Ingen hadde større visjoner om et samlet Nord-Norge enn nettopp disse aller lengst sørfra i landsdelen

Det finnes lange historiske linjer og dype røtter i forestillingene om Nord-Norge som en egen og særegen del av landet vårt. Og noen ganger ser vi også langt tilbake i tid at sentrale myndigheter i praktisk politikk tok konsekvensene av dette, som da kongen av Danmark-Norge i 1804 gjorde landsdelen til et eget bispedømme, faktisk før Nord-Norge-navnet var blitt oppfunnet. Mathias Bonsach Krogh, med sete på Alstahaug langt sør i landsdelen, ble – i mangel av et fellesnavn – titulert biskop over Nordlandene og Finmarken.

Men vi må til andre halvdel av 1800-tallet for å finne konkrete fortellinger om drømmen om Nord-Norge som samlet region, en drøm som sett i norsk historisk kontekst er makeløs, skjellsettende, visjonær, ja i samtida må den også ha blitt opplevd som både søt og våt. I løpet av to til tre generasjoner ble denne drømmen materialisert gjennom faser som nærmest er tatt ut av vår egen tids lærebøker i samfunnsvitenskap om modeller og teori i regionalisme og regionalisering, som f.eks. teorien til Stein Rokkan og Seymore Lipset om sentrum og periferi, der regionen bygges opp gjennom tre faser, fra motkultur og symbolisme, via forhandlinger til gjennomslag for konsesjoner fra sentralt hold i form av overføring av politisk makt og økonomiske virkemidler. Eller teorien til den finske geografen Anssi Paasi om fire faser, som begynner med regional elites symbolisme og som ender med regional autonom institusjonsbygging. Eller teorier om forholdet mellom sentralmakt og the Celtic fringe i Skottland.

Det er flere bemerkelsesverdige omstendigheter rundt manifesteringen av denne drømmen. Det ene er at den ble skapt av en nordnorsk gruppe av studenter, kunstnere, politikere og næringsdrivere i Kristiania, altså det vi kunne kalle en diasporagruppe i hovedstaden, samlet rundt Nordlændingenes forening, stiftet i 1861, den aller første forening i hovedstaden av den typen som etter hvert ble kalt bygdelag. Dette var enestående i Norge, men ikke internasjonalt. I europeiske hovedsteder – i Berlin, Wien, Praha – satt tilsvarende grupper og drømte om den hjemlige provins og dens rettmessige plass i den framvoksende moderne nasjonalstaten, som syntes å kvele det regionale mangfoldet. I argumentasjonen ble det, også fra den nordnorske diasporagruppen, hevdet at rettferdig regionbygging var en forutsetning for fullføringen av nasjonsbyggingen – region og nasjon var bundet sammen i et skjebnefellesskap.

Det andre bemerkelsesverdige er at i om lag én generasjon var nordlendingene alene i landet om den regionale drømmen og bevisstheten om nødvendigheten av regionbygging. I 1902 kom den første etterfølger, sørlendingene og oppfinnelsen av regionnavnet Sørlandet, likeså ved en elitegruppe i hovedstaden, og vi vet at prosjektet var direkte inspirert av nordlendingene. Det tredje bemerkelsesverdige jeg vil trekke fram, er den nesten uforståelige systematikken og seigheten i det nordnorske regionalismeprosjektet og – vil jeg også hevde – resultatene og virkningene, som vi fortsatt ser i dagens debatt. Heller ikke på disse punktene kan andre regionalismeprosjekter i Norge, som kom etter hvert, måle seg med det nordnorske, som bl.a. historikeren Dag Hunstad har vist i en doktoravhandling og i flere artikler.

