer splittelse i befolkningen.

Til slutt falt hun og rådgiveren Espen Teigen ut av regjeringen, og det var hundre prosent for eget grep. Den usmakelige Facebook-posten om at Arbeiderpartiet setter terrorister foran nordmenn,  viste i konsentrert form hvordan Listhaug på egenhånd har drevet fram en polarisering det verken er saklig eller politisk grunnlag for i Norge.

Hennes metode er også realpolitisk amatørskap og har gitt mindre gjennomføringskraft for hennes forhenværende sjef, Erna Solberg. Som statsråd i en mindretallsregjering er det en dårlig ide å opprette en rekke frontavsnitt, mot absolutt alle partier i landets nasjonalforsamling.

Nå går Listhaug selv til Stortinget, der hun varsler en enda tøffere linje. Listhaug kommer ikke til å legge bånd på seg. Og lite tyder på at Siv Jensen har råd til å legge bånd på sin viktigste stemmesanker. Fra sin nye base på Stortinget kan Listhaug i tillegg bruke mer tid på partiorganisasjonen og posisjonere seg som en fremtidig partileder. Som Dagbladet presist oppsummerer på lederplass, man kan ta Sylvi Listhaug ut av regjeringen, men ikke ut av politikken.

Det virker klart at hun nå har potensial til å omforme FrP fra å være et liberalistisk og antielitistisk folkeparti, til å bli et mer rendyrket innvandringsfiendtlig og nasjonalistisk prosjekt, i retning av Sverigedemokratenes profil i vårt naboland. Noe som vil destabilisere norsk politikk ytterligere, gjøre frontene enda steilere og rommet i midten trangere.

Om Solberg ba henne gå av, eller om hun trakk konklusjonen selv, vet vi ikke. Når Listhaug likevel fikk regissere sin egen avgang, skaper hun et inntrykk av at hun  ofrer seg i kampen mot Arbeiderpartiets asyl og innvandringspolitikk. 

Et øyeblikksbilde rett etter hennes avgang viser at narrativet har gått rett hjem. På TV 2s måling tirsdag kveld stiger Frp til over 20 prosents oppslutning.

Det kan være nok en indikasjon på at Listhaug har støttespillere også utenfor eget parti, noe som også understøttes av velgerundersøkelsen etter fjorårets stortingsvalg. Der oppgir velgerne innvandring som viktigste sak, mens et flertall mener FrP har den mest troverdige politikken på saksfeltet.

Derfor har Listhaug og hennes støttespillere neppe noe imot den dreieboken som nå utspiller seg.  Venstresiden forsetter å hamre løs fra det man selv anser som en moralsk overlegen posisjon, mens kommentariatet i mediene ikke klarer å skjule sin forakt for henne.

Hvor veloverveid taktikken med å drive Listhaug ut av regjeringen har vært, vil tiden vise. Dersom man hadde stanset ved unnskyldningen i Stortinget, ville Listhaug blitt ydmyket og en tydelig grense markert. Kanskje tok Støre og Hareide for mye tran i jakten på henne. Når saken ble satt på spissen, har man tilbudt henne offerrollen. Der trives Listhaug bedre enn noe annet sted.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse