Av alt jeg har lest om Stoltenberg etter hans bortgang, er det ikke noe som trer fram som høflighetsfraser. Thorvald Stoltenberg hadde venner i alle politiske leire. Omtalen oser av respekt og omtanke, enten den kommer fra partifeller eller motstandere, skriver Per Lars Tonstad. Bildet er tatt på Litteraturhuset i Oslo i 2012. Foto: Wikipedia / Tore Berntsen

Folk så gløden i øynene, klemmene var ekte og håndtrykkene lange. Han vant tillit fordi han så alle.

Thorvald Stoltenberg var først og fremst et varmt medmenneske. Deretter en dyktig politiker. Nå har han gått bort, og ingen kan følge i hans fotspor.

Dette var ikke skuespill, han tok folk på alvor og var et bindeledd mellom myndighet og allmue.

Ytterst få personer har en aura sterk nok til å bli kalt landsfader. Det er en posisjon ingen får gratis. Klokskap og hardt arbeid i sentrale verv hjelper, men det er ikke nok. Tungen på vektskåla er personens vesen og anseelse hos folk flest.

Mange vil huske Thorvald Stoltenberg som noe nær en landsfader. Ikke først og fremst for hans politiske virke. Folk vil minnes Thorvald Stoltenberg som det rause mennesket, mannen som brydde seg om og hadde tid til alle. Ingen var for stor og ingen var for liten for denne høyreiste mannen som kunne snøvle litt med ordene og kutte en ending eller tre.

Ikke alltid var budskapet viktig. For folk så gløden i øynene, klemmene var ekte og håndtrykkene lange. Han vant tillit fordi han så alle.

Norge har ingen slike politikere lenger. Dagens generasjon er glefsende bikkjer som jager et kjøttstykke for alt det er verdt. De tyr gjerne til en usannhet eller fem hvis det kan skade motparten. Språket er hentet fra bokseringen, der respekt aldri vinner over knockouten. En hær såkalte rådgivere kryper rundt i skyttergravene og venter på neste anledning til å plaffe løs. Angrepene er finjusterte for å ramme der det gjør mest vondt, og folket ser ut til å juble og dyrke de frekke og munnrappe. Den som ikke behersker den feige retorikken, vil aldri nå partipolitikkens høyeste tinder.

Thorvald Stoltenberg var av en annen støpning. Selvsagt var han også partipolitiker og hadde en lang karriere som statsråd og i andre funksjoner for Arbeiderpartiet. Men han vant også tillit over partigrenser, ikke minst i møtene med mennesker rundt omkring i landet. Da var han mer onkelen, etter hvert bestefaren, som så hvert enkelt individ, bak jakkemerker eller partiplakater. Han spurte om den enkeltes liv og virke, hvordan har familien det, hvordan går det i fiskeriene, reindriften, gårdsbruket? Er det noe jeg bør ta med meg, huske for ettertiden, prøve å gjøre noe med? Han var ombudsmannen som alle kunne gripe i armen og si “hør her, dette må du ordne opp i”. Thorvald Stoltenberg hadde en fenomenal hukommelse, han husket navn og saker og om han ikke maktet å ta fatt i problemet selv, kunne han kople rette myndighet på saken. Dette var ikke skuespill, han tok folk på alvor og var et bindeledd mellom myndighet og allmue.

Godordene sitter løst når en kjent person forlater dette livet. Noen ganger er det svulstige minneord. Det koster ikke noe å hedre en person som har gått bort. Da kan også politiske  motstandere hente fram honnøren, det er høflig, gratis og ukontroversielt.

Av alt jeg har lest om Stoltenberg etter hans bortgang, er det ikke noe som trer fram som høflighetsfraser. Thorvald Stoltenberg hadde venner i alle politiske leire. Omtalen oser av respekt og omtanke, enten den kommer fra partifeller eller motstandere.

Alle politikere havner før eller siden i strid. Ingen kan gjøre alle til lags. Det må fattes beslutninger som vil få noen til å rase.

I 1980 sto slaget om utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget. Stortinget hadde vedtatt at  vassdraget skulle bygges ut. Thorvald Stoltenberg var forsvarsminister. Demonstranter strømmet til Alta, det gikk mot norgeshistoriens største sivile ulydighetsaksjon. Regjeringen forberedte mottiltak for å sørge for at “lovlig virksomhet kunne fortsette”, som det ble sagt.

I denne opphetede situasjonen var det medlemmer av regjeringen som ville sette inn militære styrker for å rydde anleggsveien for demonstranter. Thorvald Stoltenberg var ikke overbevist om at det ville være et lurt trekk å sette militæret inn mot nordmenn i fredstid, og ville ha en juridisk betenkning. Den fikk han fra jusprofessor Carsten Smith, seinere høyesterettsjustitiarius og formann i Samerettsutvalget. Carsten Smith kom til at en lokal demonstrasjon i Alte ikke truet rikets sikkerhet, og dermed fant han ingen hjemmel for å sette inn militære styrker. Thorvald Stoltenberg kom til samme konklusjon, og vant fram i regjeringen med sitt syn. Hadde elveredderne i Alta blitt møtt av den norske hæren, kunne konflikten ha blitt langt mer alvorlig.

Stoltenberg var opptatt av det norske folks ve og vel fra nord til sør. Men kanskje var han først og fremst europeer og internasjonalist. Hans far, Emil, overlevde konsentrasjonsleire i Tyskland. Krigsminner og europeisk historie satt i ryggmargen hos Thorvald, det måtte ikke skje igjen at europeere kriget mot hverandre. Derfor ble han en ivrig tilhenger av norsk medlemskap i EU. Det handlet nok ikke først og fremst om markedsadgang for norske eksportprodukter og ubyråkratiske grensepasseringer. Thorvald Stoltenberg så på EU som fredsgarantien for Europa. Når landene møtes rundt samme bord, løser de floker i respekt og harmoni. Ikke mer blodsytelse på europeisk jord, EU var vernet mot mer fiendskap og krig. Det var et stort nederlag da han i to folkeavstemninger fikk flertallet av folket mot seg.

Thorvald Stoltenberg var utenriksminister i to regjeringer. Det er en tung posisjon i regjeringen, men utenriksministeren er ikke statsråden med størst handlingsrom. Lojalitet til Nato og USA ligger i bunn, og og så er det varierende grad av kulde i forholdet mellom Oslo og Moskva. Norsk utenrikspolitikk er forutsigbar og skaper sjelden politisk rabalder på hjemmebane. Thorvald Stoltenberg kunne ha administrert dette departementet fra frokostbordet hjemme, der han ofte møtte statsledere og kolleger fra ulike land til en kreativ morgensamling.

Men Thorvald Stoltenberg nøyde seg ikke med det. Da den kalde krigen gikk mot slutten og Sovjetunionen ramlet sammen, så han en mulighet til å gjenopprette den gamle kontakten mellom nordmenn og russere i nord. Stoltenberg er Barentsregionens far og ble en døråpner for næringssamarbeid, kulturaktiviteter, handel og turisme på tvers av landegrenser i nord. Han levde og åndet for denne satsingen, som bygger videre på rike og sunne tradisjoner i nord. Det er en arv som ikke alltid har stått høyt i kurs i hovedstedene, Thorvald Stoltenberg fikk den til å skinne igjen sammen med dyktige medarbeidere og noen ildsjeler nordpå.

Thorvald Stoltenberg betydde mye for mange. Han så noe godt i alle, og og mente selv at han bare var en i flokken. Men han var en ener.

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse