Gruveprosjekter som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomme og som strider mot urfolks opparbeidede rettigheter kan ikke realiseres.

I kronikken «Vi må utvinne mineralene i nord» av 2. januar får NHO sine regiondirektører i Nord-Norge seg til å hevde at mineralutvinning i våre områder er forutsetningen for det grønne skiftet. Riktignok henger det meste sammen i dagens globaliserte samfunn, men å framstille en gammel ikke-fornybar bergverksindustri som svaret på det grønne skiftet er i beste fall et retorisk bedrag. Det tjener ikke annet formål enn å legitimere at industrien kan fortsette akkurat som før. Dette representerer nettopp det motsatte av et skifte.

Sápmi har tatt en historisk stor belastning av mineralnæringens virksomhet. Fra våre områder har det vært produsert mer mineraler enn hva som har vært brukt her. Selv om mineraler er viktige i en moderne verden betyr ikke det at alle gruveprosjekter kan realiseres.

Et gruveprosjekt innebærer utvilsomt store ikke-reversible arealinngrep, forurensing og miljøskader. I tillegg fortrenger det eksisterende evigvarende og bærekraftige næringer som havbruk, fiske, utmarksbruk og reindrift. Gruveprosjekter er derfor ofte ikke samfunnsøkonomisk lønnsomme. I samiske områder kommer i tillegg gruveprosjekter lett på kant med samenes rett til fortsatt kultur- og næringsutøvelse. Alt dette er for eksempel tilfellet for Nussir ASA sine gruveplaner i Repparfjord.

I en analyse utarbeidet for Næringsdepartementet i 2013 slår Vista Analyse fast at potensialet for verdiskaping i mineralnæringen i Nord-Norge fram mot 2030 og 2050 er lavere enn for alle andre samfunnsområder. Noe annet er ikke å forvente ettersom gruveindustrien er gjenstand for rask automatisering og robotisering av arbeidskraften. Gruvedrift i Nord-Norge er samtidig ensbetydende med innskrenking av lokal demokratisk medvirkning, økt aksept for miljøskader og mangelfull ivaretakelse av urfolks rettigheter.

Gruveprosjekter som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomme og som strider mot urfolks opparbeidede rettigheter kan ikke realiseres. Jeg hadde håpet at NHO, og ikke minst NHO i Nord-Norge, hadde tatt dette inn over seg i stedet for å kaste fram fantasitall om milliardverdier og retoriske knep om klimavennlighet.

NHO burde spørre seg hva som faktisk skal til for at mineralnæringen kan utvikles med respekt for miljø og menneskerettigheter. De siste årene er det utviklet sterke internasjonale verktøy gjennom FN og OECD for hvordan næringslivet selv skal ta ansvar for å respektere og styrke miljø og menneskerettigheter. Ikke minst gjelder dette for utvinningsindustrien og dens virkninger for urfolk. NHO i Nord-Norge må åpne øynene for dette framfor å spille ut en politisk retorikk som neppe gjør annet enn å forsterke konflikter, noe som i det lange løp øker risikoen for investorer.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

I lederen den 19. mai konkluderer Nordlys med at en mulig sannhets- og forsoningskommisjon ikke er noen vei å gå for samer. Den til og med «virvler opp motsetninger».

0
172

I motsetning til radarparet Fjellheim og Magga mener jeg at vi tåler en sannhetkommisjon. Vi tåler det som individer. Vi tåler det som samfunn og som folk.

16
458