Frp kan lene seg tilbake

Det er fascinerende hvordan Frp og Sylvi Listhaug lykkes med å sette innvandring på dagsorden i valgkampen. De andre partiene og mediene må forholde seg til en regi Frp skaper. Og Frp kan lene seg tilbake, og som alltid være sikre på at når strategien lykkes, er det et sirkus partiet tjener på.

I sak er det uakseptabelt når Sylvi Listhaug, overraskende nok med støtte fra statsminister Erna Solberg, tar til orde for å bryte ned tillitsforholdet mellom lærere og elever i grunnskolen. Det ser altså ut til at Regjeringen vil at lærere skal rapportere til myndighetene dersom de har mistanke om at asylbarn reiser på ferie til hjemlandet med sine foreldre. Kan det som måtte være igjen av det dannede, verdikonservative Høyre gå god for dette?

Det fremstår som ganske uklart hvilken instans Listhaug mener skal være lærernes «føringsoffiserer». Oppfordringen til en enkelt yrkesgruppe om å rapportere om mistenkelige reiser, får automatisk tankene til å gå til temmelig tvilsomme regimer. En norsk grunnverdi kan dette forslaget ikke sies å representere.

Det er bare en ting å si, og det er at den slags kultur for angiveri ønsker vi ikke å skape i den norske skolen der barna våre har tilhold. Barn må og skal alltid slippe å stå til ansvar for valg deres foreldre måtte ha gjort, et prinsipp som må være ufravikelig.

At Listhaugs forslag i tillegg bryter grunnleggende med lærernes strenge taushetsplikt og rokker ved grunnmuren i den norske rettsstaten, er noe statsråden, som selv har vært lærer, vet utmerket godt.

Men utspillet hennes overrasker likevel ikke. Det er for det første et varsel om den tøffe retorikken vi har i vente fra et «fristilt» Frp som ifølge meningsmålinger havner utenfor regjeringskontorene etter valget.

Men utspillet hos NRK er først og fremst nøye planlagt og gjennomtenkt i den løpende valgkampen, der Listhaug ønsker å forsterke bildet av Frp som det klart strengeste partiet når det gjelder innvandring og integrering.  

Det er det Frp helst vil at vi skal tro, selv om det ikke er riktig når det gjelder den faktiske norske politikk som er vedtatt i Stortinget. Der baserer en streng asyl- og innvandringspolitikken seg på en tverrpolitisk konsensus.

Det Frp imidlertid vet, er at de andre partiene helst ikke vil snakke høyt om at tyngdepunktet i norsk innvandringspolitikk har flyttet seg mange hakk, i kjølvannet av den europeiske migrasjonskrisen høsten 2015. I allefall ikke Arbeiderpartiet, som er nødt til å balansere mellom sin egen sterke og innvandringsliberale venstreside, og velgergruppene som pendler i grenselandet mellom seg selv og Frp.

Den knugende motviljen som finnes både i Høyre og Arbeiderpartiet når det gjelder en åpen drøfting av problemene og utfordringene knyttet til innvandring og integrering, er nå Listhaugs beste kort. 

Hvis det er slik at befolkningen oppfatter innvandring og integrering som en viktig sak, er det et dårlig signal at de store partiene viker unna. Hvis man over tid ønsker å styrke sentrum, og svekke polarisering og ytterfløyene i norsk politikk, tyder erfaringer fra andre land på at en slik berøringsangst kan være helt feil medisin. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det er vel et tegn på at man eldes, - det at man ser seg tilbake og sammenlikner ”før og nå.” Jeg har lenge hatt meninger om innvandring og integrering, - og det var ikke alltid like greit. De siste 3 til 4 årene har det imidlertid skjedd en endring.

0
15