Ikke alle forslag til høyblokker i fjæra blir godkjent av politikerne. Dette prosjektet på Bjørnstrand ved Stakkevollveien ble avvist. Illustrasjon: AT Plan og Arkitektur

Monstrene inntar byen

Det må aksjoneres for å hindre at resterende del av Tromsøyas strandsone behandles som prosjektet på Vangberg, skriver Jorun Thørring.

En kunsthistoriker på besøk i Tromsø opplevde bebyggelsen i sentrum som et gufs fra gamle østblokkland. Nå sprer den seg som en sykdom langs sjøkanten av øya.

En statsråd sørfra har vært innom Tromsø, sett seg om og konkludert med at her kan man bare bo en kort stund. Dette har utløst raseri, befolkningen er i harnisk, sosiale medier koker og avisene tar fram de største overskriftene. For alle som bor i byen vet jo hvor fint det kan være her. Ei lita perle av ei øy. Kulda forsvinner, det blir varmere.  Man tar fram sykkelen, triller en tur rundt øya, setter seg i fjæra og kikker ut over en speilblank sjø. Enn så lenge. Snart er det historie.  

For kanskje  var det ikke bare klimaet statsråden fant kaldt og hustrig? Så hun monstrene som er i ferd med å omringe byen? At noe fremmed og kaldt vokser seg større her?

En kunsthistoriker på besøk i Tromsø opplevde bebyggelsen i sentrum som et gufs fra gamle østblokkland. Nå sprer den seg som en sykdom langs sjøkanten av øya.

Jeg sikter selvsagt til monsterbygget på Vangberg. Et av mange planlagte monter. Det er plassert akkurat slik at alle som bor bak det ikke ser annet enn mur og betong. For selvsagt må bygget stå i fjæra.

Man ventet jo med gru på hva det neste ville bli, etter at forslaget om tre 22 etasjers høye blokker i fjæra på Strandveien i fjor var blitt varmt anbefalt av Alvarstein. Man bet negler helt opp til albuene mens hun satt i posisjon, skrekkslagen over en slik manglende evne til langsiktig planlegging, estetisk sans og forståelse for trivsel hos de som skal bo. Og ikke minst til sikkerhet og miljø. Ikke en tanke var tenkt i forhold til brannsikkerhet og livredning, hvordan man f.eks. skulle komme seg opp i 22. etasje i stiv kuling hvis både trapp og heis var blokkert av brann, eller hva ambulansefolket med båre skulle finne på. Men slikt er jo bare små uvesentligheter. For veien inn i byrådet gikk rett fram og var helt uten hinder, og de fleste utbyggere har gode bekjente og kjenner systemet godt nok til å trykke på de rette knappene.

Men Alvarstein skal ikke ha skylda alene, selv om hun har en bekymringsfullt dårlig hukommelse, og ikke lenger ”husker” hvilke personer hun satt i møte med før Vangbergbygget ble vedtatt. Vi vet nå at også Arbeiderpartiet var inne og godkjente, i det hele tatt, altfor mange av de politikerne byens befolkning har valgt, gikk inn for prosjektet.

Er da tida omsider inne for en grundigere kartlegging? Burde noen f.eks. hjelpe Alvarstein med hukommelsen? Hvem snakket med hvem. Hvem kjenner hvem. I hvilken rekkefølge foregikk planleggingen og beslutningsprosessen, fra dag 1? Hvem godkjente den massive størrelsen Vangbergbygget tilslutt antok? Man kan fritt stryke og kumulere ved valg, som kjent. Og så må man ikke glemme de som sitter som byråkrater i beslutningsprosessen. Fins det uttalelser fra miljøavdelingen i fylket om denne bygginga i fjæra? Utredninger vedrørende strømforholdene i sundet, når det stadig fylles ut? Vann og kloakk? Få alle utredninger rundt miljø og sikkerhet på bordet.

Alt har helt sikkert foregått innenfor lovens rammer. Men det fins gråsoner, og i en så liten by må utbyggere, byråkrater og politikere observeres nøye. Man kan kjenne hverandre for godt. Og når en beslutning til de grader går på tvers av det som synes å være befolkningens ønske, må det aksjoneres for å hindre at resterende del av Tromsøyas strandsone behandles som dette.  Vi vet jo, at også under planleggingen av de 22 etasjes høye blokkene på Strandveien, var utbygger i ”uformelt” møte med byrådet tidlig i prosessen, bare et lite ”orienteringsmøte”, ikke noe man behøvde å skrive referater fra. Selvsagt ikke.

Joda, folk skal ha bolig. Man kan bygge høyt, og man må bygge nytt, men da bør en bestemme seg for hvor, og hvordan. Det kan bli vellykket. Roar Dons forbløffet i alle fall undertegnede da han satte opp the Edge, og overbeviste med tegningene fra Mackkvartalet. Hensynet til omliggende miljø og et ønske om at det nye tilpasses det gamle, viser seg å kunne fungere. Og det hensynet må være med hele veien.

Man kjemper for å bevare Folkeparken og Telegrafbukta, men blokkene er på vei dit, og det er bare et tidsspørsmål før sterke aktører får igjennom bebyggelse av grøntarealene der.

Det samme raseriet som framkom ved statsrådens uttalelser, må rettes mot det som faktisk gjør Tromsø til en kald og ubeboelig by, nemlig en planløs og uvettig ”byplanlegging”, som fratar folk tilgang til sjø, og vel etterhvert – grøntarealer. Ikke mot en stakkars statsråd som er innom og plumper ut med det mange tenker, men mot de personene som sitter i systemet her i byen, og faktisk bidrar til en viss sannhet i det hun sier.

Så får det heller være at neste kapittel i denne føljetongen, blir at høyrepolitiker Echroll sin vane tro kommer på banen, og i sine visjoner om Tromsø som det nye Manhattan kaller slike som meg ”antikvariske, bakstreverske, sadeltak-elskende småbymennesker uten visjoner.”

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse