Folk i Høyre, Venstre og Frp bør gå veldig stille i dørene. Det var de som i et desperat forsøk på å vinne valget i 2015 kom med et dårlig utredet prosjekt som ble et minefelt for dem som kom etter, skriver Eduardo da Silva. Dette bildet er fra august 2011, da Høyres Øyvind Hilmarsen og Jens Johan Hjort promoterte badelandprosjektet på denne måten. Foto: Leif-Morten Olaussen

Mimring om et folkebad og andre historier

Av og til er avstanden mellom visjon og hallusinasjon veldig kort.

Alt tyder på at Tromsøbadet vil bli en økonomisk utfordring for kommunen.  

Hvordan har man havnet i en slik håpløs situasjon? I Tromsø har vi alltid hatt en trang til å utvikle megaprosjekter, og som oftest er disse fundert på nokså luftige ideer. Det er sikkert mange som ennå husker «Egget». Av og til er avstanden mellom visjon og hallusinasjon veldig kort.

Ideen med Tromsøbadet var en av disse luftige ideer. Den kom først på bordet i Hermann Kristoffersens tid. Han var riktignok noe skeptisk. Men ikke mer enn at han utnevnte en arbeidsgruppe for å se på saken.  Partileder Fieler ble utpekt til å lede arbeidet. Han jobbet iherdig med å samle informasjon. Rapport ble skrevet. Men sant å si var det ingen stor entusiasme å spore i Tromsø AP. Hermann hadde klart å bygge et flunkende nytt rådhus og det uten å overskride budsjettet med en eneste krone. Alle var vel fornøyde med det. Badelandet fikk vente.

Så kom OL-prosjektet.  Arthur Buchardt kom straks på banen. Han ba om et møte med meg, som da var leder av planutvalget.

Han ville bygge et hotell i Tromsø! Det skulle bli et sånt signalbygg. Jeg lyttet. Så tenkte jeg at nå skulle det smis mens jernet ennå var glødende. Det er greit, sa jeg, men da må du bygge et badeland samtidig. No problem, sa Buchardt,  jeg bygger. Så tilføyde han: Og det skal ikke koste dere noe!  Jeg hørte musikalske toner. Grieg, Bach, Mozart. Symfoniske satser  i mine tonedøve ører.

Han skulle ringe til Kjetil med det samme. Det gjorde han også. Der og da satt jeg noe forfjamset og lurte på hvem i all verden denne Kjetil var, som skulle bygge et hotell og samtidig slenge inn et flott badeland. Kjetil, fikk jeg vite senere, var en stjernearkitekt. Mannen hadde tegnet store prosjekter over hele verden. Kjetil likte ideen!

Tenk, jeg klarte egenhendig å trylle frem et kostnadsfritt badeland! Jeg trodde ikke det kunne være sant. Det eneste jeg gjorde var å spandere lunsj på Buchart!  Så kom jeg til å tenke på at  “There is no such thing as a free badeland”.  

Men Buchart står på sitt. Hvis vi skaffer han en grei tomt, så skulle vi få et badeland med på kjøpet.

Jeg noterte  også noe annet han sa: «hvis dere skulle finne på å bygge et kommunalt badeland, vil dere garantert både tape masse penger og tape valget!». Jeg skrev det ned. Badeland = tap, sa Buchart. Jeg ble betenkt. Tiden gikk. Det ble selvsagt intet gratis basseng. Ikke hotell heller.

Men tanken om et badeland var sådd og levde i beste velgående. Det ble en valgkampsak for Høyre. Kanskje noen husker et bilde av herrene Hjort og Hilmarsen, skviset inn i et badekar, for anledningen plassert på Templarheimen? De to smilte bredt. De lovet at nå – endelig - skulle man få det til. Badelandet skulle bygges. Stort. Ruvende. King Size. Et flott kommunalt badeland, finansiert med skattebetalernes penger. Folk, ikke milliarder. Stem på Høyre!

Fire år gikk, og et nytt valg var rundt hjørnet. Byrådene og deres rådgivere begynte å ane at man ville kunne gå på et nederlag, Det gjaldt å satse alt på ett kort. De tryllet frem en slags reklamefilm hvor badelandet ble presentert. Det ble ikke spart på noe. Finansbyråd Stein snakket varmt om prosjektet. Det var bra for folkehelsen, sa han! Byrådet innfridde valgløftet  i form av en film og et forslag like før det gikk av.

Vedtaket som ble fattet med 38 mot 5 stemmer den 26.8. 2015 lyder slik:

1. «Prosjekt Tromsøbadet videreføres i samspillfase med økonomisk ramme på 690 millioner kroner. Beløpet er inklusive klatrehall. Badets ramme er satt til 650 millioner kroner.

2. Det forutsettes at det i samspillfasen arbeides aktivt med optimalisering av prosjektet både med hensyn til et rasjonelt bygg og ytterligere prisreduksjon».

Den 26. august 2015 var optimistenes dag. Man vedtok til og med en rørende tilføyelse om en «ytterligere prisreduksjon». Ingen fare. Alt var i boks. Vi fem som stemte mot var egentlig bare en gjeng sutrende pessimister. Badeland skulle det bli. Nesten koste hva det koste vil.

Fem representanter stemte mot. Det fremgår ikke av protokollen hvem disse var.  Men det var altså 38 for og 5 mot. Frps gruppe hadde seks representanter, og jeg husker at minst to av dem stemte mot. Jan Blomseth hadde forlengst regnet seg ferdig og konkludert met at hele greia ville havne i  … ja, et eller annet sted hvor det ikke er så mye vann. Tor Egil Sandnes ristet oppgitt på hodet, og mumlet noe om galskap. Jeg tror Ann Sissel Enoksen og en fra Høyre stemte også mot prosjektet.

Jeg var blant dem som advarte mot det som skjedde. Muntlig i kommunestyresalen, og skriftlig her i avisen.  Ikke fordi jeg kunne veldig mye om bassenger og den slags. Men i min tid som leder av kommunens planutvalg hadde jeg lært litt om dårlig utredete prosjekter og mye om overskridelser. I tillegg snakket jeg med folk som hadde peiling. Mange advarte og sa at dette kom til å gå galt. Så husket jeg hva Buchardt hadde sagt om kommunale badeland.

Til tross for at jeg var på vei ut av politikken og skulle flytte fra byen, gikk jeg til Kristin Røymo. Kristin er en dyktig politiker. Hun lyttet. Jeg ba henne innstendig om å trekke i bremsen. Jeg tror at der og da forstod hun fullt ut mine bekymringer. Hun fremmet da også et forslag om å kvalitetssikre de tall byrådet presenterte. Hennes forslag fikk bare 14 stemmer. Høyre, Frp og Venstre ville ikke utrede det økonomiske grunnlaget for badelandet ytterligere.

Hva nå? Nordlys antyder at det som har skjedd kan sammenlignes med Stortingets meget omtalte garasjeprosjekt. Det er en smule overdrevet, men sånn er nå avisene. Problemet med Tromsøbadet er ikke bare overskridelsene. De virkelige problemer vil komme senere. Hvorvidt det er bra for folkehelsa, som Jonas Stein hevdet, er en annen sak. Kanskje det. Men det vil svi litt i folkets lommebøker. Garantert. Mye takket byrådskameratene i Høyre, Venstre og Frp.

Det er ingen tvil at de som sitter ved makten i Tromsø må ta det politiske ansvaret full ut. Sånn er politikken. Brutal av og til. Urettferdig også. På den annen side må folk i Høyre, Venstre og Frp gå veldig stille i dørene. Det var de som i et desperat forsøk på å vinne valget i 2015 kom med et dårlig utredet prosjekt som ble et minefelt for dem som kom etter. Det hadde vært redelig om de tok litt ansvar for det som de satt istand… eller hva sier dere Øyvind Hilmarsen, Jens Johan Hjort , Anni Skogman og Jonas Stein?

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse