Foto: Colourbox

Nabo i krig og fred

Body bilder: 
Fra den blodige borgerkrigen i 1918. Bildet viser en del av krigens seierherrer, de «hvite», ved likene til noen av deres slagne motstandere, de «røde». Foto fra Store Norske Leksikon / NTB
En kombinasjon av «overbefolkning» i hjembygdene, epidemier, uår og frykt for russiske krigshandlinger førte til mennesker i tusentall søkte fra Finland til Nord-Norge fra sluten av 1600-tallet. Dette bildet, et postkort fra Svenska turistforeningen, viser kvener ved Kiruna i Sverige tidlig på 1900-tallet.
Finnenes Vinterkrig mot Sovjetunionen skapte sterk sympati på norsk side og knuste langt på vei bildet av et truende "Stor-Finland" i nord. Senere ble den brente jords taktikk i Lappland og Finnmark/Nord-Troms et skjebnefelleskap for befolkningen i begge land. Foto: Ukjent
President Kekkonens «badstudiplomati» og omfattende mellommenneskelig samarbeid over grensen – innen idrett, kultur, reiseliv – bidro sterk til å glatte ut sikkerhetspolitiske spenninger mellom Norge og Finland i etterkrigsårene. Foto: Yle
Det er også forståelig at den årlige markeringen av Finlands selvstendighetsdag i Finland har artet seg som en stillferdig hendelse.

6. desember 1917 erklærte den finske Riksdagen Finland som en selvstendig stat, men mot et betydelig mindretall. Splittelsen i Riksdagen hadde sin bakgrunn i den uro som var i samfunnet både økonomisk og politisk mot slutten av første verdenskrig. Russland hadde nylig opplevd revolusjon der bolsjevikene hadde kommet til makten. I Finland nøt bolsjevikene betydelig sympati. Samtidig var det dyrtid i landet, med rasjonering på levnetsmidler.

Finland hadde alt lenge hatt et sterkere sosialdemokratisk parti enn de øvrige nordiske land. Under riksdagsvalgene i 1916 oppnådde partiet flertall, slik at den nye regjeringen, «senatet», ble ledet av sosialdemokraten Oskari Tokoi fra mars 1917, uten at den politiske spenningen i landet ble mindre.

Mot slutten av krigstida hadde det oppstått et slags maktvakuum i Russland, som ble utnyttet av finnene, som i første omgang etablerte et såkalt «selvstendighetssenat», ledet av den konservative P.E. Svinhufvud, som høsten 1917 foreslo for Riksdagen at Finland skulle erklære selvstendighet og at den nye staten skulle bli republikk. Både nabostatene i Norden og de øvrige vesteuropeiske statene nølte med anerkjennelse før Lenins regjering hadde sagt sitt. Den sovjetiske anerkjennelsen kom 31. desember, og raskt ut på nyåret fulgte Frankrike, Sverige, Tyskland, Østerrike-Ungarn, Hellas, Norge og Danmark etter.

Men selvstendigheten skulle koste det finske folk dyrt. I januar tok sosialistene over makten og fordrev den valgte regjeringen ledet av Svinhufvud til Vaasa, og borgerkrigen var et faktum. Det ble et blodig oppgjør mellom hvite og røde fram til våren 1918, som endte med hvit seier og med general Gustaf Mannerheim som seierens triumfator. Under krigen falt nærmere 7 000, noen flere røde enn hvite. 8 400 røde ble henrettet etter summariske rettsoppgjør i krigens kjølvann. 12 500 omkom i fangeleirer av sult og sykdom. Og 13 000 krigsforeldreløse barn og 7 000 barn av internerte røde havnet i barnehjem. Det er ikke å undres over at borgerkrigen har kastet lange og bitre skygger i Finland nyere historie. Det er også forståelig at den årlige markeringen av Finlands selvstendighetsdag i Finland har artet seg som en stillferdig hendelse. Men tenner et lys i vinduet, man samles til et måltid, det holdes noen taler, man ser på fjernsyn at presidenten hilser på folk. Kontrasten er sterkt til 17. mai i Norge.

Etter borgerkrigen ble så endelig det statlige styresettet etablert, men i første omgang ikke helt i tråd med selvstendighetserklæringen. En tysk prins, Friedrich Karl av Hessen, ble nemlig valgt til finsk konge, som et utslag av nære finsk-tyske relasjoner under borgerkrigen. Men prinsen takket nei, og mange i Finland trakk et lettelsens sukk da det jo snart ble klart at Tyskland gikk mot et nederlag i verdenskrigen. Dermed falt man tilbake til republikken, og den første valgte president i Finland ble K.J. Ståhlberg. Svinhufvud måtte vente til 1930-tallet før han fikk bekle embetet.

Men Finland fantes også før selvstendighetserklæringen og hadde en lang historie særlig som norsk nabo i nord. Fra slutten av 1100-tallet til 1809, i nærmere 700 år, var Finland Sveriges «østlige halvdel», og i hele dette tidsrommet fantes også betegnelsen Finland, sammen med Suomi, og for øvrig en rekke andre betegnelser. Ja, forbindelsene går enda lengre tilbake i tid, til sagatida der både Ottar beretning og islandske sagaer forteller om kontakt mellom nordnorske høvdinger og finsk-ugriske stammer, som kvenene og deres Kvenland.

Gjennom hele «svensketiden» var det samhandling mellom innlandet og kysten, mest fredelig, men noen ganger også mindre fredelig. I senmiddelalderen bistod karelerne handelsstaten Novgorod i dens ekspansjon nordover i Lappmarkene og mot Nord-Norge i striden om handel og naturressurser, tiden har da også vært kalt «karelerkrigenes tid». Omkring 1600 var det flere kriger, mellom Sverige og Russland og mellom Sverige og Danmark-Norge som utslag av strid om hegemoni over de grenseløse områdene i nord. Finske bondesoldater tilhørte alltid svenskekongens kjernetropper.

Men fredelig sameksistens var langt mer vanlig. Fra tidlig på 1300-tallet til begynnelsen av 1600-tallet bidro birkarlene sterkt til dette ved sine handels- og skattereiser på kryss og tvers av Nordkalotten, helt til «lappmarkedene» ved Ishavet, fra Skibotn i vest til Varanger i øst. De var storbønder ved Bottenviken og i Tornedalen med privilegier fra svenskekongen innen handel og skattelegging. I Nord-Norge ble de kalt kvener, trolig fordi de kom fra et område som fortsatt ble omtalt som «Kvenland» og fordi flertallet av dem hadde finskspråklig bakgrunn. Enkelte av birkarlenes følge valgte også å slå seg ned i Troms og Finnmark, likeså en og annen som hadde deltatt sesongvis i «saltvannsfiske» ved Ishavet.

Fra slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet begynte den finske bondekoloniseringen av Lappmarkene å utvide seg over vannskillene, i første omgang til elvedalene i Finnmark og fjordbunnene i Nord-Troms og Vest-Finnmark. Bakgrunnen var en kombinasjon av «overbefolkning» i hjembygdene, epidemier og frykt for russiske krigshandlinger og soldatutskrivning, særlig under den store nordiske krig. I Sverige ble utflytterne omtalt i moraliserende vendinger som rømlinger som sviktet fedrelandet. I Nord-Norge ble de mottatt med åpne armer som et viktig tilskudd til bosetting og landbruk i de tynt bosatte områdene som snart skulle få riksgrenser. Den første kom i 1751 mot Sverige og Finland fram til Sør-Varanger, den andre i 1826 da grensen ble trukket fram ti Pasvik og Grense Jakobselv.

Sveriges tap av Finland til den russiske tsar i 1809 ble en milepæl også for forholdet mellom  Norge og Finland, likesom for forholdet mellom Sverige og Finland og for forholdet mellom Russland og de to skandinaviske statene. Tornedalsfinnene ble nå en minoritet i Sverige. Og både i Norge og Sverige ble finnene og kvenene, som nå kom i tusenvis til Nord-Norge,  koblet til den vesteuropeiske oppfatningen om «den russiske fare», at Russland hadde aggressive og ekspansjonistiske planer om de vestlige nordområdene, noe som forskingen i ettertid har vist ikke stemte. Men oppfatningen var så seiglivet at den ble et «belief system» over flere generasjoner av generaler, diplomater og politikere. I dette bildet ble kvenene i Nord-Norge mistenkeliggjort: Siden de kom fra det tsaristiske storfyrstedømmet Finland, var de ikke «egentlig» russere? I tilfelle konflikt, ville de være lojale mot Russland eller mot sitt nye hjemland? Det rådende bilde var at de ble tegnet som potensielle femtekolonner. Ett utfall ble en streng assimilasjonspolitikk, som etter hvert fikk navnet «fornorskningspolitikk», som også rammet samene.

Etter Finlands selvstendighet ble forholdet mellom Finland og Norge enda mer anstrengt utenrikspolitisk, selv om det også var mange former for samarbeid og kontakt. Spenningen skyldtes i hovedsak en kollisjon i synet på grenseområdene mellom de sto statene. Finland ønsket adgang til havet, legitimert av tidens europeiske «korridor»-tenkning og ideen om naturlig «Lebensraum». Norge ønsket utvidelse av sitt territorium både øst for Pasvik, i «Ishavsvinkelen» øst for Skibotn og også i Utsjok-Enare-området, både av militære og økonomiske grunner og som utslag av Norges «ishavsimperialisme», der etter hvert også Spitsbergen og Grønland kom til. Ved Ishavet kom imidlertid Finland Norge i forkjøpet ved innlemmelsen av Petsamo i 1920. Gjennom hele resten av mellomkrigstida ble norsk (konfidensiell) politikk en «avskjerming» overfor Finland og økt overvåking av kvenenes «psykologiske dragning mot Finland». I tillegg fant det sted en oppdemming overfor arbeid finske nasjonalistiske organisasjoner – og læstadianske predikater – drev blant kvenene. Frykten på norsk side var spredning av ideer om «Stor-Finland» og sammenknytning mellom «utenlandsfinnene» og Finland.

Den finske regjerningen tok avstand fra slike ideer. For den var det maktpåliggende å knytte seg nærmere sine nordiske naboer og befri seg fra det gamle bildet av Finland som russisk vasallstat. Det er symptomatisk at Finland var toneangivende i etableringen av Foreningene Norden på denne tida.

Vinterkrigen knuste langt på vei trusselbildet, med sterk sympati for Finland, også med norske frivillige i krigen og med omfattende innsamlingsaksjoner av allslags nødvendig utstyr, og ved å ta imot flykninger fra krigen over grensen i nord. Under «fortsettelseskrigen» i 1944 kom Norge og Finland på hver side i verdenskrigen. Men under den tyske tilbaketrekningen gjennom Lappland ble de finske våpen vendt mot tyskerne og slik ble nordmenn og finner på sett og vis våpenbrødre. Den brente jords taktikk i Lappland og Finnmark/Nord-Troms ble et skjebnefelleskap for befolkningen i begge land.

Under den kalde krigen ble i noen grad de gamle spenninger mellom våre to land gjenoppvekket, med bakgrunn i seigheten i de gamle og kjente trusselbilder: Finlands vanskelig forhold til Russland/Sovjetunionen – som et land mellom øst og vest og mellom blokker – og en intern potensiell trussel ved kvenene og finske statsborgere i Nord-Norge. Ett eksempel på det siste var det såkalte «finneregisteret» med om lag 2000 navn over personer som det ble holdt øye med. Et annet eksempel er at Nord-Troms og Finnmark ble unndratt fra den passfriheten i Norden som ble avtalefestet på 1950-tallet. På 1970-tallet ble unntaksbestemmelsen opphevet og «finneregisteret» makulert.

Gjennom mye av etterkrigstida var det utenriks- og sikkerhetspolitisk en kollisjon mellom finske og norske preferanser, først og fremst som et utslag av norsk Nato-tilknytning og Finland som nøytral stat, men med en «vennskaps- og bistandspakt» med Sovjet i 1948. Det er for øvrig symptomatisk at straks etter Sovjet-regimets sammenbrudd, sa Finland opp avtalen, i 1991. Norges «nordiske balanse»-politikk kom ofte i konflikt med Finlands forslag om nordisk nøytralitet og nordisk atomfri sone.

Slik president Kekkonen uttrykte det, fantes det på denne måten et «norsk problem» for Finland. På den andre siden fantes det også et «finsk problem» for norske politikere. Enkelte episoder gjorde Kekkonen rasende, som en karikaturtegning i Nasjonen i 1977 av Kekkonen som Bresjnevs båndhund ved grensen i nord. Men finsk «badstudiplomati» og omfattende mellommenneskelig samarbeid over grensen – innen idrett, kultur, reiseliv – bidro sterk til at en fredelig sameksistens mellom våre to land aldri var truet. Det er også kjent at det midt under den kalde krigen av et betydelig samarbeid mellom norsk og finsk etterretningsarbeid, som det var partipolitisk, ikke minst mellom de sosialdemokratiske partiene. Kekkonen opplevde for øvrig store triumfer i det internasjonale sikkerhetspolitiske arbeidet ved Helsingfors-avtalene i 1962 og 1975. Og under avdukingen av Kven-/Innvandrermonumentet i Vadsø i 1977, sammen med kong Olav og kong Carl Gustav, bidro han utvilsomt til forsoning og tillitsbygging.

Etter den kalde krigen har Finland orientert seg sterkt både vestover og globalt, gjennom EU-medlemskap, innen Barentsregionen, det sirkumplare samarbeidet og ikke minst i internasjonalt freds- og forsoningsarbeid. Det var rett og rimelig at Martti Ahtisaari, tidligere president i Finland, fikk Nobels fredspris i 2008. Kekkonens drøm om prisen til Finland hadde endelig gått i oppfyllelse; drømmen om Finland som fredsnasjon, mellom øst og vest og globalt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer