Det kan være en historisk endring av det norske partikartet vi her ser.

Mens Jonas Gahr Støre virket mer og mer fandenivoldsk, nesten angstbitersk, i de to siste partilederdebattene, sto Erna Solberg rolig med et lunt – og litt lurt – smil. Jonas angrep med hardt skyts, men Erna sto støtt og lot seg ikke trekke opp. Tre døgn senere ser det ut til at hennes ro og landsmoderlighet har blitt bedre mottatt enn en innbitt og desperat Arbeiderparti-leder som ga inntrykk av å bruke mer energi på å angripe sine motstandere, enn på å fortelle velgerne hva Ap ville gjøre med Norge.

Det har kostet dyrt. På tross av stor, nesten sensasjonell stor, fremgang for Sp og SV, får Erna Solberg fire nye år som statsminister. Mens «ørnen blant norske partier» – Ap – har buklandet og gjør sitt nest dårligste valg etter krigen. Faktum er at Erna Solberg har manøvrert meget godt i et til dels vanskelig samarbeidsterreng på regjeringssiden, med det sluttresultat at Høyre og Ap har blitt to omtrent like store partier. Bare to, tre prosentpoeng skiller de to store partiene fra hver andre. Det kan være en historisk endring av det norske partikartet vi her ser. Ap ser ut til å dele skjebne med mange andre sosialdemokratiske partier i Europa; den tid da disse partiene alltid var de største, kan være over.

Arbeiderpartiet har fått en fryktelig dose juling ved dette valget. Og det noe spesielle ved denne tekniske knock out-en er at det skjer med et Ap som fra opposisjon, med tidenes blåeste regjering som motstander, faller sammen, halvt svimeslått og uten noen klar kampplan. For merkelig nok er det Ap som får svi mest på områder der de har stått sammen med regjeringspartiene. Forliket om forsvarspolitikken er ett eksempel. Høyre og Frp får også smake noen fulltreffere, men kommer alt i alt ikke så skadd fra bataljen som Ap. Støre og hans parti har opplevd at skuffelsen hos egne velgere har vært betydelig større enn det Høyre- og Frp-velgerne har rettet mot sine partiledere. De mange Ap-velgerne som satte seg på gjerdet ser ut til å ha vært mye vanskeligere å få ned igjen enn Jonas hadde trodd. Kanskje har han prøvd for hardt. Kanskje hadde Erna rett da hun under sin tale ved midnatt på valgvaken til Høyre sa: «Jeg sa jo at de blideste ville vinne». Til stor jubel.

Erna Solberg vil bli historisk dersom hun styrer landet i fire år til. Da slår hun Kåre Willoch som den lengst sittende statsminister fra Høyre. Det kan imidlertid bli enda vanskeligere å bære sprikende staur de neste fire årene enn det var de forrige fire. Særlig etter at KrFs partileder Knut Arild Hareide uttalte at han ville støtte Erna som statsminister, og i samme åndedrag tilføyde at han akter å markere seg som opposisjon mot regjeringspartiet Frp. Hvordan denne turnøvelsen skal få Hareide til å lande på beina, gjenstår å se. Kanskje ender denne politiske akrobatikken som et vådeskudd mot Ernas posisjon som statsminister før perioden er over.

Så langt kan imidlertid Erna sole seg i det faktum at hun blir gjenvalgt og at det da er hennes og regjeringens politikk de siste fire årene, ikke misnøye med andre partier, som velgerne har vært så fornøyd med at det har gitt henne et nytt, sterkt tillitsvotum. Slik tolker hun det i hvert fall selv. Og uansett hvor mange svakheter som kan avdekkes i Aps valgkamp, så har Erna Solberg inngitt tillit hos mange nok velgere til at hun kan feire en meget sterk valgseier. Det er åpenbart ikke bare lov å være blid, det er visst lurt å være blid og.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det er svært alvorlig at Tromsø kommunes administrasjon synes å prioritere gress og sykkel framfor effektiv fullverdig toveis kollektivfelt på Stakkevollveien.

0
57

Valget 2017 er historie og koalisjonsregjeringen mellom Høyre og FrP med støtte fra Venstre og Krf beholder trolig regjeringsmakten.

0
20