La oss så kort skissere hva som skjedde og forutsetningene for det. Når kausalsammenhenger skal utredes, må en historiker av og til faktisk ta høyde for det lunefulle ved historien, der ulike typer sammenfall virker overrumplende. De internasjonale ideologiske forutsetningene var der. Men uten rette personer til rett tid vil jo aldri noe hende. Og de rette personer var der, samlet i hovedstaden, de aller fleste fra fattige fiskerbondekår, men begavelse var ingen mangelvare. Veien til Christiania hadde for mange gått via Nord-Norges eneste høyere læreanstalt, lærerseminaret i Tromsø. Og hvilke navn, alle med gjenlyd i både norsk og nordnorsk historie den dag i dag: Ole Tobias Olsen (etter hvert lærer, prest, folkeminnesamler, ordfører, ingeniør, mest kjent som «Nordlandsbanens far»), Elias Blix (professor i teologi, statsråd, salmedikter – forfatter av «Å eg veit meg eit land»), Anton Christian Bang (tok den første norske doktorgrad i teologi, professor og biskop i Bjørgvin), Sivert Nielsen (stortingsmann og stortingspresident), Richard With («hurtigrutas far»), Ole Olsen, rikskjent komponist. Sett i lys av dagens strid og debatt om regionreformen og Nord-Norge, er det et særlig interessant trekk at de aller fleste av disse nordnorske pionerene var helgelendinger og saltværinger, fra Rana, Dønna, Gildeskål. Ingen hadde større visjoner om et samlet Nord-Norge enn nettopp disse aller lengst sørfra i landsdelen. Og det må tilføyes: Snart fikk regionbyggerne sterk støtte fra nok et nordnorsk disasporamiljø, nemlig nordnorske emigranter på prærien i USA, samlet i Nordlandslaget der over – og blant også dem finner vi at kjernetroppene bestod av helgelendinger og saltværinger, anført av professor og forfatter Ole Rølvaag fra Dønna.

Hva var så målsettingen? Selv om et fullt utviklet regionalistisk program først kom i mellomkrigstida, var de overordnede mål klare fra første dag, basert på en dikotomi- og asymmetriteori: Det var en dyp dissonans mellom sentrum og periferi, i makt, innflytelse, hierarkiske og stereotype oppfatninger om kultur og folkegrupper, i utviklingsmuligheter og modernisering, ja i selve friheten. Rettferdighet var et påkrevet middel for Nord-Norges framtid som moderne og likeverdig del av riket. Og veien til likeverdighet minner ikke så lite om dagens problemstillinger: Moderne kommunikasjoner og annen infrastruktur, utdannings- og kulturinstitusjoner, overføring av statlige forvaltningsoppgaver, næringspolitiske tiltak som sikret sysselsetting og bosetting, herunder nye næringer, ikke minst turisme (med fra starten av!). Og ikke minst: Nord-Norges rettmessige plass nasjonen kunne bare ryddes dersom landsdelen stod samlet med én stemme.

Første fase var en symbolfase, som skulle synliggjøre landsdelen som en ambisiøs og moderne region. Navnedåpen var aller første skritt. Flere alternativer ble nøye vurdert. Det vanlige var jo bispedømmenavnet Nordlandene og Finmarken, som tommelen snart ble vendt ned for – «den klodsede sammenstilling». Saganavnet Hålogaland falt også, mest fordi det vekket tilbakeskuende, heroiserende og eksotiserende følelser, om gullalder og med gullalderdrømmer – selv om det må sies at historien etter hvert kom til å bli brukt for alt den var verdt. Og vi vet i detalj i et brev hvordan Nord-Norge kom til, ved stamkafeen til nordlendingene i Hotel Royal ved Jernbanetorget i 1884. Navnet var egentlig genialt, som Narve Fulsås har påpekt: Den grunnleggende nordlige dimensjonen, men samtidig med løfte om integrasjon i riket – og ikke minst: Det var nytt og framoverskuende. På denne måten var Nord-Norge en konstruksjon, og de nordnorske pionerene moderne instrumentalister; her er det lite å finne om støa og sjarken.

På den annen side kunne denne skapingen ikke skje i et vakuum – her fantes da også klare forhåndsforestillinger og historiske rammebetingelse om opplevd fellesskap. Og regionbyggingen som nå tok til, viser forbløffende mange tegn på opplevd fellesskap, også på tvers av de mange spenninger som jo fantes i landsdelen, mellom fiskerbønder og nessekonger, mellom den voksende arbeiderklassen og industrieiere, alt snart eksponert i politiske kamper anført av arbeiderbevegelsen som jo opplevde sitt definitive gjennombrudd i Nord-Norge like etter århundreskiftet.

