Illustrasjon: Arifur Rahman (i samarbeid med artikkelforfatterne

Lokaldemokrati til salgs

Om sammenslåing i seg selv var en slik strålende idé, hvorfor er det da nødvendig med økonomiske incentiver på den ene side og trusler om smalhans på den andre?

Erna Solberg var kommunalminister i årene 2001-2005. Her er et sitat fra slutten av perioden:

-“Kommunene må kjenne sin besøkelsestid. Dagens gulrøtter kan være i ferd med å gå ut på dato. Fra 1. juli fjernes noen av de økonomiske virkemidlene som gjør det ekstra lønnsomt for kommunene å slå seg sammen. Etter den tid er det ikke lenger sikkert at de får støtte til bruforbindelse eller andre infrastrukturtiltak. Det må bli slutt på at kommunene presser staten på dette punktet.”

Man kan saktens spørre hvem som presset hvem, men Erna ville ned på 100-150 kommuner snøggast råd. Dog håpte hun i det lengste på frivillighet. “Det fordrer imidlertid at mange slår seg sammen. Hvis ikke, må Stortinget diskutere tvang eller andre modeller”, presiserte hun.

Erna var aktiv ute i felten med sine tilbud. For Tustna og Aure ble sammenslåing satt som forutsetning for at forbindelsen over Imarsundet skulle realiseres. “Ingen sammenslåing, ingen bru!” Likeledes fikk Bjarkøy-folket beskjed om at anleggsmaskinene ikke ville komme før de var en del av Harstad. Stabeis kunne bare sitte for seg sjøl ute på øya med skjegget i postkassa.

Ernas pisk og gulrot-metode ga bare en drøy håndfull sammenslåinger, men etter åtte års rød/grønn pause ble det fullt trøkk igjen og vel så det. Som statsminister satte hun Jan Tore Sanner til å lede et gigantisk prosjekt for sentralisering, privatisering og byråkratisering, også kalt kommunereformen.

Frivillighetsvedtaket av 1995, som deres gamle partileder, Jan Petersen, var en pådriver for å få igjennom, var brysomt for Erna. Sanner opptrer som om det ikke lenger gjelder. “Sammenslåing blir det uansett”, er en utbredt villfarelse han ikke akkurat har bidratt til å avlive. Sittende Stortingsflertalls presisering av at det skal være “reell” frivillighet for kommunene i prosessen, er visst heller ikke så nøye. “Kommunereformen går ikke over”, fastslår Sanner til stadighet. Begrepet “frivillig tvang” har med ham fått ny og forsterket aktualitet.

Utredninger, konsulenter, prosjektveiledere, og arbeid på alle forvaltningsnivåer, et enormt tidstjuveri, har kostet flesk. Fra folkets felleskasse hentes det også pengepremier. Når de medgjørlige smøres med ekstra veimillioner går det selvfølgelig på bekostning av dem som foretrekker lokal sjølråderett og/eller ligger slik til at sammenslåing er uaktuelt. Nettopp der er gjerne nye samferdselsløsninger mest påkrevet, men det er altså Sanners favoritter som skal begunstiges. Sitt storsinn viste han til fulle ved å gi to millioner i julegave til hver av dem som vedtok sammenslåing før 2015 var omme. Mon tru hva vi ville kalt slikt hvis det hadde skjedd i en bananrepublikk?

Om sammenslåing i seg selv var en slik strålende idé, hvorfor er det da nødvendig med økonomiske incentiver på den ene side og trusler om smalhans på den andre? Med sistnevnte virkemiddel ga ministeren full gass på nyåret 2016, et piskeslag med virkelig snert i. Tross tidligere lovnader om at ingen skulle tape på å si nei, kom forslaget til nytt inntektssystem. Det førte til en vill jakt på kommunale partnere. Alternativet var svelt-i-hel. Etter forliket med Venstre blir heldigvis straffen i verste fall halvert, systemet med inntektsgaranti gjelder fortsatt, og et eventuelt regjeringsskifte vil reversere økonomiske svekkelser innført for å få kommuner til å slå seg sammen.

Mens millionene har rent ut av statskassa for å promotere prestisjeprosjektet, har tilførselen til kommunenes slunkne økonomi vært ditto mager. Mange føler seg altså i en økonomisk skrustikke, men løsningen som lanseres er høyst tvilsom. Det finnes intet empirisk bevis på besparelser fra den senere tids sammenslåinger, heller tvert om. Mer penger til de eksisterende kommunene ville altså hatt bedre effekt, og disse kronene finnes åpenbart:

Reform- og engangstøtten ble først forsøkt presentert som de største gulrøttene i kurven. Ikke alle fant dem like appetittvekkende. Midlene er jo ment å dekke de erkjente omstillingskostnadene. For drøyt ti år siden fikk f.eks. Vindafjord/Ølen 30 mill. til formålet. Nå sies det at det ikke var nok. Likevel er det dem som nå vil kaste inn håndkleet for på den måten å få inn frisk kapital. Dette gjelder slett ikke bare små kommuner. I Nedre Eiker, med sine 25.000 innb., sa både folket og kommunestyret ja til å bestå som egen kommune. Et halvår seinere argumenteres det med at sammenslåing med Drammen er eneste redning ut av pengeknipa.

I Steigen er cocktailen av økonomisk stupetak på den ene sida og lokkepenger på den andre enda mer synlig. Også der fattet kommunestyret først vedtak i tråd med folkets rungende nei til sammenslåing. Et par måneder senere ble så trusler om nedleggelse av grendeskoler og sykehjemsplasser brukt som påskudd for nye forhandlinger med Bodø, 3-4 timers kjøring gjennom tre andre kommuner unna. I bakgrunnen lurer Sanner som vil utbetale 60 millioner i klingende mynt bare han får én av sine etterlengtede sammenslåinger. Bodø synes noe blendet av muligheten til landevinning. De lar Steigen få halvparten i nødhjelp slik at de ennå for en stakket stund skal kunne opprettholde de basistjenester de der ellers burde være i stand til om kommunen hadde fått sin rettmessige del av samfunnskaka. I bytte må de altså gi fra seg sitt kommunale selvstyre.

Hvorfor kan ikke kommuner som Steigen heller få direkte fra denne kassa som hjelp til å bestå med forsvarlig drift? Da unngås økonomiske, politiske og sosiale endringskostnader, og Norge slipper å få geografisk absurde kommuner med avstander intet land med mål om folkestyre kan være bekjent av. Også av prinsipielle grunner trengs det en mobilisering mot denne helt utilbørlige prosessen. Det kan ikke være slik at Sanner & Co. for folkets egne penger kan kjøpe seg til en storstilt sentralisering det samme folk ikke ønsker. Like lite som byer bør utnytte dette til ren imperialisme, bør distriktskommuner gi opp egen eksistens for almisser. Parolen må være: Vårt lokaldemokrati er ikke til salgs.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse