Mange norske kunstnere har en litt for stor hang til å sutre over det offentlige når de ikke klarer å leve fett av den kunsten de bedriver

I perioden 2005 til 2009 økte den rødgrønne regjeringen kulturbudsjettet med to milliarder kroner, selvsagt til stor jubel fra Kultur-Norge og alle det involverte. Målet var å få budsjettet til å utgjøre én prosent av det samlede.

Likevel viser det seg at kunstnerlønninger samtidig har gått ned under det samme regimet, selv uten blåblå drahjelp. Det er noe råttent i kulturstaten Norge.

Onsdag ble det lagt frem en nesten 200-siders rapport for kulturminister Thorhild Widvey, som blant annet viste at kunstnere tjente 9 prosent mindre i 2013 enn i 2006, mens folk flest har gått 23 prosent opp i lønn i samme periode. Det er selvsagt alarmerende, og ikke minst en tanke overraskende.

Debatten om statlige tilskudd i kulturlivet er dessverre preget av en nokså fastlåst dogmatisme på begge sider av velferdsstatens elv av oljepenger.

Mens den ene siden mener at all kultur som ikke finansieres hundre prosent ved billettsalg og kommersielle utregningsmetoder er dødfødt, og dermed må legges ned, er det samtidig altfor mange innad i kulturlivet som har en naiv idé om at det er Statens ansvar å berge all kultur som ikke lønner seg, uansett hvor marginal den er, og uansett hvor lite den appellerer. Begge ideer er like håpløse.

Undertegnede har et ganske ambivalent forhold til utøvende kultur og kulturpolitikk. To tiår med konsertarrangering og tett jobbing mot musikkbransjen har gitt relativt godt innsyn i deler av bransjen, og det er ikke alt med bransjen selv jeg finner like tiltalende.

Blant annet har mange norske kunstnere en litt for stor hang til å sutre over det offentlige når de ikke klarer å leve fett av den kunsten de bedriver, som de av åpenbare årsaker selv mener er dritbra greier.

Og, klart, noen ganger, ja ofte, er verden veldig urettferdig.

Bra band folk overser eller ikke skjønner før etter deres samtid, flotte festivaler – med bra, noble og utarbeidde konsept – som ikke overlever på grunn av lave besøkstall, filmer med bred appell som flopper, velskrevne bøker som ikke når nok lesere og så videre.

Kulturhistorien, også i moderne tid, er brolagt med av slike eksempler man kan bli mer enn deprimert av å tenke på.

Og derfor trenger også kulturen litt drahjelp her og der. Selvsagt skal det satses penger på kultur. Selvsagt skal Han Stat sørge for at det frigjøres midler til kulturelle produkter og tilbud som flere får glede av.

Det er i dag alt fra teatre, oppsatte musikkstykker, turneer, poesi og litteratur til billedkunst og danseforestillinger vi neppe hadde kunnet boltre oss i hadde det ikke vært for statlige overføringer.

Og det er bra og viktig at det produseres kunst og kultur som sparker opp, ned og til alle sider. Det finnes attråverdig kultur utenfor Melodi Grand Prix, VG-lista og filmverdenens råeste blockbustere.

Men det er ingen menneskerett å drive med kultur. Det å for eksempel spille i band er ikke noe du kan gjøre og samtidig regne med at kommer til å bli levebrødet ditt, hvis du ikke takler å tryne om du skulle mislykkes.

Du kan selvsagt sitte i en krok og mene at bandet ditt er misforståtte genier, at du er en uforløst mesterhjerne som burde bade i statlige tilskudd, at du er fremtidens Mozart, Leonardo da Vinci, John Lennon eller Mark Twain, for all del, men det er ikke statens jobb å tilfredsstille egoene til alle som har høye tanker om seg selv innen kultursektoren.

Da hadde vi svidd av hele oljefondet på pussemiddel til selvbestaltede kunstnergeniers glorier, bare i løpet av det kommende by: Larm. Å komme ned på bakken kan også være en verdifull lærdom.

Det er likevel ikke noen automatikk i at flere statlige kroner til kultur = flere glade og lykkelige kunstnere = mye mer og bedre kultur.

Nå er det i overkant klisjéfylt å tro at kunstnere trenger å ha det fælt for å levere bra kunst, svært mye av verdens flotteste kunst og kultur er skapt av hedonistiske mangemillionærer, men det er ikke nevneverdig smartere å tro at de bli spesielt bedre av å bli kastet penger etter heller. Det blir kanskje til og med enda verre.

I tillegg er det et eller annet veldig ironisk med at landet som mer enn noe annet har vært det kulturelle lokomotivet for hele den vestlige verden (og store deler av resten av verden), altså USA, mer eller mindre lar kulturen seile sin egen sjø.

Å si at amerikansk kultur på generell basis er lavmål, og således mangler kunstig åndedrett fra staten, er dessuten betydelig mer pinlig og ødeleggende for den som sier det enn det er for den amerikanske kulturen.

Men Norge er ikke USA, mest på godt og minst på vondt. Likevel spyler vi altså inn mer penger i kulturen, samtidig som inntektene til de som faktisk lager kultur, altså utøverne, går ned i lønn i et samfunn der – enn så lenge – resten av borgerne har gått nesten en firedel opp i lønn på under ti år.

Da er man selvsagt nødt til å spørre hvor i helvete alle disse pengene har blitt av, for det er jo ingen som har stjålet dem, selv om de mest konspirasjonskåte nok tror det også.

Den ovennevnte rapporten støtter således Kulturutredningen 2014, som viser at de økte overføringene til kultursektoren i størst grad har tilfalt kulturinstitusjonene i stedet for utøverne.

Og her ligger nok mye av det som lukter råttent gravd ned. Administrasjon, byråkrati og komiteer er som kjent ikke billige i drift.

Jeg har ingen belegg for å hevde at spesifikke personer snylter og heller i seg honning fra krukka av det milliardstore kulturbudsjettet i Norge, men det er likevel betimelig å spørre om ikke en større andel av de statlige bevilgede pengene til kultur heller burde tilfalt utøverne enn byråkratiet som forvalter dem.

Kulturrådet, Music Export Norway og jeg vet ikke hva de heter alle sammen, har sikkert et og annet å gå på i organisasjonsslanking og effektivisering, for her har nok lønningene fulgt det øvrige samfunnet og vel så dét.

Det er også god grunn til å tro at oppblomstringen av diverse kulturhus rundt om i landet også har et kommende potensial i å trimme bort noe byråkratisk flesk.

Men de er neppe spesielt enige selv.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Vårt samfunn er i stadig utvikling.

0
0

I anledning årets stortingsvalgkamp, så har den såkalte verdidebatten blitt viet ekstra oppmerksomhet. For «verdipartiet» KrF er selvsagt det en gylden anledning til å få fram budskapet om de «kristne verdier».

4
96