TROMSØ: - Det er noe eget over denne byen, noe stort over folket som er den, og aldri blir det helt mørkt her, skriver Lasse Jangås etter en uke der Tromsø fikk vite at en mann er siktet for overgrep mot en rekke barnehagebarn.

Mørketid i midnattssol

En kjærlighetserklæring.

I dag lukter Tromsø igjen av stearin. Og ikke en gang minusgrader kunne hindret den siste snøen i å smelte nå.

Midnattssola kom til Tromsø denne uka. Den siste snøen smelter. Plussgrader, snev av grønt, mai.

Så er det så forbannet mørkt likevel, for så mange. Plutselig pisker de iskalde slagene i ansiktet, den sylskarpe motvinden det ikke fins klær mot, som om november var her igjen og ny vinter venter.

Ny vinter venter. Og denne gangen kom mørket så plutselig at Tromsø famler litt - uvant, skrekkslagen - etter en slags mening, og hverandre - for november lysner dagene bare litt, bare kort, bare blått.

Men ingen vet som folk her oppe hva som alltid virker, det eneste som virker. Lys tennes. Ett etter ett dukker de opp, lyspunktene Tromsø trenger nå.

Gode mennesker i Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep - helt avgjørende for så mange, både nå og framover. Jo Are Vik og Sylvi Ofstad i den regionale idrettsledelsen, med sin klokskap og verdighet. Barnehuset. Politiet.

Byråd Anna Amdal Fyhn og psykolog Dagfinn Sørensen ved Ressurssenter for Vold og Traumatisk stress som ikke kastet bort tid, men allerede samarbeider om omfattende kompetanseheving og hjelp i skoler og barnehager; kursing i temaet vi hater så intenst og inderlig ønsker vi kunne snu ryggen til, men som vi ikke kan, for da er det barna vi vender ryggen. Og ingen kan vi vel se med ryggen til.

Anja Støback Bjørsvik forsvarer den siktede, og ære være henne for det, for hun tar på seg den krevende oppgaven det noen ganger er å ivareta den umistelige verdien Rettssikkerhet.

Nå sørger hun for at vi ikke glemmer prinsippene vi skal tviholde på, selv nå. Særlig nå. Takk.

De er flere, mange, og flest er folket - solidaritetsbyen som stiller opp når krisene kommer, enten her eller i land langt borte. Som denne uka har vært så preget av besinnelse og respekt, verdighet og empati for de som er rammet brutalt at det beveger selv en som har bodd her en stund.

Jeg er sikker på at det betyr noe. At lyshavet her ute synes godt der inne hvor alt nå er så svart.

I dag lukter Tromsø igjen av stearin. Og ikke en gang minusgrader kunne hindret den siste snøen i å smelte nå. Det er noe eget over denne byen, noe stort over folket som er den, og aldri blir det helt mørkt her.

Slik fant jeg Tromsø i ´86, en sein septemberkveld med lys på. Det var altså ikke derfor jeg kom. Men det var derfor jeg ble.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse