En strukturendring hvor større deler av avkastningen tilbakeføres til FoU vil skape en næring med større inntjening og økt konkurransekraft.

Diskusjonene om oppdrettsnæringen er preget av steile fronter. På den ene siden er miljøutfordringene åpenbare. Bare bekjempelse av lakselus kostet næringen fem milliarder kroner i 2015. Arealkonflikter i fjordene, rømming, bilder av «søppelberg» under merdene og syk fisk utfordrer oss. På den andre siden skaper akvakulturnæringen arbeidsplasser og store eksportverdier for Norge. Et Norge som må utvikle nye næringsveier i en tid med mindre inntekter fra oljen. Det er også mye god helse i fisk. I en verden som trenger mer sjømat og proteiner er det økonomisk og moralsk riktig å høste mer fra havet. Det må selvfølgelig skje på en bærekraftig måte. Så vi må klare begge deler: løse miljøutfordringene, samtidig som vi høster mer.

Først et globalt blikk. Verdiskapningen fra havet er beregnet til utrolige 2500 milliarder USD. Det gjør verdenshavet til den sjuende sterkeste økonomien og sånn sett burde havet vært «tilstede» på G7-møtene. Sytti prosent av jordas overflate er dekket av hav, 80 % av verdens befolkning lever nært havet og er avhengig av det. Nitti prosent av verdens handel foregår på havet. Med et voksende folketall ser mange at fremtidens matbehov og krav til matsikkerhet ligger i det blå elementet. Samtidig truer klimaendringer, ulovlig fiske og forurensning helsetilstanden til havet. Det vil kreves en samordnet internasjonal innsats å sikre en bærekraftig forvaltning, ikke minst fordi store havområder ligger utenfor kyststatenes jurisdiksjon. Vi må finne balansen mellom vern og bruk, den blå veksten må være grønn.

I dag er hver tredje fisk som ligger på tallerkenen ulovlig fisket. Klarer vi å strupe det urapporterte, uregulerte og illegale fisket (IUU) på verdensbasis, slik vi gjorde det i Barentshavet, vil mye være gjort. I tillegg benyttes kun ¾ av fisken, resten kastes. Det kan vi neppe fortsette med. For det tredje, skummer vi i dag bare fløten av havets biomasse. I framtiden må vi både fiske dypere (mesopelagisk) og høste andre arter, f. eks. krill, raudåte, tang og tare.

I Norge er landarealene bedre utnyttet enn norske farvann der det høstes kun én prosent av den totale biomassen som produseres. Ved å høste eller dyrke lenger ned i næringskjeden kan vi øke tilgangen og uttaket på biomasse betraktelig. Årlig produksjon av krill og raudåte i våre farvann utgjør fire til åtte ganger verdens totale, årlige fangst av fisk. Men siden disse artene utgjør det biologiske grunnfjellet i havet, er det avgjørende at en slik høsting er kunnskapsbasert og bærekraftig. Ellers kan økosystemet overbelastes og skade den blå åkeren.   

Potensialet for vekst og verdiskapning i både oppdrettssektoren og fiskeriene er stor, den er beregnet til å ligge 5-6 ganger over dagens nivå. Men miljøutfordringene og arealkonfliktene må løses før denne veksten kan realiseres. Naturlige grep for å få til dette er at oppdrettsnæringen beveger seg fra fjord til kyst og sannsynligvis fra åpne til lukkede havanlegg. I dag er lukkede løsninger kostbare, men det kan vise seg å koste enda mer å ikke gå i den retning. Lukkede anlegg kan løse både sykdoms- og forurensningsproblematikken. Når vi har etablert et nullutslippsregime for oljeindustrien, må det vel være mulig å klare det samme i oppdrettsnæringen?

Forskning, innovasjon og bruk av ny teknologi vil utgjøre nøkkelen til framtidig suksess. Dette er samfunnsmessige kostbare investeringer, men de gir god avkastning på lengre sikt. Norske kompetansefortrinn som kan nyttes til økt verdiskapning fra havet står i kø: bioteknologi, havbruk, avanserte fiskerier, sensorteknologi, bioprospektering og havforvaltning. I dag er avkastningen i oppdrettsnæringen stor, og insitamentet for FoU magert. At kortsiktig profitt trumfer høsting av en evigvarende ressurs er ingen god situasjon. En strukturendring hvor større deler av avkastningen tilbakeføres til FoU vil skape en næring med større inntjening og økt konkurransekraft. Norges fortrinn ligger i å være teknologisk i front.

Å ha eierskap til globale knapphetsressurser gir fortrinn, men stiller også store krav til ansvarlighet. Får vi til den blågrønne balansegangen, oppnår vi sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft. Havet har vært den viktigste livsnerven for Norge i århundrer. Nå skal et nytt kapittel i havets historie skrives. Det krever at vår havkompetanse forvaltes samlet og klokt i det som meget vel kan bli havets århundre. Steile fronter vil være en hemsko for utvikling. Skyttergraver egner seg dårlig for samhandling og balansert utnyttelse av fellesskapets ressurser. Vi er ikke tjent med en marin ulvedebatt.  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det har vært mye diskusjon om sametingspresidentens nyttårstale, fordi den var på norsk og ikke på samisk. For meg som ikke snakker samisk var det en ærlig og god tale, som også viste behovet for en styrket satsning på samisk språk og kultur.

0
109

Kommentator Tone Jensen i Nordlys har sterke meninger, men få og svake tanker. I en kommentar i  Nordlys 16. januar under tittelen ”Det grønne skiftet – en politisk floskel” serverer hun en usedvanlig tynn suppe basert på en artikkel hun har lest i VG.

2
80