Uten én nordnorsk region vil dette ansvar bli delt mellom den regionale stat og regioner som har skaffet seg makt.

Distriktskommisjonens forslag om å erstatte dagens fylkeskommuner med store folkevalgte regioner blir nå en realitet. 10 års modningstiden har vært nødvendig for å få fokus på det viktigste – hvorfor regioner og oppgavefordelingen med staten.

Kommisjonens forslag baserte seg på behovet for økt nasjonal verdiskapning, og at dette vil kreve inngående kunnskap og forståelse for hvordan nasjonens ressurspotensial best skulle utnyttes. Denne kunnskapen sitter ikke i statens sentrale maktapparat eller i dens ulike organer (regional stat). De naturgitte og menneskelige ressurser er spredt over hele landet, men samfunnet er ikke organisert slik at det er mulig å sette disse inn i en helhetlig funksjonell sammenheng.

Store regioner vil en kunne utvikle sine særtrekk og fortrinn uten å måtte ta hensyn til alle de begrensninger fylkesgrensene og en fragmentert regional stat representerer. Det krever imidlertid at regionene er store nok til å overta en del statlige oppgaver, utarbeide helhetlige og tverrsektorielle planer som staten må ta hensyn til samt få økt forvaltningsansvar for regionens naturgitte ressurser.

Debatten og motstanden for 10 år viste at motstanden var massiv i det sentrale statsapparatet og at distrikts­motstanderne gikk i forsvar for egne fylker. Stortinget vedtok til slutt nye oppgaver ved at en rekke riksveger ble overført fylkeskommunene samt at de skulle få en rolle som regionale utviklingsaktører. Sistnevnte har i realiteten vært en tom floskel uten den nødvendige makt til å utøve rollen, mens riksvegene ble overført med et så stort etterslep på vedlikeholdet at det har svekket fylkeskommunenes økonomi.

Utviklingen har dermed gått i den retning Distriktskommisjonen pekte på. Fylkeskommunene har forvitret og vil som mange statsetater ønsker, etterhvert bli «spist opp» av den regionale stat og de store bykommunene. Den regionale stat har imidlertid vist seg uegnet til å utvikle helhetlige regionale utviklingsstrategier. De ulike statlige etater er organiserte i regioner med ulik og overlappende geografi som dekker flere fylker. I dette bilde har heller ikke fylkeskommunene hatt noen mulighet til å utvikle helhetlige strategier som ser infrastruktur, nærings- og kompetanseutvikling samt bo- og arbeidsmarked i sammenheng.

I dag står økt innovasjon og økt nasjonal verdiskapning aller øverst på den politiske dagsorden. Økt makt til en fragmentert regional stat vil med stor sannsynlighet føre til økt passivisering av regional skaperkraft og en ytterligere økning av statlig byråkrati. Sterke folkevalgte regioner med inngående kjennskap til vekstpotensialet og med makt til å utnytte det vil være det beste tiltaket for å møte nasjonens utfordring om økt nasjonal verdiskapning. Det betyr også at næringslivets organisasjoner nå må kjenne sin besøkelsestid i den kommende egionaliseringsdiskusjonen.

Tirsdagens gladmelding fra regjeringen og støttet av V og KrF var derfor at en nå ikke bare argumenterer godt for store og sterke regioner, men også gjør det helt klart gjennom sitt Stortingsflertall at fylkeskommunene og fylkesgrenser har utspilt sin rolle. Meldingen er ikke klar på oppgavefordeling og geografi. Det gjenstå å fastlegge utover våren gjennom forhandlinger på Stortinget og med de mest aktive fylkeskommuner med Trøndelag i spissen.

En gjenganger i næringspolitisk retorikk i nord så vel som i sør er at Norges framtid ligger i nord - Nord-Norge er «gullkysten», - men for hvem? Det er i dette perspektiv behovet for én nordnorsk region må sees. Uten en helhetlig og tverrsektoriell strategi for hvordan det nordnorske potensial best kan utnyttes, blir utviklingen i nord overtatt av aktører utenfor landsdelen med sine særinteresser. Det åpenbare samsvar mellom høy nasjonal verdiskapning og sterkest mulig regional ansvarliggjøring har til nå vært helt fraværende i den nordnorske debatt. Mangelen på nordnorsk samarbeid blir derfor med rette sett på som «beviset» på at Nord-Nore ikke vil være i stand til å ivareta regionens ressurser til nasjonens beste. Uten én nordnorsk region vil dette ansvar bli delt mellom den regionale stat og regioner som har skaffet seg makt.

Diskusjonen om regionsenter har fått en symbolkraft langt utover hva det betyr. For den vanlige borger og bedrift betyr lokaliseringen av regionens administrative oppgaver svært lite, men er selvsagt viktig for de som skal arbeide der. I en nordnorsk region vil de administrative oppgaver bli spredt og sett i sammenheng med de statlige oppgaver. Legger vi til grunn attraktive bosteder og gode kommunikasjoner (fly), vil vi i Nord-Norge ha minst 5 steder i de tre fylker som er aktuelle som regionens administrative senter. Stortingsflertallet har nå sagt sin mening - fylkeskommuner og fylkesgrenser har ingen plass i fremtidens Norge. Dette må de nordnorske politikerne ta på alvor og fremstå som konkrete og løsningsorienterte i å presentere en nordnorsk region til beste for landsdelen og for Norge.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Et mer urealistisk forslag skal man lete lenge etter - i såvel innhold som i fremdrift.

1
38

Med gruppeleder Erlend Svardal Bøe i spissen har vi de siste månedene sett flere utspill fra Høyre i Tromsø der de går til dels kraftig imot at ansatte i Tromsø kommune kommer med ytringer i det offentlige rom.

0
52