Kart fra havbunnen i det nordlige Barentshav. Gule og oransje søyler viser jevn, sakte utstrømming av metanbobler fra havbunnen. Kratrene, som er opp til 1 km breie og sprengt i berggrunnen ble dannet av storskala utblåsninger av metangass fra gasshydrater (isgass) som tinte ved slutten av siste istid, for cirka 12 000 år siden. Illustrasjon: Andreia Plaza Faverola CAGE UiT.

Metanlekkasjer i et varmere Arktis

Hvis et varmere klima fører til tining av gasshydrater og permafrost, med påfølgende storskala metanutblåsninger, vil det kunne gi klimaendringene en sterk selvforsterkende effekt. Den er det er lite vi kan gjøre noe med.

Flere milliarder tonn av klimagassen metan er lagret under havbunnen i Arktis som gasshydrat, en frossen blanding av metangass og vann. Jorda blir stadig varmere, og oppvarmingen er over dobbelt så høy i Arktis som i resten av verden. Hva vil skje med disse frosne klimagass-lagrene når temperaturen stiger og gasshydratene tiner?

Metan – en farligere klimagass enn CO2

En klimagass – eller drivhusgass – er en gass i atmosfæren som absorberer varmestråling fra jorda og bidrar til drivhuseffekten – oppvarming av jordas overflate. Metan er den nest viktigste klimagassen, etter karbondioksid, CO2. Over et tidsforløp på 100 år, har metan et oppvarmingspotensial som er over 28 ganger høyere enn CO2, og vil derfor kunne påvirke hvor raskt oppvarmingen av jorda skjer.

Konsentrasjonene av metan i atmosfæren har økt jevnt siden den industrielle epoken startet sent på 1700-tallet. Dagens metanverdier er nesten det tredobbelte av tidligere, naturlige maksimums-verdier fra de siste 800 000 år. I dag kommer omtrent 60 prosent av metanutslippene fra menneskeskapte kilder, som forbrenning av kull, olje, gass og biomasse, lekkasjer fra olje- og gassinstallasjoner, utslipp fra drøvtyggere, rismarker og avfallsdeponier. Disse utslippene bidrar til oppvarming av jorda og havene, som igjen kan øke utslippene av metan fra naturlige kilder, og dermed gi klimaendringene en selvforsterkende effekt.

Metanlekkasjer – langsomme utslipp versus storskala gassutblåsninger

Vi har påvist jevn og sakte utstrømming av metanbobler fra havbunnen på tusenvis av steder i Arktis. Samme fenomen er påvist langs andre kontinentalmarginer på jorda. Fenomenet kan sees ved hjelp av ekkolodd, og ser ut som boblesøyler av gass. Noen av disse søylene kan rekke så mye som 800 meter opp fra havbunnen, men det er sjelden de når havoverflata og atmosfæren. Metanen blir drevet av gårde med havstrømmene, blir spist opp av bakterier og andre mikroorganismer i vannet og havbunnen, eller danner kjemiske forbindelser i havet. Slik kan sakte utstrømming av metangass påvirke det lokale miljøet i havet, men ikke det globale klimaet.  Men, metangass kan også slippe ut som gassutblåsninger og i enorme mengder.  Vi har sett det på land: de siste årene har et titalls kratre, opp mot 100 meter brede, dukket opp i permafrosten i Sibir. Russiske kolleger foreslår at det er metan-utslipp som har forårsaket disse kratrene. Lignende, bare mye større, metankratre er påvist på havbunnen i Barentshavet. Forskere ved CAGE har benyttet UiTs forskningsfartøy «Helmer Hanssen» til studier av disse.

Over 100 gigantiske havbunnskratre, opp mot 1000 m breie og 40 m dype er kartlagt i et område sørøst for Svalbard der flere tusen metansøyler er registrert i vannsøylen. Av mindre kratre fins det trolig tusenvis i området. Våre studier tyder på at kratrene er forårsaket av storskala utblåsninger av metangass fra gasshydrater som tinte da det store isdekket som lå over hele Nord-Europa trakk seg tilbake for 12000 år siden. Våre resultater tyder på at slike storskala metanutblåsninger var vanlige i tiden etter siste istid, da gasshydrater og permafrost tinte relativt raskt i et stadig varmere klima.

En tikkende klimabombe?

Forskere ved CAGE, UiT bruker tverrfaglige metoder og teknologi i utforskning av komplekse gasshydrat-systemer i Arktis. Vi studerer gasshydrat-lagrenes størrelse og form, og gassens kilder. I tillegg ser vi på økosystemer på havbunnen og i vannet som lever av denne gassen. Vi overvåker gassutslipp til vannet og atmosfæren og studerer gasshydratenes utvikling gjennom tusener av år samtidig som vi beregner deres stabilitet i en varmere fremtid. UiTs nye, isgående forskningsfartøy «Kronprins Haakon» åpner opp tidligere utilgjengelige, isdekte farvann for slike studier. 

Dagens høye verdier av metan i atmosfæren er hovedsakelig forårsaket av menneskeskapt aktivitet. Lite tyder på at naturlige lekkasjer av metan fra dagens arktiske havbunn påvirker atmosfæren i betydelig grad. Imidlertid er kratrene i Barentshavet bevis for at metanutslipp kan være storskala og skje brått. Slike storskala metanutblåsninger har høyt potensial for å nå atmosfæren. De er også modeller for hvilke typer metanutslipp vi kan forvente oss å se i områder der dagens store isdekker trekker seg tilbake, som rundt Grønland og Antarktis. Utslipp av klimagasser fra menneskeskapt aktivitet kan reduseres ved mottiltak. Men hvis et varmere klima fører til tining av gasshydrater og permafrost, med påfølgende storskala metanutblåsninger, vil det kunne gi klimaendringene en sterk selvforsterkende effekt. Den er det er lite vi kan gjøre noe med.

  • Karin Andreassen er professor i marin geologi og geofysikk - og direktør ved Senter for Arktisk Gasshydrat, Miljø og Klima (CAGE), UiT Norges arktiske universitet. Du kan høre mer om forskningen til Karin Andreassen i UiTs forskningspodcast ”Observatoriet” som du finner på uit.no/50 og på iTunes, SoundCloud og andre podcast-kanaler.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse