En sammenslåing uten mer reell makt til regionen, er meningsløs. Skal det regionale demokratiet utvikles, krever det mer regional innflytelse. Flere beslutninger om nord må bli tatt i nord.

Leder i Finnmark Arbeiderparti, Ingalill Olsen, har beskrevet hvordan det kan oppleves når regjeringen vil slå sammen 19 fylker til om lag ti regioner. Under Høyre og FrP har hun sett den ene statlige funksjonen etter den andre bli sentralisert eller omorganisert. Arbeidsplasser har forsvunnet og Finnmark har blitt tappet for makt. Nå står fylket overfor regjeringens regionreform. Der loves det nye statlige oppgaver. Foreløpig har hun ikke sett noen.

Regjeringen har pålagt fylkene å utrede sammenslåing. I Troms er vi positive til det, men fylkestinget har stilt én betingelse: Det må følge nye oppgaver med en ny region. I likhet med Finnmark har heller ikke vi sett noen. Også vi har sett at statlige oppgaver kan forsvinne, sist Statens lånekasse i Tromsø. Jeg har derfor ingen vanskeligheter med å skjønne Olsen.

Jeg har derimot vanskelig for å skjønne Frank Bakke-Jensen og Anne Karin Olli. Begge er fra Finnmark Høyre og en del av regjeringens maktapparat. Fra hjemfylket har de fått en beskrivelse av avmakt. Ikke bare fra Olsen, men også fra egne partifeller i Finnmark Unge Høyre og i debattinnlegg fra innbyggerne. Har de lyttet til hva som blir sagt?

Å være kritisk til regionreformen er ikke å svartmale, slik Bakke-Jensen og Olli skriver. Det er reelle bekymringer nordfra. Lytt mer enn dere kritiserer. Fortell hva dere ønsker. Dere sitter begge nært statsråd Jan Tore Sanner (H) som leder prosessen, særlig Olli som er i samme departement. Gå inn med all kraft. Bruk mulighetene dere har for påvirkning.

I Troms er vi fortsatt positive til å se på flere mulige løsninger med våre nabofylker. Vi har ikke sagt nei til verken ett eller to fylker i nord. Men regionreformen må handle om mer enn å flytte fylkesgrenser. En sammenslåing uten mer reell makt til regionen, er meningsløs. Skal det regionale demokratiet utvikles, krever det mer regional innflytelse. Flere beslutninger om nord må bli tatt i nord. Og det er ikke urimelig å kreve det. Da regjeringen la frem regionmeldingen i april, var statsråden klinkende klar: «Nye oppgaver forutsetter færre regioner». Når regjeringen får en utstrakt hånd fra fylkene, bør de strekke ut sin – men helst begge to. Med nye oppgaver må det også følge penger for å løse dem.

I Nord-Norge samarbeider de tre nordnorske fylkene på mange arenaer der vi har felles interesser – enten det er innen næring, infrastruktur eller samfunnsutvikling. Vi tar ansvar utfra egne muligheter og fortrinn, og vi deler kunnskap og erfaringer. Jeg opplever et godt samarbeid og motiverte kollegaer som brenner for mulighetene vi har. Vi representerer alle fylker som blir å ha de nasjonale vekstnæringene. Alle vil vi bidra for å utvikle dem – for folk i Bindal, i Bodø, på Senja, i Tromsø eller i Karasjok og Vadsø.

Den 1. desember krever regjeringen at fylkene skal ha fattet vedtak om sammenslåing. Tidligere har statsråden uttrykt at det til sist kan bli aktuelt med tvang. Selv liker jeg frivillighet bedre.

Inntil da er det ikke bakstreversk å være kritisk til reformen, slik enkelte medier har hevdet. Eller mangel på positivisme, slik Bakke-Jensen og Olli kaller det.

Det er å ta regjeringens lovnader og folk sine bekymringer på alvor.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det er vel et tegn på at man eldes, - det at man ser seg tilbake og sammenlikner ”før og nå.” Jeg har lenge hatt meninger om innvandring og integrering, - og det var ikke alltid like greit. De siste 3 til 4 årene har det imidlertid skjedd en endring.

0
15