Politikerskolen kan være farlig. Ungdommene lærer argumentasjonsteknikk, hvordan de skal takle ubehagelige spørsmål fra media. Vi ser det godt når en ungdomspolitiker deltar i Dagsnytt 18. De diskuterer på nøyaktig samme måte som deres forbilder. I stedet for å svare på spørsmålet legger de ut om det de på forhånd hadde bestemt seg for å si, skriver Willy-Tore Mørch. Illustrasjon: Colourbox / ND

Maktens ansikt

Det er på tide å revurdere hensiktsmessigheten ved politikerskolen i ungdomsorganisasjonene. Og forbildene på toppen må forstå at de er rollemodeller om de vil eller ikke.

Når partiet Venstre blir kritisert for å forhandle om regjeringsplass, svarer Trine Skei Grande at alle politikere og politiske partier ønsker makt. Vi har hørt det samme mange ganger fra alle politiske partier, når maktbestrebelser er blitt utfordret. Og det ser ut som om vi slår oss til ro med det. Streben etter makt hos politikere er akseptert, nærmest som en selvfølge. Politikerne selv begrunner maktbegjæret med å kunne forbedre samfunnet, en tilforlatelig tanke, men hva er omkostningene?

Hva er makt? Statsviteren Robert Dahl definerer makt som at A har makt over B i den grad A får B til å gjøre noe han/hun ellers ikke ville gjort. A og B kan være individer, grupper, organisasjoner eller stater. Relasjonen mellom den som utøver makt og den som utsettes for den er asymmetrisk. Vi forstår alle at konkurranse om å ha makt på nasjonalt nivå er nødvendig i et demokrati og over tid går makten på omgang.

Men makt utøves av personer, og den utøves selv om partiet ikke har politisk makt. Makten utøves av maktmennesker i nære relasjoner også. De siste ukene har vist oss at makt kan oppleves som trakassering av de som rammes. #MeToo-prosessen har ført til varslinger av maktmisbruk som tidligere ble fortiet. Vi har to typer makt: belønningsmakt og sanksjonsmakt. Begge makttypene er i sving når maktmisbruk forties. Belønningsmakten gir anledning til å forfordele, prioritere og lage snarveier som belønning til folk man vil hjelpe opp og fram. Sanksjonsmakt brukes til å forhindre, degradere og forpurre avansement som straff overfor personer man ikke liker. Varslingene om maktmisbruk har åpenbart trumfet angsten for sanksjonsmakt etter #MeToo, fordi man ikke lengre står alene og fordi man har moralen på sin side.

Alle hierarkiske organisasjoner er sårbare for maktmisbruk og de politiske partiene er antagelig i en særstilling. Det blir nødvendig spørre seg om organiseringen av forholdet mellom ungdomspartiene og moderpartiet øker risikoen for maktmisbruk. Tilbud til ungdom er viktig, men ungdomsorganisasjonene er annerledes enn andre organisasjoner. Medlemmene skal ikke bare ha en møteplass og lære seg partiet ideologier, teorier og partiprogram. De skal lære å bli politikere. Og i den læringsprosessen får partiets ledere og seniorer spesielle roller. Som FrPU-eren som varslet om Ulf Lersteins pornobilder sa det da han forklarte sin fortielse da han var 14 år gammel: Han var en gud, han var urørlig. Partitoppene blir helter og de vet det.

Lukkede kulturer er farlige. Det utvikler seg en egen logikk og en egen moral. Atferd som er utenkelig utenfor kulturen kan bli akseptert innenfor. Lukkede kulturer får ingen motforestillinger utenfra. Og er motforestillingene for sterke innenfra blir det avskalling og utestengelse

Politikerskolen kan være farlig. Ungdommene lærer argumentasjonsteknikk, hvordan de skal takle ubehagelige spørsmål fra media. Vi ser det godt når en ungdomspolitiker deltar i Dagsnytt 18. De diskuterer på nøyaktig samme måte som deres forbilder. I stedet for å svare på spørsmålet legger de ut om det de på forhånd hadde bestemt seg for å si. Når partiet får kritikk for noe de ikke har gjort, repliseres det at opposisjonen hadde åtte år på seg til å gjøre det samme uten å lykkes. Og de proklamerer uten å skjemmes at partiet for lengst har begynt å arbeide med saken uten at det dokumenteres. Politiker er det eneste yrket jeg vet om der det er lov å omgå sannheten og manøvrere seg unna ubehagelige spørsmål. Målet med politiske diskusjoner er aldri å lære noe nytt, men å forsvare egne standpunkter med alle midler. Faren med å være i en slik sosialiseringsprosess i årevis er utvikling av kynisme og manglende evne til kritisk tenkning om egne standpunkter. Lojalitetstroskap og autoritetsdyrkelse i samrøre med maktpersoner i posisjon gjør faren for maktutøvelse akutt.  Og sanksjonsmakten gjør det til risikosport å protestere.

Når partiene nå sverger på å rydde opp, gå gjennom varslingsrutiner og bevisstgjøre organisasjonen på etiske regler og partiets moralske standarder, er det ikke betryggende. Det er de samme menneskene som befolker alle nivåene i partiet. De samme menneskene med den samme sosialiseringshistorien og et parti med de samme maktkamper, fraksjoner og intriger. Det er på tide å revurdere hensiktsmessigheten ved politikerskolen i ungdomsorganisasjonene. Og forbildene på toppen må forstå at de er rollemodeller om de vil eller ikke.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!