Illustrasjonsfoto: Colourbox

Fra munter likegyldighet til rettighetsbarnet

Et historisk tilbakeblikk på synet på barn

... for den nye tid har vi også tenkt at ordet barnevern er blitt slitt av tidens tann og forekommer oss passivt a la autovern

”Historien om barndommen er et mareritt vi først nå har begynt å våkne opp fra. Jo lengre tilbake i historien vi går, desto dårligere har omsorgen for barn vært, og desto oftere er barn blitt drept, forlatt, slått, terrorisert og misbrukt seksuelt”. Dette sier historikeren Loyd deMause i boka Barndommens historie fra 1974. Før reformasjonen, altså fram til midten av 1500-tallet, var ikke interessen for barnet som sådan særlig stor. Barn ble sett på som små voksne og de deltok i de voksnes aktiviteter, både i lek og alvor, uten noen spesielle tilpasninger fordi de var barn. Holdningen til barn ble karakterisert som «den muntre likegyldighet». Familien hadde ikke noen spesiell plass i samfunnet.  Likegyldigheten var et slags forsvar for den harde virkeligheten. Ethvert barn var et mulig tap.25% av barna døde før fylte ett år, 50% ble aldri fire år gamle.

Reformasjonen

Den første store forandringen kom med Reformasjonen. Som kjent spikret Martin Luther opp sine 95 teser om avlatshandelen på Wittenbergs kirkedør og som førte til at den katolske og den protestantiske kirke skilte lag og dermed delte kristenheten i to. Luthers innflytelse fikk konsekvenser for synet på barn også i Norge. Familien ble den eneste riktige livsførsel og troen på arvesynden gjorde barnet til Guds skjøre skapning som måtte beskyttes. Men barnet var også født ondt og det måtte styres vekk fra djevelens makt ved hjelp av en streng og voldelig barneoppdragelse. Barnet ble sett på som usiviliserte individer som måtte påtvinges selvbeherskelse og disiplin. Selv om den muntre likegyldigheten fra før reformasjonen skapte knallharde levekår for barn tok reformasjonen mye av friheten og verdigheten fra dem og gjorde dem til objekter for barneoppdragelse og skolering. Barnet måtte formes til moralske individer, løsrives fra djevelens makt og formes til gudfryktighet. Psykologisk ble friheten tatt fra dem ved hard fysisk avstraffelse, fysisk ble friheten tatt fra dem ved reiving og fastspenning i seler.  

Opplysningstiden

Opplysningstiden, som varte mellom den engelske og den franske revolusjonen (1688 til 1789), var preget av opprør mot alle autoriteter, spesielt kirke og stat. Fornuften skulle være rettesnor for alle livets forhold. Sannheten skulle ikke forvaltes av kirken, men av de nye naturvitenskapelige oppdagelsene. Dette fikk store konsekvenser for synet på barn. Arvesynden ble erstattet med den engelske filosofen John Lockes (1632-1704) «tabula rasa». Barnet ble født med blanke ark som skulle fylles gjennom utvikling og oppdragelse. Man tenkte seg derfor at foreldrene kunne forme barnet til nærmest hva som helst. Locke var kritisk til fysisk straff og rådet foreldrene til å belønne barnet med ros når det oppførte seg bra. Vi ser også de første tegn på barnefaglige vurderinger av barns atferd. Barnegråt ble tolket som at barnet trengte hjelp og omsorg i stedet for å være styrt av djevelens ondskap som måtte undertrykkes. Locke bidro til å bevege barneoppdragelsen fra Reformasjonens hardhet til et mer vennlig og empatisk syn på barn. Senere i det 18 århundre lanserte den franske filosofen Jean-Jaques Rousseau (1712-1778) ideen om at barn hadde en medfødt plan for sin utvikling. Barnet var ingen «tabula rasa». Foreldrene kunne ikke skape barnet i sitt bilde som John Locke hevdet. Barnet utviklet seg som følge av en genetisk bestemt modningsprosess som besto av fire stadier: spedbarnsstadiet, barndom, sen barndom og ungdom. Barnet ble i større grad sett på som en plante med gode indre muligheter som må få utvikle seg. Foreldrene rolle ble å hjelpe barnet til å mestre en krevende verden. Barneoppdragelsen ble forskjellig for allmuens barn og borgerskapets barn fordi den verden de skulle lære å mestre var forskjellige. Allmuens barn, som stort sett var bønder, måtte bli sunne og sterke mens borgerskapets barn skulle bli ledere og måtte oppdras til autoritet, ro og opphøyethet.

Metodene i barneoppdragelsen var preget av at barnet måtte lære seg konsekvensene av sine handlinger og det måtte være sammenheng mellom handling og straff. I et lite utdrag fra en tekst av Rousseau, gjengitt i Monica Rudbergs bok: Dydige, sterke, lykkelige barn fra 1982, sier han: «Hvis barnet knuser en rute må vinduet stå åpent dag og natt uten hensyn til at barnet blir forkjølet. Hvis barnet mot formodning knuser ei rute igjen må hardere midler til. Si da rolig uten å miste sinnet: Vinduene er mine. Jeg har satt dem inn og jeg akter å beskytte dem. Lukk barnet deretter inne på et mørkt rom. Ved da dette vanlige tiltak begynner han å skrike og lage bråk. Men ingen hører ham. Snart blir han trett og skifter tone. Han begynner å jamre seg og snøfte».

Barneoppdragelsen ble i denne tiden i stor grad overlatt til folket. Kvinnene skulle ta seg av barna men under veiledning av mannen. Selv i de bedrestilte familier overlot mødrene barna til tjenestefolk og barnepiker, til tross for at negative egenskaper hos barnet ble tillagt kvinenes påvirkning. Både unnselighet og flauhet, oppsetsighet og trass ble betraktet som resultat av kvinnenes oppdragelsesmetoder. Rousseau tillegger disse egenskapene kvinnenes mangel på konsekvens og fasthet. Han sier: «Snart vugger, snart klapper man det for å tilfredsstille det, snart truer, snart slår man det for å pålegge det taushet». De negative egenskapene hos kvinnen måtte derfor temmes mente Rousseau. De måtte stå under mannlig kontroll!

Et stort kapittel her kunne vi ha viet skolen og pedagogene, mange blant dem gode og fremsynte, og vår egen skolelov av 1739 skulle bekjempe uvitenhet og overtro. Det får bli med det. Vi kunne også tatt for oss «Barnets Århundre» som den svenske pedagogen Ellen Key ble berømt for å lansere året 1900. For det ble det jo. Norge lå i forkant takket være riksadvokaten Bernhard Getz som faktisk formulerte verdens første barnevernlov, Vergerådsloven av 1898 som fjernet uartige barn fra straffelovens lange arm. Ikke kunne vi straffe dem to ganger: først fordi de ikke fikk den barndommen de skulle ha, og dernest når vi så resultatet satte vi dem i fengsel. At hjelpe- og forbedringsanstaltene ble et mørkt barnekapittel var ikke vergerådsloven skyld.

Mellomkrigstiden

Hvis vi hopper til mellomkrigstidens Norge, domineres barneoppdragelsen av to faglige retninger. Det medisinske fokus ble forvaltet av leger som la vekt på hygiene, trening og ernæring – den sterke kroppen. Det psykologiske ble forvaltet av psykologer men de etterlignet medisinens tenkemåte og innførte begrepet «mentalhygiene». Medisinerne ivaretok den ytre kroppen mens psykologene tok seg av den indre hygiene. Stort sett levde de to profesjonene i fred og ro med hverandre.  

De la seg ikke bort i hverandres revir før psykoanalysen gjorde sitt inntog og fikk stor betydning for barneoppdragelsen. Harald Schjeldrups professorat i filosofi ble omgjort til professorat i psykologi i 1928. I begynnelsen var skepsisen stor. Man diskuterte om psykoanalysen var vitenskapelig holdbar. Debatten kuleminerte i Det medisinske selskap i 1932 med å la psykoanalysen til nød passere. Men psykoanalytikerne ble sett på som løse kanoner på dekk, og for å ha en viss kontroll med dem opprettet myndighetene en autorisasjonsordning i 1938. Men det som i utgangspunktet skulle virke restriktivt ble i stedet en legitimering av virksomheten og styrket psykoanalysens anseelse. Konsekvensene av psykoanalysens inntreden ble en strengere og mer autoritær barneoppdragelse. Tesen om at barnet var styrt av primitive drifter som måtte temmes rettferdiggjorde streng grensesetting dog uten bruk av fysisk avstraffelse. Men i dette bilde ble opprørstrang, trass og utagering forklart med innestengte driftskrefter som måtte få utløp. Streng grensesetting ble kombinert med akseptering av følelsesmessige utblåsninger, ja det ble sågar betraktet som sunt. Indre aggresjon og oppsamlet frustrasjon måtte ut. Først da ble personen rolig og harmonisk. Vi kjenner vel igjen rester av denne tenkningen i dag når vi sier at det er sunt med en utblåsning en gang imellom.     

Driftstesen førte imidlertid også til et mer liberalt syn på seksualitet og seksualopplysning. Seksualiteten skulle frigjøres og ikke hemmes. Lærer Knut Brekke reagerte voldsomt i Norsk Skuleblad nr 8 i 1938: ”Hypermoderne psykologer og psykiatere driver med ”åndelig kubisme” og ”psykologisk jazzmusikk”, og er et produkt av ”…noen ærgjerrige, enøyde jøder (som) har bygget opp et eget quasi-videnskapelig humbugsystem som takket være sitt materielle, driftsbetonte tilsnitt, - har oppnådd å få videnskapelig moteetikett a la marxismen”. Brekke var opptatt av forfallstendenser i samfunnet som han mente psykoanalysen og marxismen hadde ansvaret for. Men det var også en kamp mellom profesjoner. Lærer Brekke var motstander av at fysisk straff ble avskaffet i skolen i 1936. Han forsvarte lærerstandens «overlegne praktisk erfaring med barneoppdragelse» mot skrivebordsteoretikere som magister Skard, som våget å tråkke dem i næringen skriver Monica Rudberg i sin bok.

Men det oppsto et gryende opprør mot teorier om barnets «indre» liv som skulle få større betydning for synet på barn enn Lærer Brekkes raserianfall. Den mest framtredende opponent var Åse Gruda Skard som konsekvent tok barnas perspektiv. I boka Ungene våre fra 1948 har hun et avsnitt som heter «Den store ungen er sjalu». Utgangspunktet er at femåringen slår den to år gamle broren sin med «både hammer og stein». Moren hadde skjent og straffet uten at det virket. Åse skriver: ”Forslaget om at hun kanskje heller skulle gi den største en god klem og fortelle han at hun var glad i han, ble hun ikke særlig begeistret for: ”En kan da ikke kjæle med en som har gjort noe galt!”. Nei, det høres kanskje rart ut. Men det spørs jo ikke bare om hva han har gjort, men også om hvorfor han gjorde det. Og det var vel ikke så reint bort i veggene om den store trudde at veslebroren hadde tatt fra han den kjærligheten som foreldra pleide å vise bare til han før den nye broren ble født, og at det var derfor han var slem mot den yngre”.

Etterkrigstiden

Etterkrigstiden var preget av erfaringene fra nazistenes autoritære oppdragelsesfilosofi og underkuede barn. Åse Gruda Skard så sammenhengen mellom oppdragelsesfilosofi og barns utvikling. For å unngå fremveksten av nye autoritære regimer måtte barna bli trygge, selvstendige mennesker med respekt for seg selv og andre. Man kan si at autoritær ideologi med underkastelse og lydighet ble erstattet med målet om «det lykkelige barnet». Barnepsykologien fikk større betydning, men psykologi var ikke nok. I et foredrag i Mentalhygienisk forening i 1947 sa Skard: «”Nei, psykologi er ikke nok! Vikan ha massevis av kunnskaper i psykologi, og det hjelper oss ikke det granne, om vi ikke vet hva vi vil bruke dem til”. Målsetningen for barneoppdragelsen hos nazistene var å skape krigerske og sterke kropper med herdede viljer, som den kjente barnepsykiateren  Nic Waal uttrykte det.  En naturlig konsekvens av et slikt mål var bruk av fysisk straff. Nic Waal beskriver motsetningen mellom streng barneoppdragelse og demokratiutvikling: «Vi kan trygt si at det er en absolutt motsetning mellom en streng barneoppdragelse og et demokratisk oppdragelsesideal. Ris av barn er ikke noe bedre enn tyskernes tortur av fanger…. Den sterke og fryktløse holdt munn, men næret en dyp forakt og et glødende hat til dem som plaget dem. De nervøse og engstelige fikk panikk og føyde seg, men deres hat var ikke mindre. Tenk da hvordan barn føler det….”

Men barnepsykologene hadde sterke motstandere. I radioforedraget «kristne hjem»  i 1954 formanet biskop og professor Ole Hallesby, og utgiver av landets mest utbredte skrift, For Fattig og rik», alle norske foreldre til å rise sine barn med påstått ryggdekning i Bibelen.  «foreldrene må «…aldri, aldri glemme at det skal føre til det samme resultat for barnet, nemlig at dets egenvilje bøyes» sa Hallesby og er trolig den person i Norge som har betydd mest for legalisering av fysisk straff av barn.

Men barnepsykologien vant stadig mer terreng. Psykologisk kunnskap ble spredt gjennom faste spalter i dagspresse og NRK. Arbeiderbladet publiserte en spalte om barneoppdragelse redigert av Åse Gruda Skard fra 1946 og NRK sendte programposten «Foreldrenes kvarter». I ukebladet Allers kom «Huslegen» som tok for seg barnets kropp og signaturen «Idun» som skrev om livets problemer. Kanskje det mest kjente programmet var Kalle Fursts programserie «Mattis» i 1975 og 1977 der kan tok kamera med seg inn i dagliglivet til sønnen Mattis og som ble fulgt opp av en studiodiskusjon mellom Åse Gruda Skard og Magne Raundalen.  

Hardheten overfor barn skulle likevel vise seg å bli vanskelig å avvikle. Norge fikk forbud mot å slå barn i skolen allerede i 1936, året etter Finland som var det første land i verden med en slik lov. Men det skulle gå over 50 år før foreldrenes rett til fysisk avstraffelse av barn hjemme ble opphevet i 1987. Men grensene for det strafferettslige ansvaret var fremdeles uklart. I forarbeidene til loven ble det gjort unntak for «mer lempelig irettesettelse som innebærer en rimelig avpasset bruk av fysisk makt overfor barn». Denne uklarheten fikk Høyesterett til å uttale i 2005 at «det ikke rammes av straffeloven om foreldre i oppdragelsesøyemed tildeler sine barn lettere klaps». Klapsedommen fikk sterk kritikk fra fagmiljøene.

Det er et paradoks at loven mot å slå barn i skolen gikk igjennom uten så mye som en protest. Lærerne klaget ikke over å miste et «pedagogisk verktøy», foreldrene var vel tilfredse. Ingen spurte barna, men vi vet svaret! Men at det skulle bli en kamp som tok over femti år før samme lov ble gjort gjeldende for hjemmet, er ganske ufattelig. Og egentlig planla departementet at loven av 1987 skulle bare gjelde hvis man slo barnet så det ble skadet. Men da tente professor Anders Bratholm på alle pluggene og kunne fortelle dem at slik lov hadde vi allerede fra 1687! I Christian den V lov sto faktisk dette: «Hvis foreldre sønderslår deres legeme og ødelegger deres helbred skal de straffes som om det var en fremmed som gjorde det.». I 2010 ble Barneloven til slutt endret slik at alle former for fysisk og psykisk vold ble eksplisitt forbudt, også i barneoppdragelsen.

Ny kunnskap om barn

Vergerådsloven av 1898 ble først avløst av Barnevernsloven av 1953! Senere ny lov i 1992 med opprettelse av fylkesnemndene for de alvorlige sakene og omsorgsovertagelse, og nå var det kunnskap om barn og familie og bedre hjelp som dominerte i tenkningen om barnevernet. Ny kunnskap om «den bruksavhengige hjernen» hvor forskerne slo fast at det var erfaringene som bygget den siden kun 15% av nervecellene var ferdig-koblet ved fødselen gjorde at vi lanserte begrepet «Barnehjernevernet». Og for den nye tid har vi også tenkt at ordet barnevern er blitt slitt av tidens tann og forekommer oss passivt a la autovern, så vi har laget en liten gruppe som har lansert en ny betegnelse for den norske barnebeskyttelsen. Vi foreslår at den skal hete TFO – Trygg og Forsvarlig Oppvekst. Får vi din støtte?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!