Jeg ønsker at flere aktører må få bli med i en slik type granskning og kunstfeltet bør absolutt bli inkludert i et slikt arbeid.

Debatten om å få på plass en sannhetskommisjon eller en granskning av den urett som har blitt gjort mot samene har blusset opp. SV har foreslått å få på plass en granskningskommisjon, mens Samisk Kirkeråd har foreslått å etablere en sannhets- og forsoningskommisjon etter internasjonal modell. Begge forslag går i positiv retning, men jeg er usikker på om de klarer å få med seg bredden av stemmer og fortellinger. Jeg vil her argumentere for at en slik granskning burde bli et flerstemt prosjekt.

Før 2000-tallet var det få, men spredte vitnesbyrd fra samer selv om den statlige urett som ble gjort mot samiske samfunn. Etter år 2000 har slike vitnesbyrd økt i omfang. Mange kunstnere formidler disse som retrospektive kunstprosjekter hvor de på ulike vis utforsker sin egen samiske identitet mot det historiske traumet eller bruddet som deres foreldre eller besteforeldre har opplevd. Et av mange eksempler er utstillingen “The Lost One” til kunstneren Liselotte Wajstedt. Utstillingen hadde fokus på hennes samiske mormor og ser på hva slags påvirkninger hennes mormors historie har hatt for utviklinga av kunstnerens egen identitet. En mye uttalt årsak til at mange unge kunstnere og artister søker tilbake i fortida har utgangspunkt i bruddet i samenes historiske kontinuitet og at det innvirket også i deres families historie. Magne Ove Varsi, som har skrevet teaterstykket “Internáhta”, oppsummerer dette bruddet i et intervju i Utdanningsnytt fra 2003.Den alvorligste skaden internatlivet gjorde, var at mange mistet kontakten med røttene. Jeg flyttet aldri hjem igjen. Båndene til barndomshjemmet og den tradisjonelle samiske levemåten ble klippet over, forteller han”. Tilsammen viser de mange retrospektive kunstprosjektene at samenes enkelthistorier er flerstemmige vitnesbyrd over en traumatisk fortid. 

I 2015 fikk den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj “Nobelprisen i litteratur for sine “flerstemmige tekster”, et monument over lidelse og mot i vår tid” (Klassekampens bokmagasin 2.4.16). Spørsmålet jeg stilte meg mens jeg leste om Svetlana Aleksijevitsj flerstemte romanprosjekter var om hennes litterære prosjekt kunne overføres til samenes historie? Hennes romaner karakteriseres som flerstemte og tar utgangspunkt fra vitneutsagn til vanlige folks opplevelser fra Sovjetunionen under den andre verdenskrig og den kalde krigens dager. Gjennom sitt grundige arbeid over flere tiår har hun erfart at vanlige folk tier om fortidens ugjerninger som de vitnet til. Hun har klart å nøste opp fortellinger som har vært godt skjulte og bevarte traumatiske minner. Spesielt har hun fått frem stemmene til de marginaliserte, de som ikke hadde hedersplass i de store fortellingene. En kan si at den traumatiske fortiden hos marginale i det tidligere Sovjet har gått fra å være individuelle og personlige fortellinger til å ha blitt en del av det store allmenneskelige i hennes flerstemte romanprosjekter. 

I april 2015 arrangerte det Lulesamiske senteret, Árran sammen med SANKS (Samisk nasjonalt kompetansesenter - psykisk helsevern og rus), et seminar om fornorskningens konsekvenser. Målet her var å påbegynne en prosess med å dokumentere ettervirkningene av fornorskningspolitikken av samene ut fra et helseperspektiv. På seminaret ble historier om tap av identitet og fortielser av det samiske presentert. Det viser seg at det er en del usikkerhet rundt hvordan dette skal dokumenteres. Problemet er at Norge, som en moderne stat, enten mangler erfaringer med hvordan de skal håndtere samene sine vitnesbyrd eller så handler det om manglende vilje? Et eksempel å vise til denne manglende viljen er at forfatterne av bokbindsverket “samenes skolehistorie/Sámi skuvlahistorjá” knapt fikk støtte til dette viktige prosjektet fra staten. Den manglende viljen til å annerkjenne ettervirkningene av fornorskningsperioden kom nå nylig tydelig frem da statsstatssekretær Anne Karin Olli (H) sådde tvil om Regjeringen bør opprettes en granskingskommisjon (Nrk Sápmi 13.12.16).

Når det gjelder usikkerheten med hvordan dette skal gjøres, så bør en vite noe om hva som ikke er så bra med slike sannhetskommisjoner. Filosofen Arne Johan Vetlesen har sagt at svakheten med sannhetskommisjonene og forsoningsprosessene etter krig, er at de krever like mye av ofrene som av bødlene. En motstandsmann under krigen, Jean Améry, stilte spørsmålet: Skulle han og gjerningsmennene sitte i samme rom, i en forsoningsprosess, som om de var to likestilte parter? Han mente det ville være feil da ofrer også er aktører i sitt eget liv. Er dette aspekter som for eksempel Samisk Kirkeråd har reflektert over når de foreslår å følge en internasjonal modell om forsoning? 

Hva skal vi med fortidens stemmer i dag? Tom Egil Hverven skriver at Svetlana Aleksijevitsj´ sine bøker gir “en spore til å forstå det som var, for å se det som er”. Hvis Regjeringen ikke viser mer vilje til å granske den urett staten påførte samene, så vil de heller ikke forstå den diskrimineringen mange samer opplever i dag. Jeg vil gå lengre enn både SV og Samers Kirkeråd i forslaget og det er å få på plass en granskning som blir flertydig og flerstemt, ellers vil det bli en forsoning for noen få. Jeg ønsker at flere aktører må få bli med i en slik type granskning og kunstfeltet bør absolutt bli inkludert i et slikt arbeid, som kan eksperimentere hvordan et flerstemt prosjekt kan utføres uten at ofrene mister sin autonomi. 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

    

 

 

 
 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

I en leder skriver Nordlys at stortingsflertallet i juni fikk vedtatt en produksjonsavgift på oppdrettsfisk. Det kan se ut som om avisa har leid inn SVs Torgeir Knag Fylkesnes til å være lederskribent.

0
5

Åpent brev til Frank Bakke-Jensen, vår nye forsvarsminister

1
315