Nei, nei og kanskje...

Mange ordførere tenker på egen posisjon. Det er i hvert fall få som har argumenter som taler for en sammenslåing, konstaterer Roger Alex Hansen.

Det jeg savner er de gode, konkrete begrunnelsene, ikke bare følelser.

Temaet reform har to forklaringer. Det betyr både forandringer og forbedringer. Altså noe som er dårligere og noe som er bedre. Tolker vi resultatene fra valgene rundt om i landets kommuner synes førstnevnte å bety noe som er dårligere enn det vi har. Hva som blir resultatet, kan vi bare si noe om etter at reformen er innført. Det er kanskje den usikkerheten folk sliter med.

En mindre reform var grensereguleringen i Nord-Troms i 1964. Da ble Karlsøy fastland til det vi i dag kjenner som Ytre Lyngen, en integrert del av Lyngen kommune som fikk tilført vel 1200 nye innbyggere. Hvordan karlsøyværingene så på denne tvangsreguleringen skal være usagt. Hva jeg minnes, er at karlsøyværingene ikke jublet. Nå er alt glemt og folketallet i Lyngen er per d.d. igjen nede på 1964-nivå. Det folketallet er m.a.o. mistet to ganger. Riktig nok har vi kjent på noen gnisninger mellom ytre og indre Lyngen som seg hør og bør. Min konklusjon er likevel at dagens Lyngen er en samkjørt kommune med gode offentlig tilbud, et velfungerende privat næringsliv og mindre gode fylkesveier. Men unntak finnes.  

Lyngen hadde ei stund tre alternativer. Ett som var Lyngefjord-alternativet, ett annet som var Tromsø-alternativet, og et tredje som var Lyngen alene. Det siste stusser jeg på, men er det å fortsette som i dag et reformalternativ. For å ta det siste først: Det stemmer dårlig med begrepet reform at en kommune vil slå seg sammen med seg selv og ingen andre. Det bør heller ikke ses bort fra innbyggertallet som ikke bør være under 10 000, selv om unntak kan gjøres. Da er vi tilbake til Tromsø-alternativet, som Lyngen har takket nei til. Jeg tror det vil gi Fylkesmannen og Stortinget mulighet til å slå Lyngen sammen med en annen kommune – og mest sannsynlig med Tromsø. Lyngenfjordalternativet gir ca. 7500 innbyggere, også det for lite, men kan kanskje bli godkjent med nød og neppe. Men også det har Lyngen sagt nei til, nå sist med tillegg av et «kanskje».

Nei, nei og kanskje har ordførerne rundt om i landet sagt lenge, noe de selvsagt kan gjøre. Men særlig opplysende for innbyggerne sine er det knapt. Så nå sier også et flertall av folket nei. Men det er også regjeringens ansvar. Den har bidratt med lite informasjon. Mistilliten til reformen har vokst og fått mange navn. Det mest brukte er sentraliseringsreform. Jeg tror at mange – men ikke alle ordførerne – i stor grad tenker på egen posisjon. Det er i hvert fall få som har argumenter som taler for en sammenslåing. Det jeg savner er de gode, konkrete begrunnelsene, ikke bare følelser. Hver ordfører har og et ansvar for å se landsdelen vår under ett, vi har og en felles interesse.

Å si at en kommunesammenslåing med Tromsø gjør kommunen vår til en utkant i utkanten er i beste fall vås. Vi er – og har vært nettopp det – til alle tider. Ikke noe galt med det. Men når en ordfører i en lite kommune er villig til å bli enda mindre ved å gi fra seg ei hel bygd med 400 innbyggere, og likevel håper å fortsette som egen kommune er han ikke i realitetens politiske verden. Men måtte han vinne over makten i denne saken – skjønt det tror han vel neppe sjøl. I Nord-Troms er vi alle i utkantens utkant, men vi er og gode naboer som bør kunne fortsette å være det i framtiden uansett kommunenavn. Det er uvesentlig. Et udebattert men viktig argument mot reformen er selvsagt at vi ikke vil spille poker om vår lokale identitet. Dette bør regjeringen ta inn over seg. Mye av den mistilliten mange har til reformen er nettopp det. Mange er kort og godt lei av å bli flyttet rundt som identitetsløse vandrere i eget land. Det slipper man i maktens senter og andre storbyer.

Åpenbare ulemper med sammenslåingen vil være at kommunene fortsatt kommer til å miste innbyggere dersom nye arbeidsplasser ikke skapes i et raskt nok tempo. Det er åpenbart her sentraliseringseffekten myndighetene regner med ligger. Å stå alene som i dag vil uansett føre til fortsatt nedgang i folketallet. Jfr. Karlsøy-Lyngen erfaringen.  

For Lyngen kommune vil effekten av Ullsfjordforbindelsen være et pluss dersom Tromsø blir et valg. Folk kan bo i Lyngen og jobbe i Tromsø. Det vil og måtte regnes med økt press på etterspørsel etter tomter, hytter og boliger, noe som vil medføre økte priser på eiendommer. Det er kanskje en fordel.

Jeg tror regjeringen ser på stort som mye bedre enn smått. At statens utgifter innenfor rettsvesen, kriminalitet og forurensning i storbyene er enorme, nevnes ikke. I så fall burde den brukt mer tid på å dokumentere fordeler og ulemper og ikke kun trusler om dårligere økonomi og mindre kompetent arbeidskraft til små kommuner. Påtvunget grenseflytting og tap av identitet er heller ikke veien å gå. For Lyngen mener jeg  Tromsø beste «nødløsning» og Lyngenfjordalternativet nest beste «nødløsning». Det er vel de valgene i har.                   

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse