Historie-professor Einar Niemi omtaler i sin kronikk bl.a. dette verket som blir brukt i angrepene på historikerne i Lyngstua-debatten. Det er forfattet av Stavanger-presten Peder Claussøn Friis og ble utgitt i 1632, etter hans død. Denne første "lærde" norgeshistorien bygger ifølge Niemi på svært usikre kilder som krever mye kritikk, nemlig Snorre og de gamle norske lover. "Det er for øvrig betimelig å stille spørsmålet om Friis rett og slett har blingset med geografien", skriver Niemi.

Lyngstua og kampen om grensen

Den sterke påstanden om at Lyngstua på Fiskerhalvøya markerte russisk skattegrense (og dermed også «riksgrensen») er overraskende siden samtidskilder og en omfattende forskning klart dokumenterer at russerne drev skattlegging vestover til Lyngen/Malangen fram til ca. 1600

Den pågående debatten om Lyngstua er ikke ny, men en gjentakelse i flere runder over mange år. Og mønsteret er det sammen hver gang: En eller flere av en gruppe debattanter går til angrep på historikere og arkeologer ved Universitetet i Tromsø, med sterke påstander om historieforfalskning som ledd i samiskpolitisk aktivisme. Svar fra fagmiljøet blir deretter kontant avvist, ikke sjelden i et språk som ribber fagmiljøet for all ære.

Allikevel tar jeg sjansen på et bidrag siden også jeg er plassert blant de påståtte historieforfalskerne. En særlig grunn til at jeg nå griper til tastaturet, er informasjonen Jarl Hellesvik kommer med i en kommentar til Berg og Johnsens svarinnlegg på Knut Skogs innlegg: Han sakser fra Trond Gabrielsens nettside «Finnmark forlag» og hans «falske teser». Her lister Gabrielsen opp «mer enn tretti litterære kildeskrifter og kart» over om lag 400 år, fra 1500-tallet til 1900-tallet og hevder at «alle» viser at Lyngstua lå «ytterst ved Varangerfjorden» og at de «bekrefter at russernes vestlige skattegrense i 1326 ble lagt der og ikke i Lyngen.» Så vrir han kniven skikkelig til: «Alle disse historiske litteratur-kildene blir ignorert, bagatellisert eller oversett av historikermiljøet ved UiT.» For øvrig er det påfallende at lista mangler den virkelig klassiske studien om denne grensehistorien, O.A. Johnsens Finmarkens politiske historie (1923), basert på et uhyre omfattende kildemateriale, også russisk. Og det er kanskje ikke overraskende at han utelater hele den svært omfattende forskningen de siste par tiår, ikke bare av forskere ved UiT, men også av danske, svenske, finske og russiske historikere, som dertil har publisert sammen i nyskapende verk der ikke minst ny bruk av russisk kildemateriale er sentralt, som f.eks. Russland kommer nærmere (2014), The History of the Barents Region (2015) og Encyklopedia of the Barents Region (2 bd., 2016). Her blir det mange «historieforfalskere» og «falske teser» å slåss mot.

La meg da begynne med disse kildene. Ingen av dem er ukjent for historikerne i Troms, selvsagt. Men hva forteller de egentlig om Lyngstua? Faktum er at det store flertallet av dem ikke nevner stedsnavnet Lyngstua (i en eller annen av de ulike skrivemåter). Den ensidige vektleggingen av enkeltkilder som «bevis», slik motdebattantene gjør, strider jo også med grunnleggende regler for kildekritikk, kontekstualisering og årsaksforklaringer. Slik bruk grenser til «kildefetisjisme» og «monokausalitet».

La meg ta ett eksempel som er trukket fram i angrepene på historikerne, Peder Claussøn Friis og hans verk Norriges oc Omliggende Øers sandfærdige Beschriffuelse, som ble utgitt i 1632, etter hans død; Claussøn Friis var prest i Stavanger. Hans omtale av «Lyngstuen» finnes to steder i verket med om lag samme ordlyd, «ved den holme Lyngstuen endes dette Rige, som i Norriges Landmerckis antegnelse formeldes». Omtalen av Finnmark er for øvrig svært kort; den viser også at han mangler både historiske og geografiske kunnskaper, som i påstanden om at Lyngstuen lå på en holme og at  Vardøhus festnings tilblivelse er ukjent (de eldste kildene forteller jo at «borgen» trengte reparasjon i 1340). Av kildene Friis oppgir, skjønner vi da også at han bygget i alt vesentlig på kilder som krever mye kildekritikk, nemlig Snorre og de gamle norske lover, som han tar bokstavelig. Det er for øvrig betimelig å stille spørsmålet om Friis rett og slett har blingset med geografien. Nesten alle forfatterne etter Friis viste til verket hans, som var den første «lærde» norgeshistorien, og man hadde ikke stort annet av relevant litteratur å forhold seg til.

Det er dessverre nødvendig å poengtere et moment som gjentatte ganger er anført av historikerne, også av Berg og Johnsen, men stadig avvist av motdebattantene: «Grenser» i eldre tid kunne bety flere ting, noe andre språk har fanget opp, som «borders», «boundaries» og «frontiers» i engelsk.  Det var først på grunnlag av Westfalen-doktrinen av 1648 at moderne riksgrenser ble folkerettslig fastslått, konkretisert på Nordkalotten for første gang i 1751. Det er klart dokumentert at før denne tida fantes i alle fall to former for grenser mellom statene på Nordkalotten, nemlig reelle skattegrenser og forestillinger om en slags riksgrenser, de siste nedfelt både i folkelige tradisjoner og i fragmenter til grensetraktater, slik flere forskere har påvist. Dette var da også «fellesdistriktenes» og de «porøse» grensers tid. Det var da ikke mer merkverdig at Vardø fikk sin borg enn at Kola ble en garnisonsby, begge innen de områder som henholdsvis Russland og Norge gjorde krav på.

Den sterke påstanden om at Lyngstua på Fiskerhalvøya markerte russisk skattegrense (og dermed også «riksgrensen») er overraskende siden samtidskilder og en omfattende forskning klart dokumenterer at russerne drev skattlegging vestover til Lyngen/Malangen fram til ca. 1600, da svenskene for noen år overtok «russeskatten» på grunnlag av freden i 1596. I nær ettertid, i 1624, laget russerne en oversikt over den gamle russiske skattleggingen, bl.a. med en beskrivelse av «lappbyene», der skatten ble innkrevd, mellom Vardø og Malangen. Nærmere ti «lappebyer» med russiske navn (som kan identifiseres med norske navn i dag) oppgis i det nåværende Troms fylke. Ifølge russerne var 1602 det siste året de krevde inn denne skatten. For en detaljert redegjørelse av russeskatten i Troms anbefales f.eks.  Håvard Dahl Bratreins bygdebok for Karlsøy og Helgøy.

På den andre siden krevde Danmark-Norge skatt av samene over store deler av Kolahalvøya. Alt fra slutten av 1500-tallet nedla russerne forbud mot norsk skattlegging her, og etter Kalmarkrigen (1611-13) etterlevde dansknorske myndigheter forbudet - til tross for at de helt fram til 1800-tallet formelt gjorde krav på hele halvøya! De dansknorske kravene fortonte seg mer og mer som symbolpolitikk.

Ut over på 1600- og 1700-tallet ble grensespørsmålet i økende grad tatt opp fra begge sider. Den norske posisjonen ble nå et krav om Fiskerhalvøya som norsk østgrense, mens den russiske posisjonen var Bugøyfjorden som vestgrense, på russisk Veres-guba, noen ganger også Tana/Polmak. Og det er nettopp i forbindelse med det norske standpunktet at Lyngstua på Fiskerhalvøya igjen  dukker opp i kildene og også i økende grad ble nedfelt på dansknorske kart mot slutten av 1700-tallet og i begynnelsen av 1800-tallet, ofte med referanse til Claussøn Friis som passet godt i den nye situasjonen. Genseoppgangen i 1826 ble som kjent et kompromiss der grensen mot havet ble trukket om lag midtveis mellom Bugøyfjorden og det ytterste punktet på Fiskerhalvøya.

La oss så vende oss til de to trolig viktigste samtidskildene om Lyngstuva på Fiskerhalvøya. Den første er amtmann Hans Lilienskiolds omtale i Speculum boreale (1698). I likhet med flere andre eldre forfattere viser han til forestillinger, også blant «de gamle» i Varanger, om en eldre «grense» omkring munningen av Varangerfjorden, symbolisert av tre steinstøtter på den ene av Henøyene som skulle symbolisere statsoverhodene i Russland, Sverige og Danmark-Norge. På fastlandet like innenfor den minste av øyene plasserer Lilienskiold «Lyngstuen», uten nærmere omtale, men i rekken av norske navn som han (og også hans samtidige fogd Niels Knag) mente viste en eldre norsk bosetting her. Lilienskiold nevner ikke selve Lyngstuen som grensemarkør mellom Norge og Russland, men at stedet lå i et gammelt grenseområde. Det er for øvrig interessant at redaktøren av den publiserte versjonen av Speculum boreale, professor Ole Solberg (1942), i en fotnote sier at Lilienskiold egentlig omtalte «Careltuen» som var den gamle betegnelsen på stedet og at han hadde basert seg på Peder Claussøns opplysning som «feilaktig anbringer Lyngstuen sydøst for Vardø», eller på senere forfattere som hadde nedfelt Claussøns utsagn i sine verker. Spørsmålet er altså om navnet Lyngstuen virkelig var et lokalt navn på Fiskerhalvøya eller om det var blitt overført fra Lyngen ved en misforståelse.

Den neste kilden jeg vil trekke fram, er den fyldigste som kaster lys over denne østlige Lyngstuva, nemlig major Peter Schnitlers Grenseeksaminasjonsprotokoller 1742 – 1745, som nettopp skulle skaffe materiale som kunne styrke norske grensekrav i de forestående grenseforhandlingene med Sverige, men også med relevans for en framtidig grenseoppgang med Russland. Schnitlers feltarbeid i Varanger er rapportert i bind I, oppsummert i bind III. Også han refererte de norske stedsnavn på Fiskerhalvøya og fortellingene om norsk bosetting her «i Ældgamle Tider», noe som var interessant i sammenheng med grensekrav. Oppdaterte opplysninger om stedsnavn, ressurser og grenseoverskridende kontakt fikk han av «vitner» - «Kydige Mænd» - i Vadsø, med lokalkunnskaper om den russiske nordkysten. Det er tydelig at Schnitler på forhånd hadde satt seg godt inn i foreliggende litteratur og kilder, også Claussøn Friis’ norgeshistorie, som han eksplisitt viser til. Det virker som om han etterspør beliggenheten til «Lynges-Tuen», altså at han forutsetter at navnet finnes, for Schnitler beskriver forhøret slik: «Ved Lynges-Tuen mene Deponenterne [vitnene], at der maa forstaaes den 1te og største Karel-Tue med Lyng bevoxen, som er det østre Næss af MarjFiord, og ligge i Sydost fra Wardøe». Det er altså nokså tydelig at de lokalkjente vitnene var mest kjent med navnet Kareltuen, og Schnitler slår da også fast i sin oppsummering at Lyngstuen er det samme som Kareltuen, også kalt Karlsgammen (Carlsgammen). Verken Schnitler eller andre av forfatterne på denne tida nevner denne Lyngstua som gammel russisk skattegrense. På den ene siden er det tydelig at Schnitler viste respekt for den game «Autor» Friis, men på den andre siden er det påfallende reservasjoner i hans egen sluttdrøfting, der det åpnes for «qvæstion» og bruk av uttrykk som «synes som». Går vi til Schnitlers bind II ser vi da også at han var fullt ut er kjent med den reelle historien om russernes pretensjoner og skattlegging mellom Varanger og Malangen fram til om lag 1600.

Oppsummeringsvis: Claussøn Friis kan ha blingset med stedsnavnet og plassert Lyngstua i Lyngen (eller Tuen som nesset ofte ble omtalt som) og at seinere forfattere har fulgt denne autoriteten, som Lilienskiold og delvis Schnitler, med den tvil Schnitler opplagt hadde. Han omtaler jo både Tuen i Troms og den russiske skattegrensen her. På den andre siden kan en ikke se bort fra at det fantes et gammelt norsk navn på dette stedet på Fiskerhalvøya. I Schnitlers «vitneavhør» kommer det fram at en lokal beskrivelse som kan gi en slik forklaring, nemlig at et karakteristisk trekk ved stedet var ikke bare én, men tre store tuer bevokst av lyng. Samtidig sier de samme «vitner» at det vanlige navnet n var Kareltuen eller Kareltuene. De samme vitnene viste også til en nærliggende øy som de omtalte som Lynge-øe.

I Knoffs kart fra ca. 1750, som er vedlagt bind III av Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokollene, finnes for øvrig ikke Lyngstua på Fiskerhalvøya, bare Carlsgammen, nøyaktig på det punktet som er beskrevet av Schnitler for «Lynges-Tuen». Schnitler forslår stedet som sluttpunkt ved havet for den  framtidige norskrussiske grensen.

Helt til slutt: Kart og statspolitikk henger ofte intimt sammen. Også etter Kalmarkrigen fortsatte Sverige å produsere kart der svenske grenser omfattet store deler av kysten av Nord-Norge til tross for at kysten hadde vært under norsk og dansk forvalting i hundrevis av år. Det finnes selvsagt en omfattende forskningslitteratur om dette, bl.a. kan den canadiske klassikeren Maps and Dreams anbefales.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse