Alle som kjenner en rikspolitiker eller en landsdelspolitiker i sentral posisjon må ta dem i jakkeslaget og trygle dem om å sloss for jernbanen! Nu!

“Lyse utsikter i nord” - slik lyder teksten i Nordlys 18-03, s 16. Foranledningen er at næringsministeren, Monica Mæland har vært på besøk. Hun har tatt fjellheisen, har beundret utsikten over byen, havet og fjellene, og har uttalt at det er «magisk». Hun ser for seg økt turisme i våre områder, cruiseskip, kultur og natur «på en bærekraftig måte», et par millioner kinesere med Hurtigruta, regjeringen skal – hvis den overlever julegrisen – bidra med skattereduksjoner og fjerning av arveavgiften! Vi som leser dette – hvis reportasjen er noenlunde dekkende – vi forstår det sånn at myndighetene ikke vil direkte motsette seg at folk med litt penger her i landsdelen, satser på reiseliv.

Uttrykket «utsikter» må i denne sammenheng bety omtrent det samme som «fremtiden», nærmere bestemt for landsdelen, og enda nærmere bestemt for Tromsø og omegn.

Hvis vi skal se fremover, hva er det da vi har som vi kan bygge næringsliv, samfunnsliv og kultur på- som ikke alle andre også har, - og hva er det vi mangler?

Først, vi har en enestående kompleks og sammensatt by, passe stor, med over 140 fremmede morsmål i bruk, pluss 2 egne, vi har et kulturliv som går langt utapå det man kunne vente av et såpass lite urbant miljø, og altså et omland med fjell og hav og fisk og hval og nordlys som folk kommer langveis fra for å se og oppleve. Vi har Universitetet som betyr at byen kan tilby utdanning og forskning på høyt nivå. Vi har Polarinstituttet som er et verdens-sentrum innen polarforskning og grunnlags-utredning for politikk i arktiske og antarktiske områder. Og altså alt dette i en menneskeflokk på 75 000 sjeler!

Ikke verst. Men skal vi se fremover, jeg mener et stykke fremover, tyve, tredve år, så må vi også se på hva vi mangler.

Vi mangler industri, jeg mener litt større greier, sånt som kunne bidra avgjørende til byens og områdets økonomi, som tåler en støyt av nedgangstider og helst er basert på lokale ressurser. Reiseliv er så konjunkturavhengig. Vi må regne med nedgangstider. Hvordan går det med oss da? Man får inntrykk av at vi også mangler nødvendig industri-kultur, sånt som sunnmøringene har, evnen til å sette i gang, og ta motbakkene.

Vet folk flest at Tromsø er en av landets største fiskerihavner? Fisken kommer inn, blir frosset, omlastet og drar av gårde ut i verden på lastebiler, helt utilstrekkelig på alle mulige måter. Vi må få jernbane hit! Heldigvis ser det ut til at myndighetene nu skal utrede dette og at landsdelens politikere er enige om å gjøre en innsats. Men så starter antagelig krangelen. Hvor skal man begynne? Det eneste fornuftige må være Narvik – Tromsø, relativt flatt terreng, relativt rimelig økonomisk og med utsikt til en relativt snarlig tilslutning til Ofotbanen og videre til Sverige, Europa, Verden. Svenskene er ganske sikkert interessert i fraktinntektene, og vil bidra til å utvide kapasiteten, hvis det trengs. Kan vi tenke oss en sånn bane om 10-15 år, hvis vi for en gangs skyld satser nu? Strekningen Narvik – Fauske er bare bruer og tuneller og fryktelig kostbar, 60-100 milliarder har vært nevnt – det er så voldsomt at det nesten virker som et opplegg for å få hele prosjektet skrinlagt – det må vi ta i neste omgang, hvis/når vi får råd.

Alle som kjenner en rikspolitiker eller en landsdelspolitiker i sentral posisjon må ta dem i jakkeslaget og trygle dem om å sloss for jernbanen! Nu!

Hva mangler vi ellers? Vi mangler kapital, de virkelig store pengene, eller mobiltelefon-numrene til de som har sånt. Vi mangler også de virkelig store kapitalistene, de med dype lommer og med forståelse for potensialet i nord. Salget ut av Hurtigruten i 2014 er et skrekkelig eksempel på lokal tafatthet og mangel på mot og krefter. Solgt til utland med en beregnet egenkapital for litt under tre milliarder, nu på salg igjen, tre år senere, ut, bort med en egenkapital på 9 milliarder, altså en tredobling på tre år, herrene Hegnar og Stordalen med hver sin gevinst på nesten 1,5 milliard! Og vi sitter igjen i naustveggen og synger vemodige sanger om stormåsen og båra. Tenk hvilken panservogn for reiselivsbransjen Hurtigruta ville vært, hvis den var eid og ledet herfra!

Mer som vi mangler? Kanskje en ekte, sunn lokalpatriotisme, ikke selvskryt altså, men en kombinasjon av stolthet og vilje til å ta fatt. For det kommer til å stå på oss selv. Vi får ikke noe særlig hjelp utenfra. Fjerning av arveavgiften er vel stort sett det vi kan håpe på. Hvis de ikke blir tvunget.

Tenk dere fremtidens jernbane fra Tromsø til Narvik, og til verden. Stasjonsområde – ikke i sentrum, det blir for trangt – men i Tønsvika for eksempel, det har vært nevnt, en stor dypvannskai like i nærheten, og plass til et industriområde til foredling av det vi har hentet i havet, produkter vi nu knapt kan tenke oss, pakket og sendt av gårde ut i verden på økonøytrale kjøle- og frysevogner med mange gangers kapasitet i forhold til trailerne. Tromsø kunne bli et virkelig handelssentrum for det nordligste nord med et blomstrende nærings – og kulturliv. Og om noen få år er Nord-Østpassasjen åpen.

Vi ha jernbane! Tromsøs fremtid står og faller med den.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Stig Hansen (Nordlys 19.8, iTromsø 21.8) - og bladet Nordlys (17.8) kommer med voldsomme angrep på meg etter pressekonferansen på

0
201

Høyre og Arbeiderpartiet har lenge vært noen få knepp unna sitt idealsamfunn. Små justeringer gjenstår.

2
12