Symbolfasen kulminerte med 100-årsmarkeringen av Grunnloven i 1914 da nordlendingene utnyttet jubileet til det ytterste: Nå var tida kommet for at landsdelen ikke lenger «lå bak hundrede Mile,/ for Alverden gjemt. Selv Landets Brøn trodde vi halvt var til,/ men visste det ei bestemt./ Og noget saa stedt til Hvile –/ nei noget saa haapløst glemt!» (Som det heter i «Nordlandskantaten» laget samme år på Knut Hamsuns tekst, tonesatt av Bodø-komponisten Fridtjof Andersen). Nå var da også Nord-Norge-navnet tatt i utstrakt bruk. Finansieringen av de mange tiltak, som fargerike publikasjoner og brosjyrer, kart osv., ble ikke minst sikret gjennom generøse pengegaver av den styrtrike grosserer Oscar Sundt i Oslo, opprinnelig fra Lofoten, kanskje den største av alle nordnorske patrioter gjennom alle tider. Hans telegramadresse forteller sitt, den var helt enkelt: «Nord-Norge». Nordlendingene hadde for øvrig rundt jubileet latt seg særlig provosere av en tale som statsminister Gunnar Knudsen hadde holdt, der han omtalte Nord-Norge som «avkrog», i motsetning til Sør-Norge som var, «som enhver vet, landets kjerne».

Andre fase er så fra om lag 1920 til 1940, med faglig informasjon om landsdelen og ikke minst programmatiske krav overfor sentralmyndighetene, innen kommunikasjon (også flyplasser!), utdanning (gymnas, flere lærerskoler og ikke minst et eget nordnorsk universitet, i Tromsø, lansert i 1918), museer, arkiv, en rekke tiltak for å stimulere og modernisere næringslivet, herunder støtte til næringslivsmesser, den første i Bodø. Denne fasen er også karakteristisk ved at regionbyggingen ikke lenger bare ble drevet av et elitemiljø i Oslo. Mer og mer overtok interesser i landsdelen. De to største avisene her, Nordlys og Lofotposten, konkurrerte om å benevne seg sjøl som «hele Nord-Norges avis», «landsdelens talerør» o.l. Og nordnorske personligheter på den nasjonale scenen fulgte opp, som Norges fremste historiker, Halfdan Koht, opprinnelig fra Tromsø, som skrev utsynsartikler der han trakk linjer fra den nasjonale til den regionale oppvåkningen – «nu stiger Nord-Norge frem». Der var ikke tilfeldig at han var med på å stifte Norges første regionale lokalhistoriske tidsskrift, Håløygminne, i 1920, som redskap i regionbyggingen.

Kampanjer i media hørte selvsagt med, ikke minst en serie artikler (trykt også i Bergens tidende) av en organisasjon, ledet av daværende sogneprest på Sortland, Alf Wiig, etter krigen biskop i Nord-Hålogaland, med – må jeg tillate meg å si – det heller potente navnet «Nordnorsk reisning». Wiig og hans medsammensvorne gikk langt i argumentasjonen, også i bruk av ris bak speilet  ved å trekke fram kommunistoppslutningen i Nord-Norge og forestillinger om «den dobbelte røde fare» – landet kunne risikere å bli delt om ikke nasjonen skjønte seg på Nord-Norge, for «nu rasler det i lænker». Wiig fant det snart betimelig å forsikre myndighetene om at Nord-Norges sak også var nasjonens: Å satse på Nord-Norge ville komme «fedrelandet til gagn, og på den måten samles Norge».

Men det kanskje viktigste i denne fasen var at rikspolitikken for første gang rettet blikket mot det som etter krigen kom til å hete «distriktpolitikk», og blikket gikk mot nord. Det skjellsettende året var stortingsvalgsåret 1933, da valget i landsdelen ble en partipolitisk «kamp om Nord-Norge», anført av et særlig offensivt Arbeiderparti som sendte sine fremst folk på valgturné til Nord-Norge, ledet av den seinere statsminister Oscar Torp. Han hadde med seg i bagasjen valgmateriell som tegnet et strålende framtidsbilde av et moderne Nord-Norge – under forutsetning av at folk innså at veien bare kunne gå via Det norske arbeiderparti! Den nordnorske regionbyggingen hadde dermed også involvert arbeiderbevegelsen, på tvers av klasseskiller og historiske spenninger. Bekreftelsen kom i 1937 under Nordlandslagets årsfest i Universitetets Aula, med statsminister Nygaardsvold som festtaler, der han kom regionbyggerne oppsiktsvekkende i møte - og med kongen og kronprinsen som gjester på første stolrad! Tittelen på statsministerens tale var intet mindre «Nord-Norges økonomiske selvhevdelse».

Det synes ikke overdrevet å hevde at ved krigsutbruddet hadde regionbyggingen av Nord-Norge opplevd en nesten forbløffende suksess, også fordi landsdelen fortsatt var nærmest alene om dette i landet. Sørlandsregionalismen hadde i 1930-åra forvitret til «sommer, sol og Sørland». Nord-Norge var på vei til å bli en forvaltningsregion, som vi også kunne kalle frontregion eller periferiregion, dvs. en landsdel underlagt spesiell politisk oppmerksomhet og med potensial for særskilte forvaltningsoppgaver. Den viktigste dimensjonen som ble påpekt den gang, kjenner vi fortsatt igjen i dag: Som «front» mot Ishavet med de enorme framtidsmulighetene i ressursene her, og som «grensepost» mot en mektig nabo i øst. Det er nesten som en slags skjebnens tilskikkelse at Nordahl Grieg i 1939, det siste fredsåret, skrev sin berømte sang til Vardø med perspektiver på hele Nord-Norge: «De holder her en grensepost./Med sine arbeidsnever –/ de verger det mot ødets frost,/de gjør at landet lever.» Og jeg vil til føye til enda en dimensjon ved regionbegrepet da krigen begynte å banke på: Etter alt å dømme var Nord-Norge et godt stykke på vei mot en identitetsregion, et opplevd fellesskap. Dette ser en uttrykt ikke minst i den inflaterte bruken av «nordnorsk» og «Nord-Norge», i idrett og alle mulige andre typer organisasjoner og tiltak, til og med i lanseringen av meieriprodukter: Tromsdalen meieri annonserte sin melk og ost som «ekte nordnorsk» vare.

Fjerde fase, fra om lag 1945 til 1970-tallet, var preget av flere og dels motstridende utviklingstrekk. Regionalismen fikk et naturlig kontinuitetsbrudd på grunn av krigen, men også ved et generasjonsskifte, og gjenreisningen krevde nesten all oppmerksomhet. Samtidig og delvis som et utslag av de særlig store oppgavene gjenreisningen i Nord-Norge stod overfor, ble den distriktspolitiske dimensjonen kraftig utviklet, ikke minst ved landets første regionpolitiske program, Nordnorgeplanen fra 1951, en storstilt plan for modernisering og industrialisering i landsdelen, med en klokkertro på  planøkonomi.

Men en egen nordnorsk mobilisering var heller ikke fraværende. Studieselskapet for nordnorsk næringsliv ble etablert i 1947. Og fra 1950-tallet ble identitetsbygging innenfra igjen tatt opp. Først ute var forfatteren Lars Berg med sin kongstanke om «nordnorsk mål på nordnorsk scene» og stiftelsen av Hålogaland amatørteaterselskap (HATS) i 1954, fulgt opp av Festspillene i Nord-Norge og Nordnorsk kulturråd, begge i 1964, faktisk noen måneder før Norsk kulturråd ble stiftet. Og det fortsatte på 1970-tallet med Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Namdalen (1974), bestående av fylkestingsmedlemmer. Samtidig skjøt den motkulturelle offensiven fart, med Nordnorsk forfatterlag (1972), nordnorsk visebølge, Hålogaland teater (1971), en flod av historie- og museumslag og ikke minst Nordnorsk magasin (1978) redigert av Hans Kr. Eriksen, etterkrigstidas mest framtredende nordnorske røst. På denne tida hadde også den internregionale debatten om Nord-Norge tatt løs, med alternative tolkninger både av historien og av samtida, ikke minst stimulert av Ottar Brox’ bok Hva skjer i Nord-Norge? (1966). Og idretten bidro med sitt – hvem glemmer ikke Bodø Glimt og cupmesterskapet i 1975 og «Å eg veit meg eit land» fra store stå på Ullevål? Om begrepet identitetsregion skal ha meningssubstans, må det innebære at Nord-Norge på 1970-tallet i alle fall var nære på å framstå som en identitetsregion, ett bredt opplevd regionalt fellesskap.

Men nå begynte snart klare tegn på fragmentering å gjøre seg gjeldende, og da er vi over i femte fase, som vi på sett og vis fortsatt befinner oss i. Den store fylkeskommunale reformen midt på 1970-tallet sammen med nyliberalistisk tankegods og også fiskeri- og ressurskrise, stimulerte til økte fylkesambisjoner og til ulike lokalregionale planer. Og snart bidro også EUs regionpolitiske ideer til forvitringen av det nordnorske prosjektet, som Barentsregionen. Også den samepolitiske mobiliseringen ga et bidrag i samme retning, der verken fylke eller landsdel var i hovedfokus. Nord-Norge utviklet seg nå mer og mer i retning av hva Hallvard Tjelmeland har kalt en konkurranseregion, der fylker, lokalregioner og store interesseinstitusjoner i landsdelen kivet om makt og innflytelse, med de store byene som nervesentra. Symptomatiske utslag var nedleggelsen av Nordnorsk kulturråd i 2007 og av Landsdelsutvalget i 2011.

En spesiell side ved denne utviklingen var den gjentatte debatten om kanskje det viktigste symbolet i den nordnorske regionalismen, nemlig om nordlendingen - hvem var «den ekte nordlendingen»? Som vi har sett i vinter, er denne kampen slett ikke over, nå konkret koblet til den nåværende regionreformens (og kommunereformens) innspurt-fase. Bølgebevegelsene i striden om eierskapet til nordlendingen framstår som et barometer også på tilstanden til Nord-Norge-debatten: Hvem er innenfor, hvem er utenfor? Er Nord-Norge kun en konstruksjon og slett ikke noe opplevd?

Det kan ikke stikkes under stol at slike problemstillinger faktisk også ble opplevd av de nordnorske pionerene, som av Ole Olsen, komponisten fra Hammerfest, som skrev i et brev til en venn i USA at kalte man seg «finnmarking» eller «hammerfesting» ble man lett ikke bare oversett, men latterliggjort, og at det gjorde seg klart gjeldende «en Rangens Væsensforskjell» mellom folk især fra Nordland, men dels også Troms på den ene siden, og folk fra Finnmark på den andre siden. Og nordlendingene, de holdt selvsagt til i Nordland, med røtter direkte tilbake til Hårek på Tjøtta, Tore Hund og Petter Dass! Kjenner vi ikke dette litt igjen fra dagens debatt, med framfusne «ekte» nordlendinger fra Bodø og offerskadde og nederlagsdømte finnmarkspolitikere?

Som kjent er regionreformen - og kommunereformen - inspirert av internasjonale strømninger, ikke minst fra EU, også konkretisert i Stoltenberg 2-regjeringens Soria Moria-erklæring i 2005. Men når reformen tydeligvis ikke oppnådde noen entusiastisk støtte, har det etter alt å dømme ikke bare sammenheng med nasjonale politiske prosesser, men også med europeiske regionale fragmenteringstendenser. Som vi vet falt regionreformen sammen i den omgangen i 2010. Men ennå samme år stod talspersoner for regjeringen, ikke minst Arbeiderpartiets nestleder, Helga Pedersen, fram i media og hevdet at tvangssammenslåing ikke ville være ukjent for regjeringen, bl.a. med henvisning til nødvendigheten av «mer robuste fagmiljøer» i distriktene.

Og så står vi ved innspurten nok en gang i den politiske behandlingen av  region- og kommunereformene, der en slags historisk nemesis føles: Har drømmen om Nord-Norge som samlet region bristet, en gang for alle, og – rettmessig eller ikke – blitt parkert i historiens minnebok? Finnes andre «naturlige» regioner, som en nordnorsk «to-statsløsning» eller fylkene hver for seg – «every nation for itself, only God for us all»? (Som den britiske statsministeren tilfreds uttrykte da «den europeiske konsert» gikk i oppløsning rundt 1830). Eller dreier alt seg i syvende og sist om «konstruksjon» og «oppfinnelse» og om politikkens essens - makt og avmakt? Og går der egentlig noen grenseoppgang mellom valgkampargumenter og grunnleggende politiske prosesser, mellom det mer flyktige og det mer bestandige?

 

(Teksten er et foredrag Einar Niemi holdt på Open Arctic i Tromsø den 6.april, i samarbeid mellom Arctic Frontiers og Nordlys/Nordnorsk Debatt)

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

I norsk politikk er det flertallet – og ikke mindretallet, slik statsråd Per Sandberg later til å mene – som bestemmer hva som skal være rett i Norge. Sandberg har muligens misforstått dette siden har prediker et syn som ikke representerer flertallets- men mindretallet syn.

5
897

I et debattinnlegg i Nordlys 21.4.2017 trekker kommentator Tone Angell Jensen frem Steigen som eksempel på en kommune som blir brukt til fiskeoppdrett, men som ikke får noe igjen for det. 

0
0