Man reduserer ikke opplevd krenkelse og feilaktig bruk av tvang ved å kalle noe for omsorg i stedet for miljøterapi.

Grunnlaget for Kristiansens resonnement er at det i dag skjer krenkelser og urettmessig bruk av tvang overfor pasienter. Kan vi forstå ham dithen, at når sykepleiere utøver miljøterapi skjer det krenkelser, men om de utøver omsorg, så forsvinner krenkelsene? Hvor er motsetningene mellom miljøterapi og omsorg? Det sier Kristiansen ingenting om. Han sier heller ikke noe om det er sykepleiere som står for disse krenkelsene, eller om det er andre yrkesgrupper som skal skyldes på.

Ved å ta utgangspunkt i funnene fra UNN, blande dem sammen med egne erfaringer, gjør Kristiansen disse forholdene gjeldende for alle avdelinger i hele landet, for ikke å si hele verden. Dette er i beste fall en metodisk feil. I verste fall gjør det mer skade enn gagn. Om denne metoden ble brukt av samtlige stipendiater, ville vi ikke hatt noen med doktorgrad her i landet. En kan jo undre seg over, om Kristiansens syn på miljøterapi er et uttrykk for gjeldende oppfatning hos fagmiljøet ved UiT?

Det kan høres ut som en ønskedrøm eller en tale for festlige anledninger, når vi ønsker å fremhever oss selv og sier at miljøterapi virker. Det kan også virke som en forsvarstale i kjølvannet av et frontalangrep på miljøterapi. Men stopp en halv: Det er viktig, og riktig, å stille spørsmålstegn ved hva miljøterapi er. Det er ikke nødvendigvis slik at alt som foregår i en sengepost er miljøterapi. Av den grunn er det avgjørende hvordan man forholder seg til de daglige basale gjøremålene i en sengepost, og at man skaper en kultur hvor en tåler at det blir satt spørsmålstegn ved den til enhver tid rådende praksis. Så langt kan vi være enige med Per Jørgen Langø Kristiansen. Det er i fortsettelsen av kronikken hans at vi faller av.

Skal man endre noe, så må man skape entusiasme og et ønske om å ville endre noe. Det gjøres ikke ved å skjære alle landets sengeposter innen psykisk helsevern over èn kam. Dette bidrar bare til å opprettholde en stereotypisk misoppfatning av psykisk helsevern, og gjør dørstokkmila for den som ønsker å ta kontakt for å få hjelp lengre. For oss er det tydelig at Kristiansen ikke har helt oversikt over terrenget han befinner seg i.

Alle miljøer, enten de er profesjonelle eller private, har potensiale i seg til å være gode eller dårlige. Det kommer an på menneskene som befinner seg i et miljø, hvordan de selv bidrar til å skape et godt miljø. Om man ikke holder et kontinuerlig blikk på hva som er det beste for hver enkelt pasient og postmiljøet, risikerer man å legge til rette for en miljøterapi som kan virke anti-terapeutisk. Miljøets virksomme variabler er godt dokumentert ved Ward Atmosphere Scale (WAS). Om pasientene opplever at personalet er engasjert i dem, er ett viktig parameter i denne sammenhengen. Når pasienten merker at en forsøker å forstå og bidra, skapes kontakt og tillit. (Hvem er du? Miljøterapi som terapeutisk relasjonsarbeid, 2016)

Å skape en kultur som er preget av anerkjennelse kommer ikke av seg selv. Empati er ferskvare. Å arbeide i en kontekst av høyt psykisk lidelsestrykk krever svært mye av alle som arbeider der. En overlevelsesstrategi kan være å forholde seg til symptomene i stedet for personen. Pasienter kan raskt kjenne seg krenket eller tingliggjort under slike omstendigheter. For å unngå dette, må man skape arenaer hvor det skapes rom for å stille spørsmål, reflektere over hvordan man forstår sin egen rolle overfor pasientene, og rom for å gi hverandre tilbakemeldinger.

Når man slutter å reagere på uheldige sider ved praksisen vår, blir pasienten taperen. Ikke minst er forståelsen av at symptomer også er mestringsstrategier for pasienten en stor del av det å bygge tillitsfulle relasjoner og forebygge krenkelser. Et humanistisk perspektiv utelukker ikke det naturvitenskapelige eller vise versa. Disse perspektivene kan faktisk eksistere side om side, hvis vi vil.

Har det betydning hva man kaller «barnet» for pasienter i våre sengeposter når de trår over dørterskelen? Er det virkelig her skoen trykker? Språk skaper mening. Det kan vise nærhet og anerkjennelse, eller det kan virke stigmatiserende. Ved å fokusere på en diskusjon om innholdet i sengeposter innen psykisk helsevern skal hete miljøterapi eller omsorg, risikerer man imidlertid å ikke se skogen for bare trær. Man reduserer ikke opplevd krenkelse og feilaktig bruk av tvang ved å kalle noe for omsorg i stedet for miljøterapi. Langt viktigere er innholdet man legger i begrepene, og i hvilken grad man evner å etterleve dette. Systematisk arbeid med språk og holdninger virker. Hvordan en kan jobbe med dette i praksis og hvilke resultater en kan forvente seg, er nettopp det vi forsøker å gi et grundig innblikk i, i boken «Hvem er du? Miljøterapi som terapeutisk relasjonsarbeid», som nylig er utgitt.

Språket vårt. Holdningene våre. Hvordan vi arbeider på tvers av både profesjoner og kunnskapssyn. Hvordan vi går frem for å unngå at noen vet best hvordan pasienten har det. Hvordan vi ser på symptomene. Hvordan vi involverer pasientene i egen behandling. Dette er fundamentale sider ved en postatmosfære som virker etter hensikten. Her er det etter vårt syn skoen trykker. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Til kommunepolitikerne i Tromsø kommune – vedr. asfaltverk:

0
168

Jorda er dekket av over 70 prosent vann, mens bare 5 prosent av energien vi spiser kommer fra havet. Her har Norge et globalt oppdrag for framtidas matproduksjon.

0
362