Naturvernforbundet i Ávjovárri
Laponia-senteret i Stora Sjöfallet. Verdensarvsområdet Laponia er et godt eksempel på forvaltning av verneområder. Dette kan vi i Finnmark lære mye av. (Foto: Svein Lund)

Mer vern i Finnmark?

Diskusjonen bør starte lokalt slik at vi kan ta initiativ til egen naturforvaltning, og ikke bare vente på neste plan fra Miljødirektoratet

I mange år har det vært strid om forvaltninga av naturen i Finnmark. På den ene siden ønsker sentrale myndigheter å åpne for store inngrep som vind- og vannkraft, kraftledninger, gruver og turistanlegg. Om alle dagens planer blir gjennomført vil det føre til drastisk reduksjon både av natur og av muligheter for reindrift, utmarkshøsting og friluftsliv. På den andre siden har myndighetene ønsket å verne store deler av fylket som nasjonalparker eller naturreservater. I 2010 ble det lagt fram forslag om utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark og oppretting av Goahteluoppal/Muvrrešáhpi nasjonalpark i Kautokeino, samt en plan om at over tyve myr- og våtmarksområder i Finnmark skal vernes som naturreservater, altså strengeste form for vern.

For mange står dette som et paradoks. Store områder skal ofres til industri og masseturisme, mens andre områder skal underlegges strengeste vern mot lokal bruk. Naturvernforbundet i Ávjovárri mener dette blir feil naturforvaltning. Vi ønsker å verne landskap, biologisk mangfold og økologisk samspill for framtida, både for naturens egen skyld og for at naturen skal kunne brukes til utmarkshøsting, reindrift og friluftsliv. Vi ser at dette i stor grad er trua i dag, og vi kan derfor ikke være enige med dem som sier nei til alt vern eller at det allerede er vernet nok i Finnmark. Faktisk er det vernet en mindre del av Finnmark enn av hele landet. Men vi stiller spørsmålet; hva slags vern trenger vi?

I 2015 var klima -og miljøministerne på befaring i indre Finnmark for å høre hva lokalbefolkningen mente om forslagene om utvidelse/opprettelse av nasjonalparker. Naturbrukerne stilte seg unisont negative til statens forslag. Men betyr det at de er mot all form for vern? En stor del av årsaken til motstanden er at innføringa av verneområdene og forvaltninga av disse områdene skjer ovenfra og ned, og at dagens vernepraksiser ikke tar godt nok hensyn til den tradisjonelle bruken av disse arealene, altså samisk kultur.

Naturvernforbundet i Ávjovárri mener Finnmark trenger mer vern mot større naturinngrep. Da mineralloven trådte i kraft i 2010 fikk utenlandske selskaper rett til å leite etter mineraler på enorme arealer i Finnmark. Noen få selskaper sikra seg raskt retten til over halve arealet av Karasjok og Kautokeino kommune, uten at kommunene fikk et ord med i beslutningen. Kartet over leitemrådene viser at nasjonalparker og landskapsvernområder vernet mot mineralleiting, men det planlagte nasjonalparkområdet ved Goahteluoppal ble lagt ut for leiting siden vernet ikke var vedtatt. Det viser at vern fungerer ved at det kan hindre større naturinngrep og derfor mener vi at diskusjon om vern i vid forstand er viktig å få på dagsorden.

I mars 2017 arrangerte Naturvernforbundet i Ávjovárri et seminar som tok opp spørsmålet om hva slags vern vi trenger i Finnmark. Vi inviterte nasjonalparkforvaltere, brukere av disse områdene og andre som kunne fortelle om erfaringer med verneområder og forvaltninga av disse. Presentasjonene er lagt ut på våre nettsider.

På seminaret kom det fram at det har vært og er ei rekke konflikter rundt bruken av nasjonalparkene, både i forhold til reindrift og til annen bruk av utmarka. Disse konfliktene bidrar til at mange er skeptiske til nye verneplaner. Før man igjen diskuterer innføring av nye verneområder, må man derfor løse de eksisterende konfliktene, slik at naturbrukere kan stole på at vernetiltak er et vern for og ikke mot deres bruk av naturen.

Videre kom det fram at det eksisterer ei rekke alternative former for vern i forhold til dagens nasjonalpark og naturreservat. Innafor det eksisterende systemet kan landskapsvernområde være et aktuelt alternativ. I tillegg bør diskusjonen om vern vurdere andre verneformer som er brukt i andre land enten ikke eller i liten grad eksisterer i Norge. Aktuelle kan være verdensarvsområde, biosfæreområde eller verna bruksområde (IUCN kategori 6).

Vi fikk høre om erfaringene fra verdensarvsområdet «Laponia» i Sverige. Her bygger vernepraksisen i mye større grad på å verne om både kultur og natur, mens i Norge bygger vern i hovedsak i størst grad kun på det sistnevnte. Da verdensarvsområdet skulle opprettes, var samebyene bekymret for om Laponia skulle bli nok et inngrep i deres områder, og at samene bare skulle være til pynt, mens området ble forvaltet ovenfra og ned. For å unngå dette tok de selv initiativ og kom med forslag til organisering og tiltak. Etter lang strid endte det med en ordning som bygger på konsensus mellom alle som blir berørt og samisk flertall i forvaltningsorganene.

I 2017 vil Øvre Anárjohka Nasjonalpark endelig få et lokalt nasjonalparkstyre, med representanter for Kautokeino og Karasjok kommuner, Finnmark fylkeskommune og Sametinget. Det bør åpne en diskusjon både i nasjonalparkstyre og lokalsamfunn om hvordan vi best kan både verne og bruke både de områdene som er vernet, og den øvrige naturen i vårt område. Denne diskusjonen bør starte lokalt slik at vi kan ta initiativ til egen naturforvaltning, og ikke bare vente på neste plan fra Miljødirektoratet.

Svein Lund og Roy-Arne Varsi, Naturvernforbundet i Ávjovárri

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer