Norsk samepolitikk er blitt urfolkspolitikk, uten at alle kritikerne har forstått at «urfolk» er et juridisk og politisk begrep som slett ikke handler om «hvem som kom først», skriver Ivar Bjørklund. Bildet viser en offerstein på vidda mellom Kautokeino og Karasjok. Foto: Konrad Nielsen / Norsk Folkemuseum

Lyngstua og den tektoniske plate i New Zealand

Det påligger både Heitmann og hans meningsfeller å vise til faglig fundert kritikk utover blogginnlegg og Facebook-harsellaser hvis deres synspunkter skal bli tatt alvorlige.

Geolog Vegar Einvik Heitmann gir i Nordlys 7. juni et godt eksempel på hvordan vitenskapelig kunnskap utvikles over tid. Det gjelder den tektoniske platen til New Zealand som frem til da var forstått som en tidligere landfast del av Australia. Gjennom en omfattende geologisk fagdebatt ble det etterhvert åpnet opp for en ny erkjennelse om at slik var det nødvendigvis ikke. New Zealand kan ha vært under havet for 25 millioner år siden, noe som igjen kan forklart øyas unike biologiske mangfold.

En annen fagdebatt fant sted i nabolandet Australia hvor det ble stilt stadig nye spørsmålstegn ved den rådende oppfatning av landets historie som en fortelling om nasjonsbygging og løsrivelse fra det britiske samvelde. Nye generasjoner historikere tok utgangspunkt i koloniseringen og hvilke konsekvenser det fikk for de australske urfolkene. Gjennom et mangfold av forskning og tilhørende publikasjoner ble det etterhvert skapt en ny innsikt i Australias historie som inkluderte koloniseringens konsekvenser.

Verken debatten om den tektoniske platen eller urfolkenes posisjon foregikk i det stille, sistnevnte er blitt stående som «The History Wars» i Australia. Men disse to fortellingene illustrerer forskningens natur, noe Heitmann ikke synes å ha fått med seg. Det er gjennom faglige diskusjoner basert på anerkjente vitenskapelige metoder og publisert i fagfellevurderte tidsskrifter og bøker, at vi utvikler ny kunnskap. Det var nettopp dette som skjedde da universitetet i Tromsø tok til å virke på 1970-tallet. Den rådende historiske oppfatningen ga lite rom for samisk og kvensk historieskriving. Lokalhistoriske verker utgitt på denne tiden kunne innlede med å si at siden området ikke var bebodd av en norsk befolkning, «var det heller ingen til å skape historie» (Skjervøy bygdebok, 1970:13). I dag vet vi bedre – takket være den forskning som har foregått ved UiT de siste femti årene. Arkeologi, historie og sosialantropologi har gitt oss helt nye kunnskaper om samisk og kvensk historie og samfunnsforhold. Vi må altså erkjenne at der er en samisk og kvensk fortid som vi ikke har kjent til fordi også norsk historisk forskning har vært for snever og nasjonalistisk programmert.

Men så: Stadig flere rykker nå ut og hevder at dette er «fake science». Forskningen er bare synsing basert på en skjult samepolitisk agenda og er «en komplett fadese» (Heitmann, Nordlys 07.06.18). Forskerne er bare ute etter «personlig vinning» og preges av «toskeskap» og «spekulasjon» (Tengelsen FB). Eksemplene er mange, men det de har til felles er at ingen av dem kan vise til vitenskapelige publikasjoner som støtter deres oppfatninger. Mens debatten på New Zealand og i Australia ble drevet frem av faglige brytninger, finnes det ingen slike referanser i skeptikernes rekker. Den eneste henvisningen er til en blogg av Trond Gabrielsen, som under vignetten ”Falske teser ved UiT” har viet seg til å ”dokumentere hvordan historiker- og arkeologimiljøet i og rundt UiT ensretter, politiserer, fordreier, omdefinerer og forfalsker samisk og nordnorsk historie”. Her publiseres det fortløpende en rekke injurier mot navngitte forskere.

Men dette voldsomme engasjementet handler om noe mye mere enn skepsis til forskningsbaserte kunnskaper. For det er jo en gang slik at vitenskapelig innsikt ofte har politiske konsekvenser, det være seg atomspalting eller urfolkshistorie. Kunnskaper om den samiske tilstedeværelsen har ført til at norske myndigheter har måttet revidere sin minoritetspolitikk. Fornorskningen er tilbakelagt som politisk prosjekt og myndighetene har forpliktet seg til å følge internasjonal folkerett. Dermed er norsk samepolitikk blitt urfolkspolitikk, uten at alle kritikerne har forstått at «urfolk» er et juridisk og politisk begrep som slett ikke handler om «hvem som kom først». Begrepet springer ut av mangesidig vitenskapelig dokumentasjon og er av myndighetene og lovgivere definert til å gjelde de folkegrupper som bebodde og brukte et område før nasjonalstatenes grenseoppgang. Folkeretten pålegger derfor staten å sikre urfolkenes interesser og eksistensgrunnlag, noe som Norge prøver å gjøre gjennom opprettelsen av Sametinget og ulike juridiske og økonomiske grep. Etter 150 års fornorskningspolitikk og gitt dagens store ressurskonflikter på land og sjø, er det ikke overraskende at mange vil kvitte seg med hele urfolksbegrepet. Det kreves at Sametinget må oppløses, Finnmarksloven fjernes og norske folkerettslige forpliktelser skrotes. 

Derfor blir det så viktig å diskreditere forskningen som ligger i bunn og derfor er man så opptatt av Lyngstua, dette lille neset ytterst i Lyngen. Plasseringen av Lyngstua til Lyngen er historikernes kardinalsynd, ifølge kritikerne hører Lyngstua hjemme på Fiskarhalvøya på Kola. Stedet skal nemlig markere grensen for norsk suverenitet fra vikingetiden og gjennom hele middelalderen, og en plassering på Fiskarhalvøya innebærer at den norske stat alltid har hatt herredømme over de samiske bosettingsområdene. Dermed faller bunnen ut av den samiske urfolksdefinisjonen, og konklusjonen blir at «Nordmenn er urbefolkningen i Nord-Norge» (Mortensen, Nordlys 19.04.17). Plasseringen av Lyngstua skal med andre ord bli den lille tua som velter det samiske etnopolitiske lasset. Det er på denne bakgrunnen vi må forstå den sterke kunnskapsvegringen som kommer på trykk og sjikaneringen av forskere ved UiT. Det påligger både Heitmann og hans meningsfeller å vise til faglig fundert kritikk utover blogginnlegg og Facebook-harsellaser hvis deres synspunkter skal bli tatt alvorlige.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse