Selv om fortolkning av minnemateriale kan by på utfordringer, velger jeg å støtte meg til det fremfor den gode Niemi.

Bør vi som fellesskap forholde oss til fornorskningen? Bør vi i så fall samle oss om en felles samtale om det som vil måtte begynne et sted, eksempelvis med en sannhetskommisjon? Eller kan fornorskningspolitikken enkelt og greit privatiseres? Bør de som opplever ubehag og smerte av den, knipe igjen munnen og la oss andre være i fred?

Dette er de sentrale spørsmål som nå drøftes, og som flere stemmer har uttalt seg om i debatten. Deriblant kommer Einar Niemi som er nestoren i historikermiljøet ved UiT Norges Arktiske Universitet med en par kronikker med sine innspill. Riktignok sier han at han ikke vil snakke om selve saken, men å ta noen debattanter, deriblant meg i skole.

Mange ting kan kommenteres ved det innlegget, og Katri Somby har påpekt flere ting. Jeg vil påpeke tre ting.

1. Var samisk språk dødt som dagligspråk?

Når det gjelder om hvorvidt fornorskningspolitikken ikke lyktes helt, påstår Niemi: “Den lyktes da heller ikke helt; samisk (og kvensk) forsvant ikke som dagligspråk.”

Niemi tar feil. Jeg våger å komme med en annen påstand: Samisk, finsk og kvensk forsvant som dagligspråk i mange områder. Dette er ingen bagatell i fornorsknignshistorien. Konnotasjonene i Niemis utsagn viser en neglisjering og bagatellisering av konsekvensene av språktap. Porsanger, der jeg kommer fra, var enda i min mors barndom på 1950-tallet en flerspråklig kommune. De fleste i hennes generasjon hadde samisk, finsk eller kvensk som morsmål. I min generasjon har vi så og si alle norsk som morsmål. Sentrale spørsmål til dett er hvorfor og hvordan skjedde dette bruddet i språkoverføringen?  

Et bilde på språktapet i Porsanger er en episode fra midten av 1980-tallet. Da var det en så stor sensasjon at et barn i grunnskolen i Lakselv hadde samisk som morsmål, at Norge rundt lagde en reportasje om denne eleven. Foreldrene var for øvrig fra Karasjok.

2. Hvordan bør vi forholde oss til folks erfaringer?

Fornorskningsprosessen kan betraktes ut fra et myndighetsperspektiv og et opplevelsesperspektiv. Velger vi myndighetsperspektivet møter vi spørsmål som: Hva ønsket myndighetene? Hvilke midler tok de i bruk? Var midlene formålstjenlige? Når vi skal sette oss inn i dette perspektivet, vil vi måtte ty til arkivstudier. Arkivstudier fordrer visse metodiske grep som teksttolkning og noe tolkning av kontekstene. 

Hvis vi skal sette oss inn i opplevelsesperspektivet, møter vi spørsmål som hvordan opplevde folk møtet med fornorskningspolitikkens ulike vesen? Hvordan opplevde foreldre at barna ble fratatt dem? Hvordan opplevde barna å bli sendt hjemmefra, å bli avskåret fra språk og hjemlig hverdagsliv? Hvordan opplevde de fornedrelsene som møtte dem på internatet? Hvordan opplevde de større barna når de mindre gråt av hjemlengsel? Hvordan opplevde internatpersonalet det å måtte administrere disse tøffe eksistensielle situasjonene?  Når vi skal sette oss inn i dette perspektivet, må vi ty til minnematerialet. Dette skyldes at småpikenes tårer har ikke funnet veien til arkivene. Derfor vil historiemiljøet i sine arkivstudier og jakt på statistiske nyanser ikke få øye på dem. Der den faglige ydmykhet mangler, der frembringes ingen ny kunnskap.

Mange i min mors generasjon var barn som ble tatt fra sine foreldre og internert på internat fra de startet på skolen. De som bodde lengst unna kom hjem kun i skoleferiene. På skolen og internatet var det ikke noe valg om hvilket språk som skulle snakkes, det skulle snakkes norsk. Niemi skriver at samisk aldri ble forbudt i skolen, men var tillatt som hjelpespråk. Vet Niemi hvordan språkinstruksene som han viser til i praksis ble håndhevet, selv om de ikke eksplisitt forbød bruken av samisk som hjelpespråk?

Niemi vil avvise beretninger som dette. Han disser ned minnemateriale som kilde. Dermed blir vi stående ved Niemi selv. Vet Niemi hvilken virkelighet de barna som ikke hadde norsk som morsmål levde i, på skolen og på internatet? Selv om fortolkning av minnemateriale kan by på utfordringer, velger jeg å støtte meg til det fremfor den gode Niemi. 

3. Angår fornorskningen fellesskapet eller bare de som fikk sår av den?

Hvis vi velger å privatisere ansvaret for og opplevelsen av fornorskningen, kan det gjøres ved   at ansvaret for språktapet enkelt og greit tilskrives samiske foreldre som har valgt bort kulturtilhørigheten.  

Hva var årsaken til at de fleste i min foreldregenerasjon “valgte“ å ikke snakke sitt eget morsmål til sine barn? Var dette et “privat og frivillig” valg?

Privatiseringen kan også gjøres ved at opplevelsene av tap og smerte gjøres små, relativiseres og opplevelsene bagatelliseres. Niemis kommentarer om troverdigheten til minnemateriale og fortolkningen av det kommer farlig nær. 

Velger vi privatiseringens vei, slipper de sentrale myndighetene unna oppmerksomheten for at de i sin tid formulerte som mål at den samiske kulturen skulle ryddes unna. Det skulle bli omelett, og noen egg måtte knuses da.

Velger vi å samle å ta et felles løft om disse viktige temaene, er det vanskelig å tenke seg en bedre strategi enn en sannhetskommisjon, som man allerede har høstet noen erfaringer med i både Sør Afrika og Kanada. Det er bare så synd at historikermiljøet ved UIT med Niemi i spissen og med resten av miljøet der som heiagjeng nå virker å ekskludere seg fra det videre arbeidet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Sandra Borch (SP) er stadig er ute og arresterer folk, senest Justisministeren, så nå er jeg lysten på å bruke samme arrestmetoden på henne og SP.

11
1,220

SV vil innføre en nasjonal regel som sikrer skolene flere lærere, og dette kravet støttes av lærerne selv.

0
8