Samer møter fortsatt hat, bare fordi de er samer.

Sameflagget er pakket bort og samisk jubel under 100-årsfesten er stilnet. I bakgården putrer det i gjørmehull av fordommer og rasisme. Samer møter fortsatt hat, bare fordi de er samer. Det er en skam.

Randi Skum forteller i en blogg om en ung reindriftsutøvers helvete på Rebbenesøy i Karlsøy. “Din skitne fjellfinn” blir han kalt av middelaldrende menn når han kommer til nærbutikken for å handle. De viser ham fingeren. Sjikanen er grov, han trues på liv og helse og er så redd at han alltid må fortelle hvor han går. I bloggen antydes det også en svært alvorlig forbrytelse mot en reindriftssame.

Hvis alt dette er sant, er det fryktelig og totalt uakseptabelt. Trolig også straffbart, for ifølge norsk lov kan hatefulle ytringer straffes med bøter eller fengsel inntil tre år. I fjor ble en 52 år gammel mann dømt til på betalte15.000 kroner i bot for å ha truet muslimer på facebook. Hvis bare halvparten av Rebbenesøy-historien stemmer, er det likevel svært ille.

Reineieren driver en lovlig næring. Han produserer mat i utmark. Og han bærer samisk språk og kultur videre utenfor det samiske kjerneområdet. Det burde lovprises, ikke hetses.

Folk på Rebbenesøy er neppe mer hatefulle enn andre. I Salten i Nordland møter også reineiere utskjelling og trakassering. Samer risikerer å få høre hvor mye de er verdt uansett hvor de setter sin fot. Disse holdningene lever i beste velgående, og de endres ikke av beklagelser fra konge eller statsminister. Det er elitens ord til eliten. For under overflaten har hverdagsrasismen god næring.

Rasisme er et stygt ord. Det må ikke misbrukes. I sin verste konsekvens ga rasisme oss slavetiden, holocaust og apartheid. Menneskehetens verste forbrytelser. Troen på en rases overlegenhet er kastet på historiens skraphaug. Alle land er form elt enige om å utrydde alle former for rasediskriminering. Bildet er likevel ikke så vakkert.

Norge drev en strukturell og institusjonell rasisme mot det samiske folk i flere generasjoner. Virkemidlene var misjonærer, skole, kirke og offentlige tjenestemenn på ulike nivåer. De kalte seg forskere, disse menneskene som målte samers hodeskaller og røvet deres graver. Ingen vet hvor mange triste skjebner som finnes i kjølvannet av denne brutaliteten, vårt land har hittil ikke våget å kartlegge konsekvensen av overgrepene. Det er lite ærerikt.

Vår tids rasisme er individuell. Men den er like krenkende. Ofte kan nedlatende holdninger forklares med mangel på kunnskap. Det kreves innsats for å skaffe seg kunnskap. Men noe har vi fått med oss gratis, det er ballast fra foreldre, skole og det sosiale liv. Min skole ga meg liten innsikt i samekultur, reindrift og samisk historie.

Mangel på kunnskap er hverdagsrasismens energikilde. Det er lettere å plaffe løs fra en skyttergrav enn å sette seg inn i situasjonen, skaffe seg kunnskap og prøve å forstå. Kunnskap er fordommenes fiende.

Humor kan være fordommers mor. Når samevitsene gjentas mange nok ganger, blir de noe mer enn en spøk. Sakte fester stereotypiene seg. Jeg husker at jeg en gang intervjuet to samedamer i en myrkant i Mieron, de var opptatt med å skjære sennagress. Reportasjen om det tørkede gressets fortreffelighet framfor sokker i skallene kom på trykk i Finnmark Dagblad. På aviskontoret i Alta vanket de lokale Arbeiderparti-toppene. De lo godt av sennagress-artikkelen, hvorfor i all verden skrive om noe så unyttig i avisa? I lang tid etterpå spøkte de med meg og spurte om jeg hadde sennagress i skoene, og lo godt.

I lengden var det ikke morsomt. Balansen mellom humor og negative stereotypier er hårfin. Og det kan fort bikke over til hverdagsrasisme. Det har gitt seg mange triste utslag. Kulehull i veiskilt med samiske navn, oppgulp i sosiale medier, Rebbenesøy-historien. Slike angrep er krenkelse av et menneskes verdighet og rettighet.

Alle mennesker begår feil. Nordmenn og samer, muslimer og kristne. Det er individet som er ansvarlig, ikke gruppen. Angela Merkel sa nettopp at islam ikke er roten til terror, kilden er enkeltmennesker som tolker religionen feil. Hverdagsrasisme er holdninger og handlinger som rammer en gruppe.

En brei studie ved Universitetet i Tromsø avdekket at ti ganger så mange samer som nordmenn mente seg diskriminert. En studie i USA i 2003 viste at jobbsøkere med navn som hørtes svarte ut hadde 50 prosent mindre sjanse for å bli innkalt til intervju, helt uavhengig av deres CV. Norske medier forteller med jevne mellomrom om velkvalifiserte innvandrere som har søkt haugevis med jobber uten å få svar, bytter de til norsk navn er de plutselig etterspurte.

Disse holdningene er ikke avhengig av institusjoner eller systemer for å leve videre. De dyrkes på sosiale medier, i vennegjengen, på kafe, bak drosjerattet, på familiefesten…..over alt. Enkeltvis kan kommentarene høres trivielle ut, ikke så farlige, men når de terpes på og gjentas over tid forsterkes effekten. I de samiske kjerneområdene finner holdningene ingen næring, der står språk og kultur så sterkt at ethvert forsøk på negativ stempling bare blir ynkelig og fort svinner hen.

Men samer bor i byer, langs kysten, i fjorder og i bygder hvor majoriteten er norsk. Mange av disse samene opplever en annen virkelighet. Dem som utsettes for dette meningsløse hatet bærer ingen skam. Skammen henger ved dem som ikke vil erstatte fordommer med innsikt og forståelse.

Samefolket trenger modige sjeler som våger å stå fram og vitne om sjikanen. Anonyme skildringer vil aldri ha den samme troverdighet. Selvsagt koster det å vise ansikt, men på sikt vil gevinsten bli større enn belastningen. Det hviler også et ansvar på politi og lokale myndigheter. Kontakt og dialog er en god begynnelse, fortielse og taushet kan gjøre vondt verre. Konfrontasjon er ingen god strategi for å bygge bruer mellom folk.

Samer og nordmenn skal leve sammen, lokalsamfunn slites av disse unødvendige sammenstøtene, det er sløsing med krefter. Flere kulturers møte er en ressurs, konflikt basert på etnisitet er utarming. En påminnelse om alminnelig folkeskikk trengs nok også.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har aldri gått av veien for å gjøre det som er nødvendig og riktig i hans egen bok.

1
51

Jeg har jobbet med markedsføring i bedriftsmarkedet i over 30 år. Ser jeg tilbake, har det vært en voldsom utvikling. Folk har alltid handlet med folk, det skal vi også fortsette å gjøre. En ting som er endret derimot, er måten kremmere kan påvirke kundene.  

0
3