UiT-professor Bjørnar Olsen (bildet) svarer på kritikken som rettes mot UiTs historikere og arkeologer i denne kronikken fra Walter M. Pedersen-Leijon.

Nordlands historie, båtdetaljer og den etniske mare

Mens de selv uproblematisk kan tilegne seg historisk ekspertise i sin fritids- eller pensjonisttilværelse, mener man altså i fullt alvor at historikerne og arkeologene, de som til daglig vier livet sitt til å forske på fortida, er blitt så forblindet av sine forkastelige paradigmer og politiske motiver at de er ute av stand til å innse det som de med sikkerhet allerede vet. Forstå det den som kan.

I rekken av avsløringer av den nordnorske historiske og arkeologiske fadesen er det denne gang Walter Meijer Pedersen-Leijon som har meldt seg til tjeneste. Jeg tar til etterretning hans rørende omsorg for lektor Einvik-Heitmann, som etter sin varsomme inntreden på debattarenaen overraskende nok ble offer for så mye kritikk. Og analogien til Lille Marius kan kanskje også ha noe for seg. I hvert fall synes det ikke å være innøvde latinske kvaliteter det skorter på. Uansett, og uavhengig av filosofiske spekulasjoner, ingen skal kunne hevde at Pedersen-Leijon ikke gjør sitt beste for å leve opp til Einvik-Heitmanns krav om falsifiserbare utsagn.

Jeg skal her bare kommentere de av dem som angår Eirin Holberg og Merete Røskafts bok Håløygriket (2015), som utgjør første del av 3-bindsverket Nordlands historie.  Pedersen-Leijon skriver at Bjørg Evjen og jeg var faglig ansvarlig for dette bokverket (i et tidligere innlegg er vi omtalt som ”ledere av prosjektet”). Det stemmer selvsagt ikke. Vi var begge medlemmer av en redaksjonsgruppe utpekt av Nordland Fylkeskommune, som i tillegg besto av historikerne professor Hilde Gunn Slottemo, Høgskolen i Nord-Trøndelag, førsteamanuensis Svein Lundestad, Universitetet i Nordland (UiN), og professor Alf Ragnar Nielssen, UiN, hvorav sistnevnte var leder og hovedredaktør. Hele redaksjonskomiteen leste gjennom manus til alle de tre bindene og kom med innspill til innhold, struktur og fremstillingsform. Bøkene er skrevet av fem særdeles dyktige forfattere og det faglige innholdet skal selvsagt fullt ut krediteres dem. De vil derfor umiddelbart kunne avkrefte den mildt sagt oppsiktsvekkende påstanden om at  ”samisk ekspertise fra Tromsø har skrevet Håløygenes historie”. Og bare så det er nevnt, spesielt for de som synes mer enn alminnelig opptatt av slikt, de to forfatterne av bind 1 har sin utdannelse fra henholdsvis Universitetet i Bergen og NTNU.

I sitt innlegg ber Pedersen-Leijon meg – fortsatt i rollen som ”faglig ansvarlig” - å forklare at boka Håløygriket gir en”uakseptabel framstilling” av Bårsetbåten fra vikingtid. Hans indignasjon gir inntrykk av at dette funnet (fra Nord-Troms) utgjør en viktig del av boka på mer enn 450 sider. I virkeligheten omtales det kun i en billedtekst der en rekonstruksjon av båten brukes i illustrasjonsøyemed. For ordens skyld, redaksjonskomiteens arbeid omfattet ikke billedtekster (eller utvelgelse av figurer) og jeg har følgelig heller ikke hatt noen befatning med denne. Jeg kan uansett ikke se at det står noe som helst graverende i billedteksten, som av innlysende årsaker må være knapp. Den henviser likevel til Pedersen-Leijons hovedfagsoppgave, hvor det vel også framgår at det er Andreas Kirshhefer som har stått for den dendrokronologiske dateringen? Om Pedersen-Leijon hadde tatt seg tid til å sjekke, så framgår det også av figurlisten (s. 470) at den ”manipulerte tegningen” er laget av Merete Lien (etter modellfoto i Gutorm Gjessings arbeid fra 1941). Det er likeledes vanskelig å skjønne logikken i hans antydninger om at båttømmerets angivelige opphav i Salter (Salten?) skulle ha blitt utelatt fordi det ikke passet med den ønskete ”samiske konteksten”. Fantes det ikke samer i Salten i vikingtid? Og til all overmål sier billedteksten ikke noe kategorisk om at båten er samisk, utover bemerkningen om at sydde bord  ”har gjort båtane smidigare i vatnet og er ein detalj som har vore vanleg i samisk båtbyggingstradisjon”.

Pedersen-Lejon har også tidligere angrepet boka. I et delvis identisk innlegg i Nordnorsk Debatt med den talende tittelen ”Er nordlendinger okkupanter i Nordland” (5.4.2017), skriver han at ”Boken handler i påfallende grad om samer. Nordlenningene omtales som innflyttere, kolonister og okkupanter”. Virkelig! Man undres på om Pedersen-Leijon faktisk har tatt seg bryet med å lese boka? Tvilen får virkelig næring når han her framstiller det slik at Eirin Holberg tolker den kjente krigergraven fra Bø i Steigen (ca. 200 e.Kr) som spor av en innvandrer. Han hopper glatt bukk over at hun gjennom flere siders detaljert argumentasjon og kildebruk kommer til helt motsatt konklusjon: at krigeren var en lokal stormann som hadde tjenestegjort i den romerske hæren og derfor gravlagt med sin romerske utrustning! Boka omtaler faktisk ikke nordlendingene som innflyttere i det hele tatt og bruker selvsagt heller ikke ord som okkupasjon eller okkupanter. Den argumenterer tvert om for at den norske/håløygske gårdbosetningen og identiteten ble utviklet fra den lokale kystkulturen i Nordland, og at forholdet mellom håløygene og samene var preget av samarbeid og gjensidighet gjennom jernalderen. I vikingtid, og særlig etter at rikskongedømmes og kristendommens tilkomst, hevdes det at forholdet ble langt mer konfliktpreget, og også preget av bosetningsekspensjon/kolonisering fra norsk side - men også med slike tilløp fra samisk hold. Man kan selvsagt være uenige i konklusjonene som dras, og jeg deler på langt nær alle, men en rimelig grad av redelighet må kunne forventes i hvordan man redegjør for bokas innhold

Pedersen-Leijon synes besynderlig opptatt av spørsmål som angår etnisitet og irriterer seg over at boka ”i påfallende grad” handler om samer! Hva som er påfallende for Pedersen-Leijon kan man bare gjette seg til. At samene er viet plass i en bok om Nordlands historie fram til 1600 vil vel de fleste oppfatte som gledelig og også selvsagt? Det som virkelig er påfallende er at han, som arkeolog, ikke viser noen som helst interesse, begeistring eller nysgjerrighet for de mange andre tema som boka tar opp - de første menneskene i Saltstraumen, båtfolket på Vega, 11000 år gammel bergkunst, det tidligste jordbruket, gårdsbosetninga i romertid, ringtunene, høvdingegården på Borg, Omd-riket, odel, slavehold, stallo-boplassene, Håløygenes rolle i rikssamlingen, religionsskiftet, svartedauden, bare for å nevne noen få tilfeldige eksempler fra dens varierte innhold.

Og dette ensidige fokus på etnisitet (”er det norsk eller samisk?”, ”hvem kom først?”) synes å være noe han deler med de fleste av dem som i avisspaltene uttrykker sin misnøye med den historiske og arkeologiske forskningen. Som statsviter Odd Handegård, som i kommentarfeltet applauderer Pedersen-Leijons første kritikk av Håløygriket med bemerkningen, ”Endelig et fornuftig innlegg i samedebatten”! Det mange av disse har til felles er at de allerede vet svarene på sine altoverskyggende etniske spørsmål. Uavhengig om det er språkforskning, genetikk, arkeologi eller historiske kilder som legges til grunn, så er konklusjonen alltid den samme: samene hadde en marginal plass i Nord-Norges fortid.  Og et større fokus på dem blir derfor lite annet enn falske teser og en politisk motivert støtte til sameting, rettigheter og erstatningskrav. Og i de aller villeste fantasier til og med satt i sammenheng med rasisme og apartheid. Derfor går alarmen umiddelbart i denne kretsen når noe omtales som samisk, mens man glatt unnlater å reise den samme metodiske tvilen når andre etnisiteter omtales.

Man kommenterer derfor ikke fantastiske påstander som at germanske grupper skal ha innvandret til Norge for 9500 år siden (statsviter Handegård i kommentarfeltet). Eller uttrykker noen tvil når Pedersen-Leijons tidligere medforfatter, sivilingeniør Kjell B. Mortensen (denne gang i kompaniskap med Karl-Wilhelm Sirkka) får seg til å skrive at ”offentlige dokumenter, folkeregistre og skattelister viser at samene i Norge har en historie som går kun 350 år tilbake?”. I andre innlegg kan vi lese at samene innvandret 500 f.kr. Eller var det 500 e.Kr? Innvandret seint har de uansett. Og mens de selv uproblematisk kan tilegne seg historisk ekspertise i sin fritids- eller pensjonisttilværelse, mener man altså i fullt alvor at historikerne og arkeologene, de som til daglig vier livet sitt til å forske på fortida, er blitt så forblindet av sine forkastelige paradigmer og politiske motiver at de er ute av stand til å innse det som de med sikkerhet allerede vet. Forstå det den som kan.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse