Nordlys Lørdag, 24. februar 2018

Moursund og Knudsen - hele historien

Lørdag 24. februar hadde Asbjørn Jaklin en større artikkel i  Nordlys  om Kaare Moursund, en av de mest betydningsfulle motstandsmennene  i Tromsø under den tyske okkupasjonen. Innholdet i artikkelen er korrekt, men både Moursund og hans nære medarbeider, Thor L. Knudsen, fortjener at hele historien om deres motstandsvirksomhet og tragiske skjebne blir kjent.

En dag i slutten av juli 1940 møttes kontorsjef i TFDS, Kaare Moursund, og direktør Ole Siem i Vesterålske Dampskipsselskap i Tromsø. De kjente hverandre fra før da de hadde ledet sjøtransporter under felttoget i Nord-Norge. På dette møtet ble de to enige om å samarbeide i illegalt arbeid mot den tyske okkupasjonsmakten før Siem reiste til sitt arbeidsted på Stokmarknes.

Like etter dette møtet organiserte Moursund en liten etterretningsgruppe idet han fikk med seg redaksjonssekretær  i “Tromsø” Thor L. Knudsen og los Hartløv Breivoll. Sammen gikk de tre i gang med å samle opplysninger om tyske troppeforflytninger, militære anlegg og sjøminefelter. Disse opplysningene ble oppbevart av Moursund.

En av de siste dagene i september 1940 kom en gruppe menn i Tromsø sammen for å samrå seg om hvordan de skulle forholde seg til den tyske okkupasjonsmakten. Utenom Moursund og Knudsen deltok følgende menn på møtet:  Oblt. Leif Broch, ordfører Alfred Nilsen, redaktør Oscar Larsen, journalist Sverre Larsen, disponent Thoralf Øien, revisor Thorleif Bockelie og disponent Erling Bangsund.

På møtet orienterte Broch om den militære situasjonen i Europa. Da han mente at krigen kom til å vare i flere år, ble det enighet om å sette i gang med motstandsarbeid basert på den forutsetning at okkupasjonen kom til å vare i mange år. Møtedeltakerne skulle derfor  samle en liten gruppe av pålitelige menn rundt seg og med stor forsiktighet samle inn opplysninger om okkupasjonsmakten og deres norske medhjelpere. De skulle også rekognosere ruter fra Tromsø og ut til kysten hvor man skulle finne sikre kontakter.

Opplysningene ble levert til Broch, men uten at de andre møtedeltakerne visste det, sto Broch i nær kontakt med Moursund som fikk de opplysningene som ble samlet inn.

I mars 1942 kom kaptein Knut Aas via Ole Siem til Moursund med en radiosender og en kode. Aas var sendt nordover av marineattasje Hans Peder Henriksen ved Den norske Legasjonen i Stockholm. Moursund tok på seg å få etablert stasjonen, som skulle sende “blindt”, dvs. uten at mottakerstasjonen skulle svare på meldingene.

Moursund fikk engasjert telegrafist Egil Lindberg som operatør, og fra begynnelsen av mai måned startet sendingene fra malerverkstedet til Alfred Nilsen, som nå var avsatt som ordfører.

Etter at Moursund hadde fått senderen, trakk han seg  tilbake fra arbeidet i “rådet”. Men han opprettholdt nær kontakt med  Thor L. Knudsen, Leif Broch og Sverre Larsen uten at de andre medlemmene visste det.

Radiosignalene fra Tromsø ble oppfanget i Stockholm og i Storbritannia, men det var ikke mulig å tyde de meldingene som Lindberg sendte. Om det var noe galt med koden eller radiosenderen ble aldri klarlagt.

Moursund, som sannsynligvis ble klar over at det var noe galt med koden eller senderen, sendte i løpet av sommeren Egil Lindberg og Sverre Larsen sørover til noen oppgitte motstandskontakter i Oslo og Trondheim. Men heller ikke dette førte til noe positivt resultat for sendevirksomheten. Derimot er det sannsynlig at de en stund hadde mulighet for å sende meldinger sørover med kurerer.

I begynnelsen av april 1942 var tromsømannen Einar Johansen blitt satt på land i Lyfjorden fra ei skøyte som kom fra Shetland. Han var i tjeneste for den britiske etterretningsorganisasjonen Secret Intelligence Service (SIS) og hadde meg seg to radiosendere. Han fikk innpass hos familien Ingebrigtsen i Bellvika som “gårdsgutt” og etablerte radiokontakt til London 30. mai med senderen “Upsilon”.  Hans kontaktmenn i Tromsø var faren, Harald Johansen og broren Bjarne samt brødrene Torstein og Reidulf Berg-Larsen.

Ved årsskiftet 1942/43 kom Moursundgruppen og “Upsilongruppen” tilfeldigvis i kontakt med hverandre, og de to gruppene smeltet sammen til en organisasjon som kunne gjøre bruk av det store nettverket av kontakter som Moursund tidligere hadde etablert.

Einar Johansen, som hadde fått tuberkulose under oppholdet i Lyfjorden, valgte da å overlate sin sender til Egil Lindberg før han via Sverige dro tilbake til England. Lindberg etablerte senderen i et hemmelig rom på loftet i hovedbygningen på sykehuset og derfra opprettet han kontakt med SIS i London i slutten av januar 1943.

I slutten av mars ble imidlertid etterretningsnettet i Tromsø brakt i fare da fiskekutteren “Brattholm” med fire menn fra Kompani Linge, som var utlånt til den britiske motstandsorganisasjonen Special Operations Executive (SOE), etter angiveri ble oppbrakt av tyskerne i Toftefjorden på Rebbenesøya.

Moursund og Knudsen hadde høsten 1942 hatt besøk av en mann fra England som skulle forberede en SOE-operasjon i Nord-Norge, men de var ikke kjent med at SOE hadde planlagt en operasjon i Troms våren 1943 hvor de skulle brukes som kontakter.  Etter forhør og tortur av mennene fra “Brattholm fikk tyskerne rede på at de to mennene var oppgitt å være kontaktmenn for SOE-gruppen.  De ble derfor arrestert 1.  april og plassert på Krøkebærsletta fangeleir.

Vel en uke senere lyktes det for Moursund under bevoktning å få oppsøke en tannlege for behandling, og her fikk han en kort samtale med sin kone. Han ba henne da om å informere Sverre Larsen og Alfred Nilsen om at han og Knudsen ville ta på seg at de var SOE-gruppens kontaktmenn, men at de ellers ikke ville gi tyskerne noen opplysninger som kunne sette etterretningsvirksomheten i fare.

Tyskerne gikk ikke videre med etterforskningen, men for Moursund og Knudsen fikk det fatale følger at de påtok seg å være kontaktmenn  for SOE-gruppen. Etter et opphold  i fangeleiren på Grini ble de sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland hvor de begge døde. Samme skjebne fikk også fiskerne Jenberg Kristiansen og Sedolf Andreassen som hadde lovet å hjelpe mennene fra “Brattholm”.

EPILOG:

Høsten 1943 kom Einar Johansen tilbake til Nord-Norge. Med  assistanse fra Egil Lindberg og hans hjelpere lyktes det da å opprette en SIS-sender i Alta. Senderen var plassert på veikontoret hos Karl Rasmussen med Torstein Raaby som telegrafist. Men i mai 1944 var tyskerne så iherdige i ettersøkningen av senderen at de to fant å måtte legge ned stasjonen.

Raaby kom seg over til Sverige mens Rasmussen ble tatt av tyskerne og ført til Tromsø hvor han ble utsatt for brutal tortur. Rasmussen, som to ganger hadde vært i Tromsø for å hente radioutstyr til Raaby,  og derfor sannsynligvis kjente navnet til Egil Lindberg eller noen av hans medhjelpere, hoppet den 16. juni ut fra Sipo-hovedkvarteret  i Bankgata og endte sitt liv for ikke å røpe det han visste.

Etter krigen reiste de mennene i Tromsø som hadde vært involvert i Moursund/Lindberg-gruppen en gravstein  på graven til Karl Rasmussen på Tromsø gravlund. Steinen har følgende inskripsjon: “Med takk for innsatsen i frihetskampen og troskap til døden mot medarbeidere.”

Samme takk hadde også Kaare Moursund og Thor L. Knudsen gjort seg fortjent til.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse