Den islandske samtidsforfatteren Jón Kalman Stefánsson.Til høsten besøker han Finnmark Internasjonale Litteraturfestival. Foto: Forlaget Press

Litteratur med stedsforståelse

Tone Sverdrup Ørebech skriver om den islandske samtidsforfatteren Jón Kalman Stefánsson.

Da er det et pluss at denne forfatteren stadig forsøker å hente ned oksygen til tankene våre, primært ved å gjenskape spennet fra fortid til nåtid.

(…) samfunnet vårt lider av oksygenmangel, til tross for at fjellene burde ha lært oss å tenke, de rager opp i luften, møter himmelen, og henter oksygen og vyer derfra”. Dette er en sentral setning hos den islandske samtidsforfatteren Jón Kalman Stefánsson, som litteraturgruppene ved Den Kulturelle Spaserstokken har tatt for seg denne våren. Stefánsson skriver med sterk stedssans. Han viser hvordan islendingenes tilpasning til den nordlige geografien historisk var en kroppsliggjort kunnskap som inngikk i stolthetsfølelsen. Dette parallellføres med skildringer av dagens Keflavík – flyplassbyen hvor amerikanerne hadde base frem til 2006 –, der salg av fiskerettighetene har ført til avsondring fra naturens egenart, og arbeidsløshet. “En nedtur som vi også erfarer her”, slo mange deltakere i litteraturgruppene fast.

Da er det et pluss at denne forfatteren stadig forsøker å hente ned oksygen til tankene våre, primært ved å gjenskape spennet fra fortid til nåtid. Særlig gjøres dette ved å vise hvordan ytre omgivelser former vårt sosiale hierarki. I fortidsskildringen er utgangspunktet fisket fra åpen båt. I Himmelrike og helvete skildres f.eks. Einar, som har sydende blod og stort fysisk utageringsbehov – og derfor stiller blant de fremste av fiskere. En annen som lykkes er rorbukokka Andrea. Legg merke til hvordan hun observerer båtlaget sitt idet de legger fra land en vinternatt: “En voksen manns hjerte er på størrelse med en knyttneve. Hjertet er en hul muskel som pumper blodet gjennom kroppens årer, pulsårer, vener og hårkar som til sammen utgjør nesten fire hundre tusen kilometer i lengde […] Igjen står Andrea midt mellom båt og rorbu, ser bort på dem, blodårene hennes når til månen”. Andrea ser med hjertet.

Bildet understreker hvordan den lille muskelen har kraft til å nå verdensrommet; at det var hennes omsorgsevne som gjorde det blåkalde landskapet beboelig. Felles for eksemplene Einar og Andrea er at blodårer brukes som metafor. Altså, hvordan hjertet banker, blodet “tillates” å pulsere i omgivelsene, forteller noe om samfunnet. Einar som var så nødvendig i båtlaget, ville endt nederst i dag når skolebenk og kontor er alfa. Blodet skal helst gå rolig. Andrea, “den gode hjelper”, ville vært fanget i knapp tid og trangt rom. Kun et samfunn som forkaster konkurransestrukturer innfrir hennes hjertes krav. Slik er landskap og kropp til enhver tid kunnskap, nærmere bestemt fintilpassede væremåter. Når topografien endres, endres også det sosiale hierarkiet og handlingsformene.

I samtidsromanen Fiskene har ingen føtter er landskapet restrukturert. Etter anleggsarbeider kan ikke folk i Keflavík gå fritt ned til havet: “den lange fjæra er for lengst fylt opp med store stener fra Helguvík, to hundre tusen år gamle kampestener, noen få har prøvd å krype over de store stenene, har lengtet etter å komme ned til fjæra, la havet berolige seg, fylle seg med stillhet, men har brukket benet på de glatte stenene, foten har glidd og kommet ned i sprekken”. Veien til havet er stengt. Den islending som vil gå trygt oppreist, må ta ny retning.

Sånn blir sosial styrke igjen tema når hovedpersonen ser en gammel kjenning: “så dukker Thorlákur nå opp for ham i full legemsstørrelse i vinduet til Eiendomsmegler Sudurnes […] står der bredbent, smilende, løfter haken, opp og fremover, men nevene er knyttet og i kampposisjon. Bokstavene over bildet – ÅRETS EIENDOMSMEGLER – danner en slags glorie over hodet og under føttene hans, med like store bokstaver: THORLÁKUR KJEMPER FOR DEG!”.

Thorlákur er en satirisk hybrid av Einar og Andrea. På den ene side med dirrende fysisk styrke, på den andre med tilbud om hjem til folk – den som gjør landskapet beboelig. Her og andre steder i romanen er Thorlákur fremstilt som vår tids svar på det hellige. Imidlertid er hjertets neve (jf. Andrea) omdannet til brede skuldre i karrierelivet. Denne engelen bruker ingen fysiske krefter og “hjelper” de som betaler.

Som størrelse kan Thorlákur sidestilles med Keflavíks nybygg: “To blokker med ti etasjer reiser seg på østsiden av havnen, oppe på den høye bakketoppen, ruver over omgivelsene sine, reiser seg i den hardnakkede vinden”. Thorlákur og nybyggene er hevet over Islands landskap. Denne sammenfiltringen er en rød tråd. Romanen skaper en analogisk logikk der samtiden er a-proposjonert på to vis: Bygg og anlegg som undergraver landskapets historie, og samfunnsstrukturert undergraving av samarbeid. Byplanen mangler stedssans. Folk fratatt responskraften overfor viktige sosiale utfordringer.

Mens Stefánsson setter vyer til tankene våre, må vi spørre: Innebærer det å gå trygt oppreist i dag stolthetsfølelse? Hvordan kan stoltheten utformes innenfor dagens rammer? For hvem vil ikke gå oppreist: som en moderne hjelper med den geografiske og historiske forståelse som Jón Kalman Stefánssons romaner gir.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer