De som klager, roper og skriker om «møkkerlukta» og er plaget av husdyr på avveie - bør heller være glad for at det er noen i Lyngen som fortsatt produserer rein og trygg mat og holder kulturlandskapet i hevd, skriver Ole-Anton Teigen. Foto: Ole Magnus Rapp

Skal vi ha mat, må vi tåle at det av og til lukter møkk

Mange bønder føler seg direkte forfulgt og trakassert og føler at noen ønsker dem satt i en gapestokk til «spott og spe» for dagens urbane mennesker.

Menneskene i Lyngen har drevet jordbruk og fiske i uminnelige tider. Lyngen- og Ullsfjord har vært fiskerike fjorder og menneskene har høstet av begge fjordene.

Fiske- og bondefamiliene hadde også et lite gårdsbruk der de hadde noen sauer, kyr, geiter og en hest. Alle familiene i Lyngen hadde en eller flere i familien som drev med selvbergings jordbruk og fjordfiske.

Tidene har forandret seg – gårdsbruk er lagt ned og fjordfiske er ikke hva det engang var.

På de få gårdene som i dag er i drift er det masse dyr – enten sauer, geiter eller kyr.

Alle i Lyngen og tilreisende er glade for at jordene høstes og at kulturlandskapet blir holdt i hevd av bøndene. Vi så det spesielt i sommer før og under Arctic race of Norway den 12. august.

Alle disse dyrene spiser – men de «skiter» også og denne «skiten» må ut på enga to til tre ganger i løpet av sommerhalvåret.

Kumøkk og anna møkk lukter fordi den inneholder gasser og stoffer som avgir ganske sterk lukt til luft.

Nå kommer reaksjoner fra noen bygdefolk og noen av hytteeierne – «Fish hvor det lukter» og noen bønder blir oppringt av  kommune ansatte og andre og får spørsmål om hva de holder på med – de forpester jo bygda med «skitlukt» og dersom de ikke slutter med dette så må de bare legge ned gårdsdrifta.

Så er det dyr som av ulike årsaker kommer ned på fylkesveien – det gjelder sau og geit. Noen må drive kyrne langs fylkesveien for å få dyrene ut på sommerbeite. Alt dette er et irritasjonsmoment for noen bygdefolk og veifarende folk som blir hindret i trafikken.

Mange bønder føler seg direkte forfulgt og trakassert og føler at noen ønsker dem satt i en gapestokk til «spott og spe» for dagens urbane mennesker. Slik er det blitt i landbrukskommunen Lyngen.

Vi vil bare si – da skulle dette talekoret dratt til Jæren og mer sentrale jordbruksområder, der eimen av ku- og grise møkk henger i lufta fra mars til oktober, mens i Lyngen er det kanskje ei til to uker i løpet av sommerhalvåret.

Disse småbrukene lå i bygdene lenge før barnehager, skoler og hyttefelt ble etablert i bygdene og disse småbrukene burde være en ressurs for storsamfunnet og ikke en «klamp om foten»

Nei  – dersom vi vil at det skal være matproduksjon og dyr i Lyngen så må vi også tåle at det er «møkkerlukt» av og til og husdyr som er ute på beite i sommerhalvåret – og dessverre er de noen ganger der de ikke burde være – som for eksempel på vei og innmark.

I gamle dager sa bygdefolk at «møkra var bondens gull» mens det i dagens urbaniserte Lyngen er blitt en «pest og plage» både for bonden og bygdefolk.

De som klager, roper og skriker om «møkkerlukta» og er plaget av husdyr på avveie bør heller være glad for at det er noen i Lyngen som fortsatt produserer rein og trygg mat til alle dem som ikke gjør det.

Hvordan vil kulturlandskapet i Lyngen bli etter at den siste kua, sauen og geita er sendt til Nortura i Målselv for slakt – tenk på det du.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!