Politikken må abdisere i et samfunn så lite at det stort sett bare er venner og venners venner som styrer – med unntak kanskje av Daniel Skjeldam.

Hurtigrutesjefen, Daniel Skjeldam, truer med å flytte Hurtigruten til Eidkjosen, og har sendt en liten tsunami av en baugbølge opp til Rådhuset der visjoner visstnok skal være mangelvare og dialog med en betydelig turist- og næringslivsaktør totalt fraværende, om vi skal tro Skjeldam. Å skyte på politikerne er det enkleste man kan gjøre. Man er garantert å treffe blink. Få er større og enklere målskiver. Men den iherdige trønderen som har fått selveste Hurtigruta som ansvarsområde, bør også vokte seg. Tsunamien mot Rådhuset kan komme i retur.

Krestjan styrmann

Han fikk meg forøvrig til å tenke på historien fra den nordnorske humorbibelen, «Vett og Uvett», om gammelprosten og han Krestjan styrmann. Gammelprosten hadde innkalt styrmannen fordi han hadde fått høre at han var så fryktelig til å banne når han kommanderte mannskapet. Prosten mente at Krestjan på den måten satte seg selv, mannskapet og «det ham betroede gods» i fare når han i dårlig vær påkalte hinmannen selv, eller som prosten kalte det: «Når Herrens finger røre de dybe havsens grunde.»

Ingen kremting

Prostens irettesettelse fikk fart på Krestjan styrmann. Han steig frem på gulvet og tok til motmæle:

«Det kan nok gå an førr Dokker, prost, førr om Dokker står på stolen og kjæften førrskjær sæ førr Dokker, så kan Dokker slå en kræmt i han. Det bli’kje sållessen fær mæ, nei. Når æ ska løpe galeasen i havn mens høgrokket plystre i vevlengan*, då bli det ikkje førr mæ å slå en kræmt i han. Då må gluntan ha et ord, og det må være vesst og.

Etter denne talen ble begge de to herrer ganske så stille. Kretsjan visste liksom ikke hvor han skulle gjøre av seg, og prosten var også tydelig påvirket, men noe måtte han jo si, og da kom det:

«Han synes at være vel forfaren udi sitt sømanskab, men han bør dog betenke hva vi her haver talt om. I alle fall i maksveir.»

Konsertsamarbeid

Jeg synger i et kor, og hver sommer har vi i mange år fått holde midnattskonserter i Ishavskatedralen. Konserter som Hurtigruten kjøper. Midnattskonsertene går hver dag hele året, og takket være hurtigrutepassasjerene er det mange musikere og sangere i Tromsø som får et levebrød. Det er et fantastisk samarbeid og enda bedre er det at passasjerene, når de skal oppsummere hvilke opplevelser de likte best fra turen, er midnattskonserten i Ishavskatedralen alltid topp fem.

Kajakk neppe topp fem

I fremtiden vil Hurtigruten altså busse konsertpublikummet nesten to mil til kirka i dalen!? Jeg spår Midnattskonsertenes død. I stedet skal det bli tilbud både om padling i kajakk, rafting og skikjøring på taket av praktbygget som planlegges i Eidkjosen. Da må Skjeldam kanskje også bytte ut passasjerene og ikke bare anløpsstedet. Nå kan det jo hende at alle kajakkinteresserte passasjerer på Skjeldams egen alder var igjen ombord da vi holdt våre konserter, men en ting er sikkert: Det var ikke mange av de 150 - 200 passasjerene vi så som ville vært i stand til å padle, enn si hadde hatt interesse for det.

Med all respekt for passasjerene som så absolutt utgjør et kvalifisert konsertpublikum fra store deler av verden: Gjennomsnittsalderen, og den fysiske tilstanden er ikke slik at jeg ville satset mange kroner på padleårer og skibakke. Kanskje heller ingen topp fem-opplevelse å øve på eskimorulle for folk godt over pensjonsalderen.

Politiske rustbobler

Skjeldam vet hva han gjør når han retter skytset mot kommunepolitikere underlagt demokratiets langsomme lov. Han skyter og treffer både ordføreren, styrelederen i Tromsø havn og den nyvalgte lederen for byutviklingskomiteen, Brage Larsen Sollund. De faller skadeskutte og reiser seg vaklende mens kruttrøyken fra Skjeldams baugkanon langsomt driver nordover sundet.

De første dagene etter kraftsalven hadde han også nyhetsbildet i sin hule hånd. Politikerne er kraftløse, uforutsigbare, uten evne til samarbeid og dessuten grådige, livsfarlige rustbobler på Hurtigrutens blanke skrog der de krever inn en havneavgift på fem og en halv million kroner pr. år – rundt en femtedel av det Skjeldam selv fikk i lønn og tilleggsgoder her om året. Dessuten har de tillatt seg å bygge en havneterminal Hurtigruten ikke har bedt om.

Taus informasjonsdirektør

Litt pussig er det at Skjeldam profilerer både nytt prosjekt i Eidkjosen og kritikken mot Tromsøs politikere sammen med tidligere informasjonsmedarbeider, nå prosjektleder, Stein Lillebo, mens informasjonsdirektør, Anne Marit Bjørnflaten, er taus og fraværende. Kanskje skyldes dette hennes nære fortid som stortingsrepresentant for Troms og Ap. Kanskje det ennå er så kort tid siden hun var politiker at hun var uegnet til et slikt frontalangrep. Og kanskje hadde hun heller ingen stor lyst til å kaste stein på sine venner i Rådhuset, der hun sitter – midt i glasshuset. Nå overtar jussen denne problemstillingen som spå ofte før der. Politikken må abdisere i et samfunn så lite at det stort sett bare er venner og venners venner som styrer – med unntak kanskje av Daniel Skjeldam. Og motet han har vist med sitt utspill, det fortjener han litt ros for.

Trenger kart

Ombord i hurtigrutene – oppe i styrhuset har kapteinen full oversikt. Foran seg har han sofistikerte kart og datamaskiner som tar Hurtigruta langs en komplisert kyst. Rammes skipet av vanskelig vær, sørger stabilisatorer, formet som små bevegelige vinger under vannflaten, for å holde skuta mest mulig stabil. Kanskje kunne det være en idé å installere noe lignende på direktørkontoret. Et slags kart som direktøren kan navigere etter når han blir så engasjert at han får lyst til sette full fart mot nærmeste undervannsskjær.

Må kunne navigere

Hurtigruten er den sterkeste merkevaren vi har.  Men uvettige utspill, trusler og bråk, kan også sette dette i fare. Å rive ned et omdømme er enklere enn selv en hurtigrutedirektør kan forestille seg, enten det handler om å klippe fortøyningen til Tromsø sentrum eller å satse på passasjerer som heller vil padle enn å gå på konsert. «Evig eies kun et dårlig rykte» sang Henning Kvitnes og konkluderte med at det beste han kunne gjøre var å strekke ut ei hand. Ingen dum idé.

Navigare necesse est, sa de allerede på Julius Cæsars tid, og ennå i dag er det en sannhet: Man må kunne navigere – også om man sitter på land inne på et direktørkontor.

*Vevling: Taustige festa på vantet ombord i seilskuter som mannskapet bruker når de skal entre riggen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Jeg liker å bo litt utenfor tettbebygde strøk, og skulle aller helst bodd et stykke fra veien ved et vann i skogen. Man drømmer seg litt bort når man er ute på tur og passerer ensomme hytter, ofte med bilvei frem. Å bo der i stedet for i et boligfelt må da være drømmen for mange!

0
4

De aller fleste ansatte med direkte pasientkontakt gjør en utmerket jobb ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN): Løper, smiler, pleier, måler, trøster, medisinerer, lindrer og helbreder.

0
0