Jordbruket fra Salten og nordover er et politisk jordbruk.

I en usikker verden er det opplagt at trygg, kortreist og sikker matproduksjon burde oppta langt flere. Men for mange av oss tar bonden eller småbrukeren som en selvfølge. Bondens nøkkelrolle i nord er sterkt underkommunisert.

Slik burde det ikke være. For om det er noen vi burde slå ring om, er det den hardføre arktiske bonden. Han eller hun som drifter sin gård i snøføyka i juni eller på frostdager seint i august, mot alle odds, under de mest marginale forhold for landbruk i Europa.

Dessverre er landsbygda – for mange av oss byfolk – redusert til en kulisse på vei til hytta. Dypest sett elsker vi kulturlandskapet med de pløyde jordene, de gressgrodde engene som bølger i vinden, potetåkrene på høsten, lammene som beiter i ei bratt fjellside i Lofoten eller Lyngen.

Men forstår vi sammenhengene godt nok? Forstår vi at vårt arktiske jordbruk ikke har forutsetninger til å tåle å bli overlatt i markedskreftenes vold?

Sannsynligvis forstår vi heller ikke godt nok at jordbruket fra Salten og nordover er et politisk jordbruk. Det er altså et jordbruk som opprettholdes gjennom en politisk vilje. Å tro noe annet, som for eksempel at bonden i Balsfjord, Steigen eller Tana vil kunne operere uten en aktiv og medvirkende stat, er meningsløst.

Det som burde være åpenbart er at et nordnorsk landbruk som 100 prosent må tilpasse seg konkurransen fra internasjonale leverandører, i praksis betyr en hurtig avvikling av det samme landbruket.

Hvis vi går bak tallene, om hvordan stadig mindre av det samla landarealet er dyrket mark, nedgangen i antall melkekyr eller melkegeiter, at det blir dramatisk færre gårder i nord som søker om produksjonstilskudd, ja da trer alvoret tydelig frem. Da blir det lett å forstå hvor vi er på vei og hvorfor alarmen bør gå.

De siste årene er det brukt politiske virkemidler som fører til at den negative utviklingen skyter fart. Hvorfor har regjeringen med et pennestrøk fjernet erstatningsordningene for overvintringsskader? Det har blitt et tydelig symbol på Solberg-regjeringens forhold til landbruk og matproduksjon i nord. Vi vet at mange bønder i Troms har fått ødelagt sine jorder etter en hard vinter. Men fordi de må ta alle kostnadene selv, vil flere av dem trolig velge å avvikle driften.

Hvorfor engasjerer vi oss ikke sterkere når politikerne og byråkratene i sør leker med tanken om å utvide området for salg av melkekvoter? Da risikerer vi en stri strøm av kvoter ut fra enkelte deler av Nord-Norge.

Under landbruksmessa i Balsfjord sist helg – en av Nord-Norges største landbrukskommuner – var Fremskrittspartiets landbruksminister Jon Georg Dale invitert. Han valgte å holde seg borte, og det kan det være gode grunner til. For sett fra Balsfjord fremstår partiets liberalistiske landbrukspolitikk både som dysfunksjonell og lite realitetsorientert.

Det er en politikk som i sum vil gi redusert mangfold, og føre til nedleggelse av enda flere gårder i utkantstrøk. Vi ser den klare tendensen i stortingsmeldinger og i jordbruksforhandlingene på Stortinget denne våren. Det skal bli færre offentlige bidrag eller inngrep. Mindre politikk og mindre stat, altså det motsatte av hva den arktiske bonden trenger.

Derfor føler mange bønder i nord nå, trolig med rette, at dagens regjering representerer et veiskille i forhold til det som tidligere har vært konsensus i norsk politikk; at vi skal ha et levende landbruk over hele landet.

Dersom denne også erkjennelsen synker inn hos den øvrige befolkningen, kan stortingvalget i september vise seg å bli et kraftfullt og bestemt forsvar for den arktiske bonden i nord.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Vårt samfunn er i stadig utvikling.

0
0

I anledning årets stortingsvalgkamp, så har den såkalte verdidebatten blitt viet ekstra oppmerksomhet. For «verdipartiet» KrF er selvsagt det en gylden anledning til å få fram budskapet om de «kristne verdier».

4
96