BOLIGSTANDARD: Neida, dette er verken et bilde fra «Sinnasnekkern» eller «Norges verste hjem». Det er et glimt av den nedslitte brakkeriggen på Nansenveien på Sør-Tromsøya like før den ble stengt av fylkeslegen. Nå kan planen om et boligløft for de svakeste bli utsatt i Tromsø kommune. (Foto: Ole Åsheim)

Kalddusj i et av verdens beste land

Jeg tror ikke våre aller svakeste ble spurt da verdens beste land skulle kåres.

De vinner sjelden i budsjettene, men er allerede verdensmestere i å vente.

Om det ikke var for den siste Britiske Legatum Institutes-kåringen, hadde mange av oss gått rundt og trodd vi fortsatt bor i verdens aller beste land. Nå må vi ta gullskjeen ut av munnen. Den harde sannheten er at vi  vi bare har andreplassen. I verden. Sølv er nederlag, sa skøyteløperen  Knut «Kuppern» Johannessen. Sølv er tap. Men har man tapt om man ikke en gang får være med på banen? 

Spør Tromsøs aller svakeste, og du vil få svar. De utviklingshemmede og deres familier vet hvordan det føles å bli oversett gang på gang. Og nå har de blitt skjøvet ut på sidelinja igjen. Da neste års kommunebudsjett for Tromsø kommune nylig ble lagt fram, hadde administrasjonssjef Britt Elin Steinveg med seg forslag om kutt og utsettelser i kampen mot de blodrøde tallene i kommuneøkonomien. 

I dokumentmappa bar hun på budsjettsprekk på investeringer på 206 millioner og underskudd på driften i helse og sosial på nærmere 100 millioner. Det må strammes inn. Prioriteres om. Skyves på. En foreslått utsettelse:  Bygging av omsorgs- og avlastningsboliger for utviklingshemmede. Pytt, er det så nøye da?
Det fine med de svakeste gruppene, er at de sjelden lager så mye bråk. Tromsøs svakeste har stått uten et permanent avlastningstilbud de siste 30 årene. De vinner sjelden i budsjettene, men er allerede verdensmestere i å vente. I fjor ble det enda mer prekært. Da ble det midlertidige tilbudet de hadde i Nansenveien nedlagt etter ordre fra fylkeslegen. Det var rett og slett helseskadelig å oppholde seg i de nedslitte lokalene. Et provisorisk bygg som ble brukt som hjem. Brått ble det stengt. Tromsø kommune måtte finne løsninger raskt. 

Blant løsningene: En bolig som de kjøpte på det private boligmarkedet - og som ble ombygd til å kunne huse noen av brukerne. En kostbar løsning på et problem man hadde vært klar over lenge. Men må man, så må man. Men først når man må, gjør man det. Mangelen på logikk i dette er nok bare oppsiktsvekkende for dem som synes behandlingen av utviklingshemmede er viktig. De er åpenbart ikke så mange. Det er derfor de få som bryr seg aldri må tie stille. 

Mens de svakeste venter, bør verdens nest beste land ta seg sammen. Det er stor mangel på boliger for  utviklingshemmede over hele landet. Hvor mange voksne som bor hjemme med foreldrene, vet man ikke. Og det er sjelden noen spør. Myndighetene har ingen oversikt og politikernes interesse for voksne utviklingshemmede virker noe laber. Det skyldes kanskje at gruppen er liten. Det skyldes kanskje like mye at den er kostbar.  Det skyldes kanskje at politikerne sjelden får så mye kred fra et stort publikum om de kjemper de svakestes sak. Dessuten mangler de svakeste sterke lobbyistgrupper som roper ut. Ikke det at foreldrene er ressurssvake. Neida, de er bare totalt utslitte. De står jo på døgnet på tamp for sine voksne barn. Av kjærlighet, ja. Men også for at de har ikke noe annet valg. 

Snart skal tromsøværingene få bade i landsdelens kuleste badeland som blir så mye dyrerere enn man trodde: Tromsøbadet. Stas det, for oss som lever A4-livet og kan ta oss ungene under armen og skvise inn et lite bad i et ellers tett fritidsprogram. Jovisst har budsjettsprekken strødd badesalt i såret. Men bading skal det bli.  Vi har allerede sett skissene, tegnet med gullpenn. Bare synd at det er mange andre viktige investeringer som drukner på veien.  Bare synd det virker som de utviklingshemmede taper nok en gang. Endelig skulle det gjøres et løft for dem i Tromsø. Nå er det usikkert når det blir noe av. 

Jeg kjenner noen som ikke har levd A4-livet en eneste dag etter at de ble foreldre. Her om dagen snakket jeg med en av dem. Hun har vært en fantastisk og brennende annerledesmamma i over 20 år. Men også annerledesmødre kommer til den dagen da barna skal flytte ut. Hun hadde hørt at pengene til bolig var satt av. At den lille familien var prioritert. Tryggheten finner hun i at det blir trygge rammer. At boligen blir tilpasset. Nå frykter hun at pengene drukner i et badeland på toppen av Tromsøya. 

Hun sier det ikke vil være noen overraskelse. Hun sier hun vet hvor hun bor: I en by som alltid prioriterer noe som skal vises fram.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse