Er dette kulturell appropriasjon, etnisk krenkelse eller gangbar humor? Til venstre: Billedkunstner Odd Harrongs "Samer på galeien". Øverst til høyre: Et bilde fra Honningsvåg-revyen. Nederst til høyre: Bursdagshilsener i nordnorsk avis.

Makt til å krenke

Body bilder: 
Samer ”På galeien” av Odd Harrong – eksempel på norsk kunst i det offentlige rom (Tromsø Museum)
Er Honningsvåg-revyen gangbar humor eller en krenkelse?
En legitim bursdagshilsen eller en etnisk krenkelse?
Beruset av sin egen retorikk synes alle kommentatorer å tro at fornorskningspolitikken handlet om fortidens språktvang og internatopphold og derfor ikke har noen relevans blant dagens samiske mennesker.

Den meningsbærende klassen har nylig fått et nytt begrep å forholde seg til; kulturell appropriasjon. Siv Jensens indianerkostyme har utløst en umiddelbar angst for amerikanske tilstander, ”Krenkelse er blitt importvare” (Morgenbladet 42/17). Med referanse til skremmende rapporter fra Yale universitetet, forfektes det at slik skal vi i hvert fall ikke ha det i Norge. Den påfølgende meningsutveksling synes rimelig samstemt i sin fordømmelse av ”krenkefyrstene”, her til lands skal det handle om ytringsfrihet. ”Ytring skal møtes med ytring” sier fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, Anine Kierulf (Aftenposten 11.08). Hva man skriver om andre mennesker ”skal handle om anstendighet” iflg. henne.

Ja, mon det. Når sametingspresident Aile Keskitalo melder seg på debatten ved å påpeke at finansministeren opptrer i tyvlånte klær, er det slutt på anstendigheten. Kommentarfeltene tyter over av latterliggjøring og fordømmelse. Venstresiden er særlig på hugget, AP’s kommunikasjonsjef Camilla Ryste, AP nestleder Hadia Tajik, leder av Agenda Marte Gerhardsen – alle er de samstemt i sin avvisning av ”krenkelseshysteriet”. Siv Jensen (via sin statssekretær Tvedt) ber Keskitalo om ikke å være så ”hårsår” (VG 14.10) og slik fortsetter det. Når harseleringen med Keskitalo også formidles via NRK supplert med raljering over hennes språk og koftebruk (”Ukens vinner” 25.10) så har nok ikke lenger Anine Kierulf sine ord i behold.

Ser vi nærmere på disse samstemmige reaksjonene, kan vi også lære noe om hvordan norske maktforhold fremdeles holdes i hevd. Med utsagn om en sametingspresident som får nærmere en million i lønn, men fremdeles ikke har lært seg skikkelig norsk, så formidler Norsk Rikskringkasting formynderens budskap om utakknemlighet. Kommentariatet - hvor alle synes å tro at fornorskningen er et for lengst tilbakelagt stadium – tømmer Keskitalo ut med skyllevannet uten å ofre hennes folkerettslige påpekninger en eneste tanke. De er blinde for sin egen definisjonsmakt og tiltar seg retten til å bestemme hva minoriteten skal tåle. Keskitalos forsøk på å møte ytring med ytring faller på stengrunn, å være krenket på vegne av fortiden er en tapt sak, hevdes det med retorisk snert.

Beruset av sin egen retorikk synes alle kommentatorer å tro at fornorskningspolitikken handlet om fortidens språktvang og internatopphold og derfor ikke har noen relevans blant dagens samiske mennesker. Kongen har bedt om unnskyldning og Sametinget er opprettet. Men fornorskningen dreide seg nok ikke bare om lover og regler, den formet også et eget menneskesyn blant dem det angikk. Det er ikke urimelig å anta at 150 års stigmatisering av en folkegruppe har nedfelt seg både i samisk selvforståelse og ikke minst i norsk forståelse. Det siste finner man igjen i en høyst oppegående form for nordnorsk humor. Humor er som kjent en kulturell konstruksjon og er i Nord-Norge en av de fremste eksponenter for halvannet århundre med norsk trakassering av samer. Samevitser er en veletablert sjanger og en sikker slager i alle festlige lag. Denne humoren har fått sin kommersielle foredling gjennom revylivet langs kysten. Hva med et par vers fra denne suksessen med Honningsvåg-revyen:

”Se hvilken morgenstund,

Solen er drillerund

Jei er blitt helt fri for køtt,

Men det er jeg stadig støtt.

 

Ørna ho flyr i ring,

vi skjønne ingenting.

Før brukte ho å ta en skrott

Og da vi erstatning fått.

 

Hai lai lai lai lai lå

Lå lå lå lå le”

Så kan det jo sies som det også blir sagt – det er jo bare humor. Men det er en humor som bærer vitnesbyrd om den systematiske trakasseringen som fornorskningen sto for og som lever videre i de rom som ikke lar seg båndlegge av lover og regler. Alle som er oppvokst i Nord-Norge kjenner til den subtile formen for stigmatisering som pågår når nordmenn hermer et samisk tonefall. Slik settes alle samer i gapestokken som annen rangs borgere. Det er en humor som er internalisert i landsdelen og som langt på vei regulerer nordmenns adferd ovenfor samer. Når NRK driver ap med Keskitalos språkbruk, trekkes denne uthengingen videre inn i et større offentlig rom og blir til nasjonal underholdning og et mulig eksempel til etterfølgelse.

Kommentariatet har selvfølgelig aldri opplevd hva det vil si å bli påtvunget et fremmed språk på bekostning av sitt eget morsmål – og sanksjonert hvis man ikke lykkes. Tusener av dagens samer har opplevd dette i møtet med det norske skolevesenet og vi aner ennå i dag knapt konturene av hva det har betydd for deres videre vei gjennom livet. De fleste lar seg klokelig nok ikke affisere av Siv Jensens karnevalskostyme, men prøver å skape seg et liv til tross for de handicap de ble utstyrt med av norske skolemyndigheter.

Ikke bare humoren, men også kunsten skrev seg inn i fornorskningens mentale arv. I årevis har mange offentlige kontorer og møteplasser i Troms og Finnmark vært utsmykket med Odd Harrongs bisarre versjoner av den samiske medborger. En del av byggesummen for alle offentlige bygninger gikk til kunstnerisk utsmykking. Mang en skolesjef eller ordfører fant det passende med kunstneriske bidrag av for eks. fulle samer med tittelen ”På galeien”. Slik taus trakassering var et visuelt bakteppe for skolebarn og kafégjester helt opp til våre dager. En annen veletablert sjanger er en ganske så spesiell form for bursdagshilsen i nordnorske lokalaviser. Det handler gjerne om en ungkar som fyller år og i den anledning avbildes med ei samelue på snei og noen velvalgte ord om tjo-og-hei. Ikke engang Siv Jensen ville våge seg på en slik form for ”kulturell appropriasjon”, men i lokalavisene er denne harseleringen fremdeles gangbar mynt.

Disse eksemplene er noe av bakgrunnen for at Keskitalo ”slenger seg på krenketoget” (Aftenposten 23.10). På forespørsel fra VG tillot hun seg å karakterisere finansministerens kostyme som ”usmakelig” og la samtidig hodet på blokken – for ikke å si bloggen. For på samme vis som for nøyaktig hundre år siden, blir alle argumenter fra samisk side møtt med at de har ingen rett til å føle seg krenket. Makten til å definere andre folks skjebner har fått nye gevanter, men sitter fortsatt trygt forvart i landets meningsbærende klasse.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer